Redigerer Richard Neville, 5. jarl av Salisbury (avsnitt)

=== Neville og Percy ===
[[Fil:MiddlehamCastle(ChrisHeaton)Feb2006.jpg|thumb|Middleham Castle sett fra sør, som var Salisburys hovedsete.]]
Percy-Neville-striden var en rekke sammenstøt, angrep og vandalisme mellom de to mest framstående adelsfamiliene i nordlige England. Striden mellom de to familiene og deres tilhengere bidro til å framprovosere rosekrigene. Den opprinnelige årsaken til striden er ikke kjent, og de første utbruddene i vold skjedde på 1450-tallet, før rosekrigene. Mot slutten av 1443 kunne Salisbury fra sitt hovedsete i [[Middleham Castle]] i [[Wensleydale]] være noenlunde tilfreds med sin posisjon og hva han hadde oppnådd. Han var medlem av kongens råd og vokter av vestgrensen. Hans bror Robert var biskop av Durham og en annen av hans brødre, [[William Neville, 1. jarl av Kent|William]], hadde varetekten av [[Roxburgh castle]]. Han hadde avlet sju barn, fire gutter og tre piker. I 1436 hadde de to eldste barna, [[Cecily Neville, grevinne av Warwick|Cicely]] og [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick|Richard]], gjort gode ekteskap til sønnen og datteren av [[Richard de Beauchamp, 13. jarl av Warwick]].

Det ble imidlertid åpenbart at familien Nevilles vekst og framgang hadde nådde sine ytterpunkter. Kongen, som på slutten av 1430-tallet hadde begynte å ta personlig kontroll, var blitt mer opptatt av å fremme lykken til sine nærmeste slektninger – og Salisbury var kun beslektet av illegitim og kvinnelig slektsledd. I denne konteksten var den lokale rivaliseringen mellom husene Neville og Percy i nordlige England nødt til å få en større betydning. En sterk og dyktig hersker ville ha kontrollert slik strider, men en svakere konge kunne oppdage at uenigheter kunne føre til at de spredte seg fra en lokal til en nasjonal konflikt.

Huset Percy land og eiendommer over hele nordlige England mens huset Nevilles landområder i nord var konsentrert i nordlige Yorkshire og in Durham. Som vokter av vestgrensen var Salisbury i posisjon til å utøve store makt i nordvest, til tross for bare å holde byene [[Kendal]] og [[Penrith (England)|Penrith]]. Percy-familien mislikte det faktum at deres undersåtter og leietakere Cumberland og Westmorland ble rekruttert Salisbury som selv med det mindre tilskuddet fra 1443 fortsatt han store økonomisk makt i nord. Seniorlinjen til Neville (nå knyttet via ekteskapet til huset Percy) mislikte den urettferdige avgjørelsen i striden om deres arv.<ref name="berkshirehistory"/>

1400-tallet ble preget av tendensen at hver undersått trengte en «god herre». Det vil si at en rekke figurer innen lavadelen gjorde militær, politisk, og juridisk tjeneste i bytte for penger, posisjon eller innflytelse. Et resultat av denne tendensen var at man plasserte lojaliteten hos sin [[Føydalisme|føydale]] herre framfor hos kongen. I bytte for hans tjenester kunne herre gi sine folk en årlig sum, et merke eller et særskilt klesplagg for å markere hans lojalitet og gjensidig skaffe ham hjelp i hans småstrider med naboene. Nordlige England lå langt unna myndighetenes sentrum i Westminster, og skaffe seg hurtig juridisk oppreisning for urett var umulig.<ref>Mordersaken med Robert Crackenthorpe er pekt på som et eksempel på korrupt lokal rettssystem. [http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1386-1421/member/crackenthorpe-robert-1438 «Crackenthorpe, Robert (d.1438), of Howgill, Westmld.»], History of Parlament</ref> Med sin økonomiske makt som vokter kunne Salisbury gi bedre støtte til Percys undersåtter enn hva [[Henry Percy, 2. jarl av Northumberland|Henry Percy]] kunne gi, som ikke hadde fått betaling i årevis som vokter av østgrensen.

I 1448 da krigen med Skottland blusset opp på nytt,<ref>Scott, Walter (1864): [https://books.google.no/books?id=BJktAQAAMAAJ&pg=PA161&dq=1448+%2B+war+with+Scotland&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj-7bTyyaLXAhWDyqQKHRnaDB8Q6AEIKzAE#v=onepage&q&f=false The History of Scotland: From the Earliest Period to the Close of the Rebellion 1745-46], A. and C. Black, s. 161</ref> Henry Percy, jarl av Northumberland, dro sin hær gjennom Salisburys område West March, noe som var et grovt brudd skikk og bruk. Northumberland ble beseiret i slaget ved Sark den 23. oktober 1448 av en betydelige mindre skotsk styrke, og i tillegg ble Northumberlands sønn [[Henry Percy, 3. jarl av Northumberland|Henry]] tatt til fange. Salisbury mistet rundt 2 000 hester i et forsøk på å svare på dette angrepet, og ble etterpå utelatt (sammen med Northumberland) fra de påfølgende fredsforhandlingene. Det siste bidro antagelig til å øke forbitrelsen mellom de to familiene.

Northumberlands andre sønn, [[Thomas Percy, 1. baron Egremont]], bidro til å holde opprettholde striden mellom de to adelsfamiliene ved å tilbringe de neste få årene med å lage vanskeligheter i Yorkshire, særskilt York, beliggende mellom Percys eiendommer Spofforth og Healaugh, og Nevilles festning ved Sheriff Hutton. Den 24. august 1453 samlet Egremont sammen en styrke på rundt 1000 menn med den hensikt å legge seg i bakhold mens Salisbury og hans familie ved Heworth Moor, utenfor York, var på vei til Sheriff Hutton. Salisbury hadde deltatt i bryllupet til sin sønn Thomas i Tattershall Castle i Lincolnshire. Egremont angrep, men selv med en langt mindre styrke holdt Salisbury stand og kom seg uskadd til Sheriff Hutton. Denne episoden markerte begynnelsen på en regelrett privat krig. Bruden, Maud Stanhope, var enke etter lord Willoughby av Eresby, og hans sønn kom til å bli tilhenger av huset York. En annen yorkist var [[John Neville, 1. marki av Montagu|John Neville]], senere marki av Montagu. Maud var i ferd med å arve godsene Wressle og Burwell fra sin onkel, [[Ralph de Cromwell, 3. baron Cromwell|Ralph, baron Cromwell]], som igjen hadde anskaffet dem fra familien Percy via rettstvist. Historikeren John Sadler har argumentert at dette var den første hendelse i striden mellom husene York og Lancaster som bidro til å utløse [[rosekrigene]].<ref>Sadler, John (2010): ''The Red Rose and the White'', Longman, s. 1-2.</ref>