Redigerer Relasjoner mellom Norge og Israel (avsnitt)

=== Fredsbevarende styrker ===
Etter Suez-krisen i 1956 deltok Norge både i FNs observatørkorps i [[Midtøsten]] ([[UNTSO]]) og FNs første fredsbevarende styrke [[UNEF I|UNEF]] i Gaza, men først etter seksdagerskrigen i juni 1967 sluttet Norge seg til FN-resolusjonene. Fra mars/april 1978 til 1998 deltok Norge i [[Libanon]] som en del av [[UNIFIL|FN-styrken UNIFIL]], som skulle fungere som buffer mellom Israel og dets allierte (Maj [[Saad Haddad]]s SLA/DFF) og muslimske grupperinger.

[[Den norske FN-styrken i Libanon|Norges deltakelse]] i UNIFIL fikk fra 1978 vesentlig betydning for utviklingen av norske holdninger til Midtøsten, og til norsk Midtøsten-politikk. Tilstedeværelsen på bakken, gjennom UNIFIL, tvang norske politikere til å ta Midtøstens realiteter – palestinernes situasjon – inn over seg. Framfor måtte de forholde seg praktisk til [[PLO]] – og dermed pragmatisk.<ref>Waage, op.cit., s. 43-47</ref> Konflikter mellom [[Israels forsvar]] og [[Den sørlibanesiske armé|SLA]] på den ene side, og UNIFIL generelt og [[Norbatt]] spesielt på den andre, førte sommeren 1978 til en anstrengt situasjon spesielt etter at IDF overlot sine stillinger til SLA og ikke til FN ved UNIFIL da Israel trakk seg ut av Libanon i juni 1978. Rabbiner [[Michael Melchior]] ved [[Det mosaiske trossamfunn]] i Oslo uttalte til media i 1985 at tusener av norske menn som hadde tjenestegjort i UNIFIL kom til Midtøsten med sympatier for Israel, men «hater Israel» når de reiser.<ref>Melding fra Norges ambassade i Tel Aviv, 24. juni 1985</ref>

Kunnskapen om Midtøsten var begrenset i 1978, ikke bare blant soldatene som dro ned, men også blant politikerne. Eksponeringen overfor den palestinske situasjonen og PLO økte innsikten betydelig og bidro til et mer balansert syn enn den inntil da nokså ensidige pro-israelsk holdningen. På grunn av Norges engasjement i Sør-Libanon spredte kunnskapen om konflikten seg til det norske folket.<ref name="NorgeiMØ" /> Det gikk ikke lang tid før norske myndigheter begynner å reise kritikk mot Israel, grunnet situasjonen.{{tr}}

Da Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) foretok en undersøkelse om personellets holdninger til partene i 1987 (undersøkt blant de første 17 bataljonene, 1978–1986), viste den en klar bevegelse i mer Israel-kritisk retning: Færre var pro-israelske etter FN-tjenesten enn før. 38 prosent av de spurte svarte at de var mest på Israels side før de kom til UNIFIL, mens bare 17 prosent var av samme oppfatning da de reiste hjem. 47 prosent anså at de hadde et nøytralt syn på konflikten da de reiste ut, mens 59 prosent hadde det etter endt tjeneste. Størst sympati med Israel forut for tjenesten fantes i de høyere gradssjikt. Men etter tjenesten var det bare ti prosent av offiserer fra major og oppover som hadde størst sympati med Israel. Dette var det motsatte av hva som skjedde i Gaza i 1958, hvor de pro-israelske holdningene ble forsterket for mannskaper og lavere befal.<ref>Forsvarets Forum, 7/1987</ref>

Også i Norge snudde bildet fra det tradisjonelt pro-israelske til det mer nyanserte. Fra 1978 og utover kom meldingene fra det omstridte området fra norske offiserer og soldater samt hele det politiske spekter av journalister. Fra 1978 gikk det en jevn strøm av politikere fra begge hovedleirer i norsk politikk og fra de fleste partier til Sør-Libanon. Flere norsk politiker fikk førstehånds erfaring med trakasseriene til [[Saad Haddad|Haddad]]-styrken. Offisielle israelske forklaringer sto ikke lenger uimotsagt.<ref group="Note">«I noen måneder tvilte den holdningsskapende delen av Norge,» skrev [[Harald Stanghelle]]. «Så reiste forsvarsminister [[Rolf Hansen (politiker)|Rolf Hansen]] og formannen i Stortingets forsvarskomité, [[Per Hysing-Dahl]], til Libanon i november 1978. De levnet liten tvil tilbake hvem som hadde ansvaret for FN-styrkens vanskeligheter.» ''Internasjonal politikk''', op.cit., s. 235–236</ref>