Redigerer Raphael Lemkin (avsnitt)

== Virke ==

===Arbeid som jurist===
[[File:10me Anniversaire du Bureau International Pour l'Unification du Droit Pénal, medal by Pierre Theunis, Belgium, (1938), Coins and Medals Department of the Royal Library of Belgium, 2N164 - 12 (recto).jpg|thumb|Vespasian Pella på en belgisk minnemynt. Pella medvirket ved utforming av [[Folkemordkonvensjonen]] i 1948.]]
Han arbeidet etter studiene som statsadvokat (offentlig anklager) fra 1929. Han ble sparket som assisterende statsadvokat i 1933 etter å ha «fornærmet våre tyske venner» og ble beskyldt for å styrke jødenes status.<ref name="Power" /> Fra 1929 til 1935 var han sekretær for utvalget som arbeidet med [[kodifisering]] av Polens straffelov.<ref name="Sayapin" />

Sammen med professor [[Emil Stanisław Rappaport]] laget Lemkin i 1932 utkast til ny straffelov for Polen. Artikkel 113, forfattet av Lemkin, var uvanlig ved at den gjorde det straffbart å produsere og spre propaganda som tilskyndet innbyggerne til vold og angrepskrig. Lemkin skrev i kommentar til lovforslaget at innenlands lovgivning kunne bidra til fred internasjonalt fordi krig er statlig politikk som først måtte legitimeres innenlands.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=40}} 

Ideen til kriminalisering av hatprat fikk Lemkin fra den rumenske juristen [[Vespasian Pella]] som hadde forfattet en bok som advarte om at fanatiske nasjonalister kunne ta kontroll over staten og bruke statsapparatet mot opposisjonen innenlands og samtidig drive land mot angripskrig. Pella hadde betydelig innflytelse på Lemkin.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=40}}

Rappaport introduserte Lemkin til kollegaene i ''L'Association Internationale de Droit Penal'' (den internasjonale forening for straffelov, stiftet 1924) som var en av de viktigste innenfor [[Folkeforbundet]] og gjennom denne foreningen fikk Lemkin mulighet til å arbeide med folkerett i [[Folkeforbundet]]. Gjennom foreningen ble han kjent med jussprofessor [[Henri Donnedieu de Vabres]] i tillegg til Pella. Lenin skrev om «overdreven nasjonalisme» i [[Mussolini]]s Italia. Pella ledet an i arbeidet med utvikling av en ny type straffelov i form av «kollektive statsforbrytelser». Donnedieu ble etter krigen Frankrikes ledende dommer i [[Nürnbergprosessen]]. Lemkins samarbeid med disse to var vesentlig for hans suksess. Etter andre verdenskrig ble han uvenn med begge.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=41-42}}

Høsten 1933 forfattet Lemkin et forslag til Folkeforbundet med forbud mot forbrytelser han kalte «barbari» og «vandalisme». Lemkin planla å presentere forslaget på den femte strafferettslige konferansen i Madrid høsten 1933 og han listet opp fem «nye» forbrytelser:{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=45-46}}
# barbari (fransk: ''actes de barbarie'')
# vandalisme (''actes de vandalisme'')
# fremkalling av katastrofer i internasjonal kommunikasjon (''provocation de catastrophes dans la communication internationale'')
# forstyrrelser av internasjonal kommunikasjon (''interruption intentionnelle de la communication internationale par Poste, Télégraphe, Télephone, ou par la T.S.F.'')
# spredning av smitte mellom mennesker, dyr eller planter (''propagation de la contamination humaine, animale, ou végétale'')

Lemkin siterte Pella for begrepene ''barbari'' og ''vandalisme''. Lemkins spesielle bidrag var å anvende prinsipper for [[universell jurisdiksjon]] for disse typene forbrytelser og knyttet det juridiske begrepet terrorisme til staters voldsbruk mot nasjonale minoriteter. Lemkin ønsket å utvide folkeretten (internasjonal strafferett) for å beskytte sårbare minoriteter, særlig på bakgrunn av det sviktende Folkeforbundet, samt å kriminalisere overgrep begått av statens tjenestemenn mot egne borgere i fredsperioder.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=45-46}} Tyske myndigheter presset Polen til å hindre Lemkin å reise til Madrid, men Lemkins notat ble sirkulert blant deltakerne i Madrid.<ref name="Balakian" /> 

Lemkin definerte barbari som forsøk på å ødelegge etniske, religiøse eller sosiale grupper, herunder brutale angrep på individenes liv og verdighet. Vandalisme definerte han som systematiske angrep på gruppens kulturminner, herunder ødeleggelse av kunst, biblioteker, ritualer og religion. Lemkin mente at barbari og vandalisme i praksis skjedde som et samlet angrep på folkegruppens eksistens.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=46-47}}

Ifølge Lemkin var det på den tiden tre typer menneskerettslige vern i folkeretten (1) forbud mot slavehandel, (2) minoritetsretter og (3) forbud mot propaganda som hisset til krig.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=47}} Lemkin foreslo en fjerde type: Forbud mot angrep på individer i den hensikt å ødelegge gruppen som individet tilhører. Lemkin fremholdt at folkeretten (internasjonal lov) var svært mangelfull på dette punktet. For ettertiden fremstår det som at Lemkin undervurderte barbari og vandalisme ved å liste disse sammen med mindre alvorlige saker som spredning av plantesykdommer og forstyrrelse internasjonal postgang.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=48}} Trolig hadde Lemkin pragmatiske grunner til å omtale barbari sammen med kriminalitet (for eksempel slavehandel og sjørøveri) med lang presedens for [[universell jurisdiksjon]]. Rent praktisk ville dette innebære at mistenkte for barbari kunne stilles for retten i det landet de ble pågrepet.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=49}}

Ideer tilsvarende Lemkins ble på den tiden diskutert i polsk politisk filosofi blant annet av Władysław Leopold Jaworski (1865 – 1930) og Leopold Caro (1864–1939). Lemkin mente at Sovjetunionens straffelov hadde til hensikt å beskytte bolsjevikpartiet og Lenins revolusjonære program og samtidig legitimere vold mot oppisjonelle personer og etniske grupper.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=57}} 

I spørsmål om nasjonal identitet og kulturell autonomi var Lemkin på linje med [[Simon Dubnov]], [[Otto Bauer]] og [[Karl Renner]]. For Bauer og Renner var nasjoner historiske prosesser, ikke kategorier eller territorier. Lemkin var enig med Bauer og Renner i at det var innskrenking av individuell frihet å forutsette en bestemt nasjonal identitet for å oppnå statsborgerlige rettigheter. Fra Lemkins perspektiv kunne et individ høre til flere nasjoner samtidig. Lemkin mente at nasjon er individer med åndelig fellesskap og anser seg som en gruppe basert på for eksempel felles språk, historie og geografisk nærhet (jødene var ifølge Lemkin en nasjon uten felles språk og geografi). Dubnov mente at det var fåfengt å forsøke å etablere en jødisk stat og fremholdt at like retter og autonomi (rett til eget språk og egne skoler) var løsningen på jødenes vanskelige situasjon. Lemkins ideer var direkte inspirert av Dubnov og Lemkin besøkt Dubnov privat i 1939 for å be om råd i arbeidet med lovforslaget. Dubnov hadde beskrevet den russiske/sovjetiske statens «åndelige drap» på det jødiske folk noe som tilsvarer det Lemkin kalte vandalisme.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=59-60}}

Lemkin studerte verkene av [[Tomáš Masaryk]], en fremstående sosiolog og Tsjekkoslovakias president, som argumenterte for at en flerspråklig og flerkulturell tsjekkoslovakias nasjonal identitet kunne skapes.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=67}}

I oktober 1933 ble Lemkins forslag angrepet av ''Gazeta Warszawska'', en innflytelsesrik antisemittisk avis, som hevdet at Lemkin fremme de jødiske rase og ikke den polske nasjon. For ikke å provosere tyske og sovjetisk myndigheter ved å sende en jødisk tjenestemann til konferansen i Madrid, nektet polske myndigheter med utenriksminister [[Józef Beck]] i spissen Lemkin å forlate landet og Lemkins forslag ble lagt frem skriftlig på konferansen. Beck kritiserte Lemkin for å fornærme Polens tyske venner. Etter noen uker ble Lemkin tvunget til å gå av som statsadvokat fordi han ikke ville trekke tilbake kritikken av Hitler.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=49-50}} Lemkins forslag fikk lite oppslutning på konferansen og de tyske delegatene forlot rommet i protest. En deltaker på konferansen fremholdt at barbari forekom så sjelden at det ikke hadde noen hensikt å utforme lov om forbrytelsen. Lemkin deltok senere på rettsvitenskapelige konferanser i Budapest, København, Paris, Amsterdam og Kairo der han argumenterte for forslaget første gang lagt frem i Madrid.<ref name="Power" />

===Andre verdenskrig===
====Flukt====
Han befant seg i Warszawa (der han arbeidet som advokat) da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939 og flyktet fra hovedstaden 6. september. Først flyktet han med tog og deretter til fots gjennom skogene og landsbygda. Han var i bevegelse til november før han kom seg på et tog til familien i området kom under sovjetisk okkupasjon. Han forlot høsten 1939 familien og så foreldrene for siste gang. Lemkin kom til det nøytrale [[Litauen]] tidlig i 1940 der det i Vilnius vrimlet av flyktninger. Ifølge selvbiografien var det på denne tiden han bestemte seg for å «vie resten av livet til å gjøre det ulovlig å ødelegge folk».<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}<ref name="Becker" /> 
[[File:Semionas Dubnovas.jpg|thumb|left|upright=0.6|[[Simon Dubnov]], russiskfødt historiker og aktivist av jødisk herkomst.]]
Han kom seg videre til [[Riga]] hvor han drøftet ideen med historikeren [[Simon Dubnov]] (Dubnov ble myrdet året etter under [[holocaust i Latvia]]). Han tok kontakt med en bekjent som da var justisminister i Sverige og fikk innvilget innreise. Lemkin kom seg til Stockholm i februar 1940 der han blant annet foreleste ved [[Stockholms Universitet|Stockholms universitet]]. I Stockholm begynte han å samle materiale om den tyske politikken i okkuperte områder, blant annet i form av utstedte dekreter, opplysninger fra Sveriges ambassader, fra Røde Kors og tyske radiosendinger. Lemkin håpet at slik offisiell informasjon fra tyske myndigheter ville være objektive og ugjendrivelige bevis.<ref name="Becker" /><ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}  

Med hjelp fra sin venn professor Malcolm McDermott (ved [[Duke University]]) kom han seg til USA, der han ved Duke var lovet undervisningsoppdrag innenfor folkerett (engelsk: ''international law''). Han tok fly til Mosvka og reiste østover med [[Den transsibirske jernbanen]] og videre via Japan (som på den tiden ikke var involvert i krigen) og til [[Vancouver]] med båt og kom til [[Seattle]] 18. april 1941 (reisen tok 9 måneder). På dette tidspunktet behersket han engelsk muntlig ikke særlig godt.<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}<ref name="Becker" /> Lemkin kom til USA et par måneder før den tyske [[invasjonen av Sovjetunionen]] og det straks påfølgende massedrapet særlig på jøder i de østlige områdene.<ref name="Earl2013" />

====I USA====
I Nord-Carolina begynte han straks å holde taler (på haltende engelsk) med oppfordring om gjøre noe for de vanskeligstilte i Europa. På forsommeren 1941 fikk han siste livstegn fra foreldrene.<ref name="Power" /> 
[[File:State, War, & Navy Building - Washington, D.C..jpg|thumb|Krigsdepartementets kontorer i [[Washington D.C.]]]]
Han begynte i juni 1942 å arbeide for den føderale regjeringens Board of Economic Warfare og ble ifølge ham selv forbløffet over den manglende kjennskapen til massemordet som pågikk i Europa. Han møtte blant andre visepresident [[Henry A. Wallace]] for å overbevise ham om å gjøre noe for jødene i Europa. President Roosevelt svarte på Lemkins notat med forslag om internasjonal traktat med forbud mot barbari med at ikke var mulig å til en slik lov på det tidspunktet. I 1942 og 1943 drev han lobbyvirksomhet i [[Washington DC]] og andre steder i USA. På denne tiden skal han ha tenkt tilbake på [[Winston Churchill]]s tale over [[BBC]] i august 1941: «We are in the presence of a crime without a name». Lemkin skal ha blitt inspirert til å sette navn på den særegne forbrytelsen som ifølge Churchill var navnløs. I 1944 begynte Lemkin å arbeide som folkerettsekspert i [[Krigsdepartementet (USA)|USAs krigsdepartement]].<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiv}}

Lemkins interesse for folkemord på jødene begynte under andre verdenskrig da han ble kjent med konsekvensene for Polens jøder inkludert hans egen familie. Hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust (foreldrene ble trolig gasset til døde i [[Treblinka]]<ref name="Becker">Becker, A. (2022). ''Messengers of Disaster: Raphael Lemkin, Jan Karski, and Twentieth-Century Genocides.'' University of Wisconsin Pres.</ref>). Etter den sovjetiske okkupasjonen av det daværende østlige Polen ([[Molotov–Ribbentrop-pakten]]) deporterte okkupasjonsmakten tusenvis og henrettet mange av Lemkins venner.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=17}} Nazistene (som okkuperte resten av Polen i 1939 og de østlige områdene i 1941) gikk gjennom universitetets arkiver for å finne ut hvem som skulle henrettes. Gjennom sin jødiske oppdragelse var Lemkin godt kjent med den profetiske tradisjonen og med den jødiske ''tikkun olam'' der omtanke for de undertrykte står sentralt. Lemkins egne etiske refleksjon var preget av [[Martin Buber]]s «jeg og du»-teologi.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=18}}

===Senere virke===
På 1950-tallet begynte Lemkin å arbeide med trebindsverket ''History of Genocide''.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=60}}

Han ble professor i folkerett ved [[Yale University]]<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1957 | tittel = Norsk allkunnebok | utgivelsessted = Oslo | forlag = Fonna | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400006 | side = }}</ref> og [[Rutgers University]]. Han døde som en fattig mann i New York City{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=1}} 29. august 1959. Selvbiografien ''Totally Unofficial'' var da nesten ferdig.<ref name="Lemkin2013">{{Kilde bok|tittel=Totally Unofficial: The Autobiography of Raphael Lemkin|etternavn=Lemkin|fornavn=Raphael|etternavn2=Frieze|fornavn2=Donna-Lee|utgiver=Yale University Press|år=2013|isbn=9780300186963|utgivelsessted=New Haven}}</ref>