Redigerer Røde Kors (avsnitt)

====ICRC under første verdenskrig====
[[Fil:Honneur_à_la_Croix-Rouge-1915.JPG|miniatyr|Fransk postkort som hyllet Røde Kors-sykepleieres rolle under første verdenskrig, 1915.]]

Med utbruddet av [[første verdenskrig]] fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. [[15. oktober]] [[1914]], like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1&nbsp;200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner [[Sveitsisk franc|sveitsiske franc]] i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200&nbsp;000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til [[1923]], hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.

Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når [[Kjemisk krigføring|kjemiske våpen]] ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorium kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leirer besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen.

Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420&nbsp;000 krigsfanger. I [[1920]] ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede [[Folkeforbundet]] som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen [[Fridtjof Nansen]] til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «[[Nansenpass]]et» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i [[1922]]. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere.

Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen. 

Så tidlig som i [[1934]] ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt.