Redigerer Psykologi (avsnitt)

=== Det behavioristiske perspektivet ===
{{utdypende|Behaviorisme}} 
[[Fil:B.F. Skinner at Harvard circa 1950.jpg|thumb|right|[[B.F. Skinner|Burrhus Frederic Skinner]] knyttes ofte opp mot det [[behaviorisme|behavioristiske perspektivet]].]]
Like etter 1900 oppsto en ny vitenskapelig retning, [[behaviorisme]]n, som avviste betydningen av bevissthet i forklaring av atferd<ref name="Teigen, K. H. 2004"/><ref name="Passer 2009">Passer & Smith et al. (2009): ''Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill''.</ref>. Fokus skulle nå rettes mot observerbar atferd. Dette var inspirert av funn fra [[klassisk betinging]] formulert av [[Ivan Pavlov]] (1849-1936) og [[Edward Thorndike]]s (1874-1949) studier av hvordan individer kan [[Læring|lære]] fra erfaring om konsekvenser av egen atferd (kalt instrumentell betinging). Denne såkalte atferdspsykologien slo igjennom spesielt i USA. Viktige talsmenn var [[John B. Watson]] (1878-1958) og [[B. F. Skinner|Burrhus F. Skinner]] (1904-1990). Behaviorismen avviste [[mentalitet|mentalistiske forklaringer]] av atferd, forklaringer som antar at mentale hendelser og prosesser kan forårsake atferd. Slik Skinner har uttalt<ref>Skinner, B.F. (1974). About behaviorism. N.Y.: Knopf.</ref>, «mentale prosesser forklarer ikke atferd, det er simpelthen mer atferd å forklare». Behaviorismens syn på bevissthet er ofte misforstått. Typisk mente behaviorister at [[situasjon|situasjonelle forhold]] (de betingelser som er vist viktige i klassisk og operant betinging) er tilstrekkelig for å forklare atferd, men bevissthet, språk og kognisjon ble ikke av den grunn avvist. En retning, ofte kalt [[Behaviorisme#metodologisk behaviorisme|metodologisk behaviorisme]], la stor vekt på å forankre atferd og miljømessige forhold i [[Mediering|medierende prosesser]], som formidler eller overfører miljømessige forhold til atferd. Eksempelvis mente [[Edward C. Tolman]] (1886-1959) at læring foregikk ved dannelse av kognitive kart (mentale representasjoner eller modeller av virkeligheten). Tolman og [[Clark Leonard Hull]] (1884-1952) er kjent for en slik posisjon, selv om de medierende mekanismene hos Hull var annerledes enn hos Tolman. Den tenkning Tolman og Hull her la til grunn kan ses som en forløper for senere kognitiv psykologi. En annen variant av behaviorisme, Skinners [[Behaviorisme#Skinner og radikalbehaviorisme|radikale bahaviorisme]], vektla også betydningen av forhold man ikke kan observere (kalt private hendelser), men ikke som medierende eller kausale forhold. Skinner var sterkt uenig med metodologiske behaviorister i betydningen av medierende mekanismer, og dermed av [[teori]] (slike mekanismer er teoretiske). Skinner spurte i en artikkel fra 1950<ref>Skinner, B.F. (1950). Are theories of learning neccessary? Psychological Review, Vol 57(4), 193-216.</ref>: «Er teorier om læring nødvendige?», og svarte nei. Skinner var imidlertid opptatt av bevissthet og [[språk]]. En av hans bøker, «Verbal behavior» fra 1957, handler nettopp om språk og bevissthet, og en av Skinners mest betydningsfulle artikler fra 1945<ref>Skinner, B.F. (1945). The operational analysis of psychological terms. Psychological Review, Vol 52(5), 270-277.</ref> omhandler etablering av [[selvbevissthet]].