Redigerer Prosjekt Nekton (avsnitt)

===Opphold på bunnen===
De nådde bunnen etter 4 timer og 48 minutter, og til sin store overraskelse så de noe ingen trodde kunne være på så store dyp; en levende fisk. Det viste seg å være en flyndreaktig fisk på omtrent 30 cm lengde, som etter kort tid svømte bort, før de rakk å studere den nærmere.<ref>[http://deepseachallenge.com/the-expedition/1960-dive/ National Geographic- "Man’s Deepest Dive" august 1960] {{Wayback|url=http://deepseachallenge.com/the-expedition/1960-dive/ |date=20120414093239 }} Jacques Piccard forteller om dykket</ref>

Besetningen manøvrerte Trieste til å stoppe kun fire meter over havbunnen, som også var sikkerhetsavstanden for å unngå skader på batyskafen. Instrumentene viste da en dybde på over 11&nbsp;521 meter, noe som senere ble justert til 10&nbsp;916 meter, det viste seg nemlig at instrumentene om bord var kalibrert for ferskvann. De første målingene på 11&nbsp;000 meter førte likevel til at noen kilder fortsatt oppgir det som dybde

Tiden på bunnen brukte også mannskapet til å spise medbragt sjokolade, i tillegg til de få vitenskapelige undersøkelsene og observasjonene de gjorde. Mye av det vitenskapelige utstyret Trieste vanligvis bragte med var nemlig fjernet før Challengerdykket. Temperaturen i kabinen var på kun 7°C, og ekstra ullgensere kom godt med. Mens de var på bunnen gjenvant Piccard og Walsh kontakten med overflatefartøyet USS Wandank ved hjelp av et [[sonar]]basert kommunikasjonssystem. På grunn av den store avstanden (nesten 11 kilometer) var forsinkelsen på sju sekunder hver vei, til tross for at [[lydhastighet]]en i vann er omtrent femti ganger den i luft.

De tilbragte så omtrent 20 minutter på bunnen, før de var nødt til å vende tilbake til overflaten. Don Walsh hadde nemlig oppdaget årsaken til smellet de hadde hørt mot slutten av nedstigningen. Det viste seg at vinduet i adkomstrøret hadde sprukket; trolig på grunn av forskjeller i hvor mye pleksiglassvinduet og stålet rundt trakk seg sammen i møtet med vann nært frysepunktet. Sprekken utgjorde ingen øyeblikkelig trussel, men kunne gjøre det vanskelig å få tømt adkomstrøret for vann, og gjøre at de enten ville måtte sende ned en dykker for å sette et deksel over det sprakk vinduet, eller, om det ikke lot seg gjøre, skulle de slepe «Trieste» til land med mannskapet ombord. Det kunne ta opptil flere døgn, og var ingen ønskelig situasjon. Så de bestemte seg for å returnere til overflaten ti minutter før tiden, for dermed å få litt ekstra tid på overflaten før solnedgang. En eventuell reparasjon av det ødelagte vinduet måtte nemlig skje før sola gikk ned.

Oppstigningen til overflaten tok 3 timer og 15 minutter, og [[Don Walsh]] og [[Jacques Piccard]] kom uten problemer ut av Trieste og ut i solnedgangen, hvor de ble fraktet tilbake til USS Wandank i en gummibåt.