Redigerer Potet (avsnitt)

== Historie ==
Villpotet vokser i [[Chile]] og i [[Andesfjellene]] i [[Peru]]. Det finnes mer enn 225 ulike arter{{trenger referanse}}. [[Urfolk]]et som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år [[Kristi fødsel|f.Kr.]] De videreforedlet den til ulike typer, blant andre en som tålte [[frost]]{{trenger referanse}}. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba [[inka]]ene poteten som en [[gud]].

Da [[Spania|spanjolene]] invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten. De første potetene som ble eksportert fra [[den nye verden]], landet på [[Kanariøyene]] i [[1567]], noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny [[gen]]etisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag, er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er [[gartner]] ved ''U.S. Department of Agriculture'', gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra [[University of Wisconsin]], i [[Madison (Wisconsin)|Madison]] [[USA]]. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige [[Genetisk variasjon|varianter]] kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.<ref>Sarah C. P. Williams. «''The Secret History of the Potato''». [http://www.sciencemag.org/index.dtl ScienceNOW Daily News]. [[15. mai]] [[2007]]</ref>

I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med [[tomat]]en mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i [[Bibelen]] og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være [[djevelen|djevelskapt]].

I [[1664]] utgav John Forster en bok med tittelen ''England's Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years'', der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, og gjenga en tysk oppskrift på en potet-rett helt tilbake fra [[1581]].<ref>[https://www.csmonitor.com/1992/0227/27142.html Eldste kjente potetoppskrift, ''Christian Science Monitor'']</ref> Men i [[Burgund]] fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket [[spedalskhet]], rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. [[Denis Diderot]] skrev i sin [[encyklopedi]] at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik»,<ref>Brian Fagan: ''The Little Ice Age'', forlaget Basic Books, New York 2000, ISBN 0-465-02271-5</ref> og at den forårsaket tarmgass, men tilføyde: «Hvilken rolle spiller tarmgass for bønders og arbeideres organer?» Selv da [[Napoli]] var ramt av hungersnød i 1770, nektet lokalbefolkningen å røre en skipslast med poteter sendt som gave. [[Fredrik den store]] måtte regelrett beordre de [[Prøyssen|prøyssiske]] bøndene til å dyrke poteter før de gjorde det. De fryktet for at poteter ville fremkalle [[rakitt]] og [[tuberkulose]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/commentisfree/2008/may/30/food.foodanddrink|tittel=Leader: In praise of ... the potato|besøksdato=2022-04-24|dato=2008-05-29|etternavn=|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>

Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i [[Versailles]], «[[potetprest]]er» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som [[Irland]] og [[Norge]]. I starten ble den brukt som prydplante, og [[botanisk hage|botaniske hager]] i [[Sverige]] og [[Danmark]] presenterte den som en amerikansk [[kuriositet]] i 1658. Fra den danske [[prost]]en Hans Carsten Atke<ref>[https://tor-lund.net/getperson.php?personID=I2345&tree=tre1 H.C. Atke, slektstavle]</ref> på [[Ullensvang prestegård]] fikk [[Peder Harboe Hertzberg]] sine første poteter i 1758. Folk i [[Bergen]], som var vant til [[import]]varer, var de som først godtok den nye veksten. Ellers i landet hjalp det på populariteten at poteten egnet seg til å lage [[brennevin]] av. I 1833 var det registrert rundt 10.000 brennerier i Norge. Poteten satte også spor i norsk [[arkitektur]]. For å kunne lagre dem, ble det gravd [[jordkjeller]]e i stort omfang.<ref>Eva Mæhre Lauritzen: ''Seks planter som forandret verden'', forlaget Akademika, 2012, ISBN 9788232100187</ref>

På [[Hove gård]] på [[Tromøy]] er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter,<ref>[http://avtrykk.no/tromoypoteten-norges-forste-potet Tromøypoteten - Norges første potet, ''Avtrykk.no'', 11.10.2017]</ref> hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for [[31. mai]] [[1757]] at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5.015 poteter på gården.<ref>{{Kilde www |url=http://www.aaks.no/hove/tromoypoteten.html |tittel=Aaks – Tromøypoteten |besøksdato=2010-07-09 |arkiv-dato=2012-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120310153527/http://www.aaks.no/hove/tromoypoteten.html |url-status=død }}</ref>

På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet [[C-vitamin]]fattig, og det var mye [[skjørbuk]] på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for [[korn]]. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av [[1700-tallet]] kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.

Spesielt viktig for spredningen av poteten i Norge ble prestene, som talte potetens sak i sine [[preken]]er. 
En potetprest sa i en preken: «''Haver I et Støkke Jord, der vender mot [[syd|Sønden]], da siger jeg Eder: Sett Potatos. Atter vil jeg sige: Sett Potatos!''»<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 158), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> På den tiden ble poteten også kalt «potato», «kartoffel» og «jordeple». Lars Eskildsen var prest i [[Gjerstad]] i årene 1750-83, og opptatt av å lære folk både å dyrke og spise poteter. Når det var tid for [[høyonn]], når «''Sognets Huusmandskoner indfandt sig for at forrette det pligtige Høstdagsarbeide, lod han fremsætte et Fad kogte Poteter, gik selv i Kjøkkenet, bad Konerne forsøge den ny Frugt, men det faldt dem for modbydeligt''».<ref>[https://www.kubenarendal.no/hove/tromoypoteten.html Kristoffer Vadum: «Tromøypoteten», ''AAks]</ref> 

[[Peder Harboe Hertzberg]] skrev om bruk og dyrking av «Potatos». Han forteller at han selv ble kjent med poteten for første gang i 1758, på [[Ullensvang prestegård]] i [[Hardanger]], og at han hadde skrevet om den allerede i 1763.<ref>[https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009112513002?page=31 ''Samling af adskillige Andres Skrifter,] som ere trykte i Mag. [[Hans Mossin]]s Bogtrykkerie</ref> Boken ble veldig populær og trykt i tre opplag som alle ble utsolgt. Potetdyrking var populært lesestoff på 1700-tallet. 

Høsten 1814 utbrakte en [[stortingsmann]] en [[skål (gest)|skål]] for poteten, fordi den var «årsak til at nordmennene, der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg sin fri forvaltning».<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 165), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref>

Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både [[Europa]] og [[Amerika]].