Redigerer Porfyrios av Gaza (avsnitt)

===Biskop av Gaza===
Tre år senere, året 395, ble han valgt til biskop av [[Gaza (by)|Gaza]]<ref>Johannes Hahn: ''Gewalt und religiöser Konflikt'', Berlin 2004, s. 202–204.</ref> uten at han visste om det.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" /> Gaza hadde en historie som fiendtlig sinnet mot de tidlige kristne. Mange hadde lidd martyrdøden der under [[Diokletian|keiser Diokletians]] kristenforfølgelser (303–313), og under den korte hedenske restaurasjon under [[Julian apostaten|keiser Julian]] (362–363) var den kristne basilikaen blitt nedbrent, og mange kristne blitt drept.<ref>{{cite web |url=http://www.baladna.ps/SPCGaza.htm |title=.:Baladna Photography |access-date=2008-04-07 |url-status=dead |archive-url=https://web.archive.org/web/20080605021656/http://www.baladna.ps/SPCGaza.htm |archive-date=2008-06-05 }}</ref>

Han ble beordret til [[Caesarea Maritima|Caesarea Palaestina]] under påskudd av at biskop Johannes II av Jerusalem, som oppholdt seg der, ønsket å konsultere ham om diverse problemer i Skriften. Han var først motvillig til å reise, men en ny visjon fortalte at Kristus ønsket ham å ''«gifte seg (...) med en kvinne, visselig fattig og ussel, men from og dydig»''. Han var usikker på hva dette betydde, men han bestemte seg for å lystre Guds vilje til tross for dette forvarselet om de byrdene som skulle legges på ham.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" />

Han dro av gårde, fulgt av Markus. I Caesarea ble han regelrett kidnappet av kristne fra Gaza på biskopens forordning, med tvang vigslet til deres biskop og tvunget til å foreta en krevende tredagers reise dit på veier som lokale hedninger hadde brukket opp og strødd med trestykker og torner for å hindre at han kom.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" /><ref>Marcus Diaconus: ''Vita Sancti Porphyrii'' 17.</ref>

Det sørlige Palestina var akkurat da hjemsøkt av tørke. I Gaza var mesteparten av befolkningen fortsatt hedninger, og hedningene bebreidet de kristne - neppe fler enn rundt 280 til tallet - for å bringe denne nye mannen i sin midte og sa at deres gud [[Marnas]] hadde spådd at hans ankomst ville føre til katastrofe. Etter hans ankomst regnet det ikke på to måneder, og hedningene samlet seg for å be i Marnas' tempel, som [[keiser Theodosios I]] hadde spart fra ødeleggelse på grunn av dets arkitektoniske skjønnhet. Men det regnet ikke.<ref>Gerard Mussies: ''Marnas God of Gaza'', Berlin 1990, s. 2415 f.</ref> De kristne arrangerte en rivaliserende faste og prosesjon til kirken ''St. Timotheos'' utenfor bymurene.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" /><ref>Hevelone-Harper, 1997, ss.11-12.</ref><ref>Sivan, 2008, s.337.</ref><ref>Sterk, 2004, s.207.</ref><ref>Butt, 1995, s. 70</ref> De fant seg selv stengt ute og mangedoblet sine bønner om regn. I samme øyeblikk åpnet himmelen seg, og de overbeviste hedningene åpnet portene med ropene ''«Kristus alene er Gud! Han alene har seiret!»'' Mange omvendelser fulgte.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" />
[[Fil:Stadtvignette von Gaza.jpg|thumb|Byvignett av [[Gaza (by)|Gaza]]; oppe til høyre dets teater, nede til høyre to store kirker ([[Madabakartet]])]]
Men de som fortsatte å være hedninger, så sin innflytelse minke, og de sørget for tiltak for å utelukke kristne fra handel og offentlige embeter. Porfyrios ba [[keiser Arcadius]] om tillatelse til med tvang å ødelegge gudebildene og de gjenværende hedenske templene. Tillatelse ble gitt,<ref>Dette kan sammenlignes med samme tidsperiodes hendelser i [[Alexandria]] i 391, snart etterfulgt av ødeleggelsene av templene i [[Heliopolis]] i Egypt og [[Apamea|Apameia]] i Syria.</ref> hovedsakelig etter tilskyndelse fra den hellige [[Johannes Krysostomos]] og [[keiserinne Eudoxia]], etter at først Porfyrios og senere Markus hadde foretatt reiser til [[Konstantinopel]].<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" /> 

Da de kom tilbake, falt en statue av [[Venus (gudinne)|gudinnen Venus]] tilsynelatende ned da velkomstprosesjonen passerte. Rivningsarbeidet ble gjennomført raskt og brutalt av keiserlige tropper som var sendt for formålet. I alt ble åtte hedenske templer ødelagt; de var tilegnet [[Aphrodite]], [[Hecate]], [[Helios|Helios (Solguden)]], [[Apollo]], [[Persefone|Kore (Persefone)]], [[Tyche]] (''Tychaion''), et tilegnet en «hero» (''Heroeion''), og Marnas' tempel (''[[Marneion]]''). Marnastempelets skjønnhet ble altså ikke lenger regnet som en god nok grunn til å bevare det av ivrige kristne. 
''«Og det var også andre veldig mange avguder i husene og i bygdene», skriver Markus, men overklassen som hadde slikt hadde flyktet ut av byen i forkant. Samtidig fikk soldater, som var blitt innkvartert i deres forlatte hus, rundt omkring yil hver bolog og tok eller brant avgudsbilder og «bøker om magi».

Resultatet var at biskop Porfyrios' stilling ble forverret. Riktignok ble noen hedninger omvendt, men andre protesterte og satte i gang opptøyer. Biskopens hus ble plyndret og han selv mistet nesten livet.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" />

Der hvor templet til Marnas hadde vært, ble det bygd en stor korsformet kirke. Porfyrios var selv med og bar steiner, og sammen med presteskap og folk hjalp han med å grave ut fundamentene. Porfyrios konsekrerte kirken i 408 og kalte den ''Eudoxiana'' etter keiserinnen, som hadde sendt marmor og andre kostbare materialer fra Konstantinopel.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" />

Porfyrios tilbrakte de resterende 13 år av sitt liv i iherdig utførelse av sine pastorale plikter i Gaza, og han var kjent overalt for sin sjenerøsitet overfor de fattige. Folket i Gaza ble brakt til kristendommen ved hjelp av hans tålmodige forkynnelse. Før han døde, hadde han enten utvist eller omvendt nesten alle hedningene i Gaza. I 415 deltok han på [[synoden i Diospolis]]), det moderne [[Lod]].

Porfyrios døde den 26. februar 421 i Gaza.<ref name="katolskPorfyrios av Gaza" />