Redigerer Pius VII (avsnitt)

== Pontifikat ==
Den 3. juli ankom Pius VII sin nye bispeby, Roma. Kort før hadde det lykkes ham å gjenvinne Kirkestaten, som frem til da hadde vært underlagt dels østerriksk, dels napolitansk kontroll. I august kreerte han [[Ercole Consalvi|Consalvi]] som kardinal og permanent statssekretær. En annen av hans nærmeste rådgivere var den [[Spania|spanske]] kardinalen [[Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón|Francisco Antonio de Lorenzana]].

Pius VIIs/Consalvis regjering gjorde slutt på skikken med å fremskaffe mat til befolkningen til kontrollerte, lave priser, man innførte frihandel, kontroll med pengeverdien (de pavelige myntslagerier ble innskrenket til to – Roma og [[Bologna]]), og ansatte et stort antall lekfolk i regjeringskontorene.{{Tr}} Arbeider for byens forskjønnelse kom i gang, gamle monumenter ble restaurert, og muséene ble fylt med statuer funnet under utgravningene som nå kom i gang.{{Tr}}

Pavens største bekymring både som kardinal og nå også som pave var franskmennene. Revolusjonsregimet til [[Napoleon I]] inngikk et [[konkordat]] med [[Den hellige stol]] i 1801 som regulerte den franske kirkens forhold til [[Roma]]. Etter lange forhandlinger ble [[Konkordatet av 1801|dette konkordatet]] signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør.{{Tr}}

Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne [[sivilkonstitusjonen for kleresiet|en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll]]. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen med å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil.

Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i [[Frankrike]] og i noen deler av de områder Napoleon hadde erobret. Det erklærte dessuten at «katolisismen er religionen til de fleste franskmenn», men den er ikke en offisiell religion.{{Tr}} Frankrike har religionsfrihet. Dette var særlig viktig for [[jøde]]r og [[protestantisme|protestanter]]. (Katolisisme var ikke lenger statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).

Konkordatet var epokegjørende i flere henseender.{{Tr}} Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte ''organiske artikler'' ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at det forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre.{{Tr}} Pavens protest mot dette var uten resultat.

Etter freden i Lunéville i 1801 kompenserte flere tyske fyrster med å bemektige seg flere kirkelige landområder i [[Tyskland]].

[[Jesuittordenen]], som var blitt opphevet i 1773, hadde overvintret i [[Russland]], og i 1801 gjorde paven dette kirkerettslig legalt ved å gjenopprette den formelt der med skrivet ''"Catholicæ Fidei"'' [7. mars). I 1804 gjenopprettet han den også for de forente kongedømmene [[De to Sicilier|i Sør-Italia]].

Den 16. september 1803 ble det også undertegnet et konkordat med [[Den cisalpinske republikk]], men for Det tyske rike kunne konkordatsplanene ikke bringes til noe resultat.

Pavens forsøk på å få Napoleon til å tillate gjenopprettelsen av Kirkestaten førte ikke frem, og innbragte ham bare ydmykelser.{{Tr}}

I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til [[Paris]] for å krone ham til keiser. Dette bidro til å bygge opp det spenningsfylte forholdet mellom dem. Før han la ut på den lange reisen til Frankrike, hadde han undertegnet en hemmelig, kondisjonell abdikasjon fra paveembedet som skulle tre i kraft dersom Napoleon ikke holdt sitt ord og ikke lot ham vende tilbake til Roma. Ved kroningen i Notre Dame i Paris satte imidlertid Napoleon selv kronen på sitt hode, før han kronet Josephine til keiserinne.

Paven kom ikke tilbake til Roma før 16. mai 1804, og lettet tilkjennegav han for sine kardinaler der altfor optimistiske utsikter til forholdet med Napoleons Frankrike.{{Tr}} Keiserens manglende respekt for konkordatet ble imidlertid bare klarere og klarere. Den måten han tilsidesatte kirkens myndighet da han på samme tid tvang gjennom en sivil annullering av ekteskapet hans bror [[Jérôme Bonaparte|Jérôme]] hadde inngått med [[Elizabeth Patterson]] i [[Baltimore]], var et nytt, tydelig tegn på dette.{{Tr}}

I 1806 ble striden opptrappet. Napoleon erklærte at ettersom han var keiser, var paven ''de facto'' hans undersått, og at han forventet seg at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Paven protesterte diplomatisk, men tydelig mot begge deler, og unnlot å ta stilling for noen av partene i [[Napoleonskrigene]].

Den 24. mai 1807 kunne Pius VI foreta det som skulle vise seg å bli hans eneste helligkåringer, av Angela Merici, Benedikt maureren, Colette Boylet, Frans Carácciolo og Hyacinta Mariscotti.

=== I napoleonsk fangenskap ===
Siden 1808 hadde Napoleons styrker holdt Kirkestaten okkupert. Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under [[Joachim Murat]] paveflagget over [[Castel Sant'Angelo]] fire; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele [[Roma]] der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:

:«Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal [[Bartolomeo Pacca den eldre|Pacca]] og de andre av pavens tilhengere.»{{Tr}}

Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til [[Savona]] og Pacca til [[Fenestrelle]].

Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det.{{Tr}} Men [[pavelig bulle|bannbulle]]n ble smuglet til [[Lyon]] og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene [[Joseph Fesch|Fesch]], [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]] og [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner, ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.

I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bo i [[Paris]]. Han tvang alle de kardinalene som fremdeles var i [[Roma]], til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet [[Vatikanets arkiver]] til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal [[Ercole Consalvi|Consalvi]] nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.{{Tr}}

Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Trass i massivt påtrykk avviste Pius dette og andre krav, som å innsette nye biskoper i Frankrike så lenge han selv ble holdt i fangenskap. Ved en anledning gikk han til sultestreik.

Napoleon prøvde også gjennom den mer medgjørlige kardinal [[Etienne-Hubert de Cambacérès|Cambacérès]] til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel, kardinal [[Joseph Fesch|Fesch]] og andre, avla meget tvilsomme vitnesbyrd, ble nullitetsdom felt.{{Tr}} Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt fordi de gikk i vanlige presteklær).

I juni 1812 flyttet Napoleon paven til slottet [[Fontainebleau]], og der ble han tvunget til å undertegne et ydmykende konkordat den 25. januar 1813. Men to måneder etter sa han opp dette konkordat.

Kardinal [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] var en av de «røde kardinaler» som hadde valgt å holde seg inne med Napoleon. Napoleon hadde utnevnt ham til [[erkebiskop]] av [[Paris]] ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810, men uten de nødvendige pavelige buller. Maury hadde takket ja til utnevnelsen, men paven beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.

Pius hadde da, rett etter Napoleons nederlag i 1814, returnert til Roma. Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til [[Roma]] der han skulle forklare sin oppførsel. Under «de hundre dagene» ble han holdt fengslet i [[Castel Sant'Angelo]]. Kardinal [[Ercole Consalvi]], som paven hadde gjeninnsatt som sin [[Statssekretariatet|statssekretær]] den 19. mai 1814, fikk satt ham fri. Han ble senere benådet og gjenforsonet med paven.
[[Fil:Sir Thomas Lawrence - Pope Pius VII (1742-1823) - Google Art Project.jpg|thumb|Pius VII, 1819. Maleri av [[Thomas Lawrence]]]]

=== Restaurasjon og fornyelse etter Napoleons nederlag ===
Den 7. august 1814 fullførte Pius VII med bullen ''[[Sollicitudo omnium ecclesiarum]]'' den gjenopprettelsen av [[jesuittordenen]] som han hadde innledet tidlig i sitt pontifikat. Dette var bare ett av mange tiltak som bidro til å forsterke den katolske kirkes og pavedømmets stilling, og overvinne de skader som opplysningstidens eksesser hadde påført.{{Tr}} Kardinal Consalvi deltok under [[Wienerkongressen]] fra september 1814 til juni 1815, og lyktes uten større vanskeligheter i å få Kirkestaten restituert. Bare [[Avignon]] og [[Venaissin]] forble under Frankrikes kontroll, og en liten stripe land ved [[Ferrara]] forble kontrollert av Østerrike, noe Pavestolen protesterte mot. Men stilltiende gav man avkall på å få tilbakeført sekularisert kirkegods, selv om man prinsipielt fordømte denne sekulariseringen i en rekke land som kirkerov.{{Tr}}

Pius VII gjennomførte den kirkelige nyordning av Europa med stor tilpasningsdyktighet.{{Tr}} Han lot Consalvi også fremforhandle overenskomster med [[Bayern]] i 1817, [[Preussen]] og fyrstene ved øvre Rhindalen i 1821; [[Hannover (stat)|Hannover]] i 1823, [[Sardinia]] i 1817 og [[Begge Sicilier]] i 1818. Etter langtrukne forhandlinger med kong [[Ludvig XVIII av Frankrike]] kunne paven ved [[pavelig bulle|bullen]] ''«Paternæ Caritatis»'' den 6. oktober 1822 gjenopprette 30 bispedømmer som var blitt nedlagt av de revolusjonæres [[sivilkonstitusjonen for kleresiet|sivilkonstitusjon for kleresiet]] under [[den franske revolusjon]]. Han anerkjente de nye søramerikanske republikker som hadde løsrevet seg fra Spania.

I 1817 hadde paven reorganisert den såkalte ''[[Kongregasjonen for troens utbredelse|Propagandakongregasjonen]]'', det sentralkirkelige organ som dirigerte det meste av den katolske misjonsvirksomhet. Han reorganiserte de pavelige misjonsselskaper og oppfordret ordenssamfunnene til å fornye seg.

Den 15. august 1814 fordømte kardinalene Pacca og Consalvi de hemmelige selskaper, blant annet [[frimureri]]et og det italienske hemmelige selskap [[carbonariene]]. Dette var i pavens ånd, senere sendte han i eget navn ut [[den apostoliske konstitusjon]] ''[[Ecclesiam a Jesu Christo]]'' (13. september 1821) mot frimurerne og mot carbonariene, som han betraktet som hvis ikke en avlegger, så «sikkert en etterligning av frimurerselskapene».{{Tr}} Den antiklerikalt pregede revolusjon som brøt ut i [[Spania]] i 1820 skulle volde Pavestolen stor bekymring, hadde fått sterk tilslutning fra carbonariene i Napoli. Dette var et problem som i det vesentlige fikk gå i arv til den påfølgende pave.{{Tr}}

Under Pius VIIs pontifikat ble Roma et yndet tilholdssted for europeiske kunstnere.{{Tr}} Nevnes kan venetianeren [[Antonio Canova|Canova]], [[Danmark|dansken]] [[Bertel Thorvaldsen|Thorvaldsen]] og tyskerne [[Johann Friedrich Overbeck|Overbeck]], [[Franz Pforr|Pforr]], [[Rudolph Schadow|Schadow]], [[Philipp Veit|Veit]] og [[Peter von Cornelius|von Cornelius]]. Pius VII forøket [[Vatikanbiblioteket]] med mange manuskripter og trykte verker, gjenåpnet det engelske, det skotske og det tyske kolleg, og etablerte nye lærestoler ved ''[[Collegio Romano]]''.

Mot slutten av Pius VIIs pontifikat hadde pavedømmet reetablert seg som en ledende moralsk kraft i Vesten.{{Tr}} De overtramp fra Napoleons side som denne milde paven hadde blitt utsatt for, hadde også vært med på å styrke hans moralske anseelse.{{Tr}} Denne prestisje ble understreket av den oppvartning Pius VII mottok: Keiseren og keiserinnen av Østerrike kom med sin datter på offisielt besøk til paven i 1819. Kongen av [[Napoli]] besøkte Roma i 1821 og året etter kom kongen av [[Preussen]]. Den blinde [[Karl Emmanuel IV av Sardinia|Karl Emmanuel IV av Savoia]] og kong [[Karl IV av Spania]] og hans dronning residerte fast i Roma. Det gjorde også prinsesse Letitia, den avsatte keiser Napoleons mor, og likeså keiserens brødre Lucien og Louis, og hans onkel kardinal Fesch. Så stort var pavens storsinn mot den mann som hadde behandlet ham selv så dårlig at da han hørte om Napoleons kår på [[Saint Helena|Sankt Helena]] gav han kardinal Consalvi om å intervenere overfor [[Storbritannia|britene]] for å få dem til å mildne livsbetingelsene hans.{{Tr}} Da han ble informert om Napoleons ønske om å få støtte fra en katolsk sjelesørger, sendte han ham abbed Vignali som personlig kapellan.
[[Fil:Grab Pius VII.jpg|mini|Pius VIIs gravmæle i Petersdomen, av [[Bertel Thorvaldsen]].]]