Redigerer Pink Floyd (avsnitt)

=== Eksperimentell periode (1968–1972) ===
[[Fil:Pink Floyd, 1971.jpg|miniatyr|Pink Floyd 1971]]
Syd Barrett hadde skrevet nesten hele ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'', men bare én av hans sanger, «[[Jugband Blues]]», var å finne på bandets neste plate, ''[[A Saucerful of Secrets]]'', som ble utgitt i juni 1968. To andre låter av Barrett ble spilt før han måtte forlate bandet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble vurdert av de andre for å være for personlige og for avslørende om Barretts mentale tilstand. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av [[Peter Jenner]].<ref name = rollingstone /> 

Barrett sto som komponist for en av låtene på ''[[A Saucerful of Secrets]]''. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med [[The Who]] og [[Soft Machine]]. Etter Barrett gikk bandet over til musikk bestående av lange, innadvendte temaer og utforsking av lydeffekter med innslag av improvisasjon. Til konsertene trengte de da mye utstyr og sceneshowene ble stadig mer gjennomarbeidet. Albumet ''[[Ummagumma]]'' (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet ''[[Atom Heart Mother]]'' var det første som nådde til topps på salgslistene. Turneen med ''Atom Heart Mother'' i 1970 inkluderte kor og orkester. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet ''[[Meddle]]'' der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]''.{{Sfn|Marcussen|1988|s=90}}<ref name="Johnson" /><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Cappelens musikkleksikon | isbn = 8202036887 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062307091 | side = }}</ref>

Etter at Barrett forsvant, begynte de andre bandmedlemmene skrive musikk til bandet. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke klarte å etterligne stilen til Syd Barrett og måtte jobbe med å finne sin egen måte å skrive låter på. På ''A Saucerful of Secrets'' ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her finnes bandets første komposisjon i den [[progressiv rock|progressive rockestilen]]. «[[Set the Controls for the Heart of the Sun]]» ble skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig.

====Fra ''Ummagumma'' til ''Meddle''====
Etter Barret gikk bandet over til  musikk med klassisk-romantisk preg inspirert delvis av elektronisk musikk og avantgarde. Waters' tekster ble etterhvert bitre og pessimistiske med innslag av samfunnskritikk. Lydbildet endret seg til progressivt «space-sound» der særlig Gilmours elgitar var viktig, slik det ble tydelig blant annet på ''[[Ummagumma]]'' utgitt i oktober 1969. I 1970 var 100.000 til stede ved deres konsert i Hyde Park, London, og bandet hadde blitt en konsertattraksjon.<ref name="Blokhus" />{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} ''[[Ummagumma]]'' er et dobbeltalbum som besto av en plate med konsertopptak og en plate med nye studioinnspillinger. Konsertopptak for albumet ble gjort i [[Kent]], [[Birmingham]] og [[Manchester]] i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hvert av de fire bandmedlemmene, med hver sin halve [[LP]]-side til disposisjon. ''Ummagumma'' nådde 5.-plass på hitlistene.

I oktober 1970 kom ''[[Atom Heart Mother]]'', som nådde førsteplass på albumlisten i [[Storbritannia]], og dette albumet (sammen med etterfølgende ''[[Meddle]]'') bidro til å befeste Pink Floyds posisjon som et ledende og nyskapende band. Musikken fikk tilhørere utenfor det tradisjonelle rockesegmentet.<ref name="Blokhus" /> Musikken til albumet ble fremført første gang 27. juni 1970 på Bath Festival of Blues and Progressive Music, [[Shepton Mallet]], [[Somerset]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} Albumomslaget har [[Hipgnosis]]' karakteristiske foto av en ku. Den omfattende tittelmelodien består av kor og orkester med gitarsoloer. Platens bakside omfatter blant annet «Alan's Psychedelic Breakfast» som under konserter ble ledsaget av tekoking på scenen. Turneen i USA i omfattet 10 musikere og et kor på 20 personer, og med det avansert lydanlegg gjorde showet sterkt inntrykk.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} David Gilmour til tross for dette senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket». Tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var ''Atom Heart Mother'' et musikalsk vendepunkt som ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet er et 23 minutters verk som preges av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. 
[[File:Barbet Schroeder Cannes 2017.jpg|thumb|[[Barbet Schroeder]] (foto 2017) leide Pink Floyd til å lage musikk til filmen ''More'' (1969) og ''La Vallée'' (1972)]]
I 1971 var bandet på en lang turne i Europa, Japan, Australia og USA.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} Bandets lydbilde var mer ensrettet på ''[[Meddle]]'' som kom høsten 1971. «[[Echoes]]» ble fremført første gang under en konsert i London mai 1971 med tittelen «Return to the Sun of Nothing».{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Den episke, over 23 minutter lange «[[Echoes]]», og den rytmiske «[[One of These Days]]» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i [[2004]] kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider.{{tr}} Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer [[popmusikk|pop]]-[[jazz]]-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3.-plass for ''Meddle'' på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen ''[[Pink Floyd: Live at Pompeii]]'' som hadde premiere i september 1972.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}