Redigerer Piktere (avsnitt)

== Historie ==
=== Skottlands urbefolkning ===
[[Fil:CollierArgentCelte.jpg|thumb|Whitecleuch-kjeden, piktisk sølvkjede, indikasjon på høy status, en av ti kjente som eksisterer, datert til mellom 400 og 800 e.Kr.]]
Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland.

I to nyere bøker har [[Bryan Sykes]] og [[Stephen Oppenheimer]] argumentert for at hoveddelen av dagens britiske befolkning som helhet nedstammer fra innvandrere fra [[Den iberiske halvøy]] som kom til øyene i den [[Mesolitikum|mesolittiske]] tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de [[Neolittisk tid|neolittiske]] tidsaldrene.<ref>Special report: [http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 «Myths of British ancestry»] {{Wayback|url=http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 |date=20200912063300 }} av Stephen Oppenheimer, ''Prospect Magazine'', oktober 2006 utg. 127</ref> Oppenheimer fremmer at [[geologi]] og [[klima]] har påvirket britenes [[genetikk]] og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringene stammer fra to hovedsoner med kontakt:

#Den [[Atlanterhavet|atlantiske]] gruppe, hovedsakelig fra [[Spania]] og [[Portugal]], til de vestlige britiske øyer.
#Nordlige Europa, opprinnelig over [[Doggerland]] til østlige England og fra [[Norge]] til nordlige [[Skottland]].

Vi kjenner ikke til hva disse opprinnelige innfødte innbyggerne i Skottland kalte seg selv, men de var forfedrene til pikterne: «Deres ytterste forfedre var det folket som bygde de store steinsirkler som [[Callanish]] på [[Lewis (Hebridene)]] i det tredje tusenåret f.Kr. i neolittisk tid, og rundhusene i den tidlige jernalder fra omtrent 600 f.Kr. og til 200 e.Kr. Vi har ingen bevis på noen betydelige invasjoner av Skottland etter den innledende bosetningen av bondefolk kort etter 4000 f.Kr. – det synes å ha vært svært lite friskt blod som kom i løpet av bronsealderen», slår historikeren [[Anna Ritchie]] fast.<ref>Ritchie, Anna: ''The Picts''. Historic Scotland, 1989. Sitat oversatt av Wikipedia.</ref> [[Romerriket|Romerne]] kalte deres land for Kaledonia etter en stamme ved navn [[kaledoniere|''caledonii'']], og et fellesnavn for de ulike stammene har også vært kaledoniere. Historikeren [[Peter Salway]], spesialist på [[romersk Britannia]], betrakter kaledoniere som bestående av innfødte piktiske stammer og antagelig også av [[Brytoniske språk|brytonisktalende]] britonske flyktninger fra sør. I denne forstand har pikterne «alltid» vært i Skottland fra ''før'' de blir nevnt med ''navn'' i de historiske kildene. Ved å se på den skotske førhistoriske epoken fra før pikterne kommer inn i de skriftlige kildene, er det også mulig å danne et inntrykk av og en bakgrunn for den piktiske kulturen.

Det har bodd mennesker i Skottland siden [[7500 f.Kr.]], først som [[jegere og samlere]] og fra rundt [[4. årtusen f.Kr.|4000 f.Kr.]] tilpasset de seg til [[Landbruk|jordbruk]] i liten skala og begynte å bygge store graver og rituelle monumenter. Skogene ble ryddet da befolkningen vokste, ny teknologi som [[keramikk]], og senere [[bronse]], ble innført. Ved rundt [[10. århundre f.Kr.|1000 f.Kr.]] var Skottland et befolket område hvor landskapet var blitt endret etter 2000 år med jordbruk, spredt med [[dommerring]]er (steinsettinger) og gravsteder.

[[Steinalderen]], [[bronsealderen]] og [[jernalderen]] er hendige begreper for å datere fortidsgjenstander, spesielt i [[Museum|museer]], og er mer eller mindre dekkende da disse periodene opptrer til forskjellige tider ved ulike steder i [[Europa]]. Skottlands forhistorie kan inndeles i følgende tidsforløp uten at datoene skal bli sett på som annet enn en indikasjon:<ref>Basert på skjema i Armit, Ian: ''Celtic Scotland''. Side 16, 76</ref>

* 1200–700 f.Kr.: den sene bronsealder
* 700–500 f.Kr.: innledende jernalder
* 500 f.Kr.–84 e.Kr.: tidlige historiske epoke
* [[84]]–[[400]] e.Kr.: romersk tidsepoke
* 400–[[900]] e.Kr.: piktisk tid eller [[tidlig middelalder]]

=== Bronsealderen ===
[[Fil:Pitmilly Law, near Boarhills, Fife, Scotland.JPG|thumb|En gravhøyde fra bronsealderen i Pitmilly Law i nærheten av Boarhills, lokalisert mellom St. Andrews og Kingsbarns. Det har blitt utgravd flere steingraver fra jordhaugen. {{Byline|Jim Bain}}]]
Den skotske førhistoriske tiden var alt annet enn statisk. Den er karakterisert av markante endringer over tid og ved ulike steder i landet. Endringene var heller ikke lineære i en rett linje mot et sentralisert førmoderne samfunn. Isteden var det ulike epoker av stabilitet og fred, og ustabilitet og ufred, samhold og fragmentering. Den keltiske romantikken som hovedsakelig ble oppfunnet på [[19. århundre|1800-tallet]], og som fortsatt preger populære forestillinger av den skotske historien, har fremmet en lettforståelig, definerbar og tidløs keltisk fortid, men den blir i liten grad bekreftet av arkeologiske spor.<ref>Morse, A. Michael: ''How the Celts came to Britain. Druids, Ancient Skulls and the Birth of Archaeology''. London 2006. ISBN 0-7524-3339-3. Side 9: «Kun tidlig på 18. århundre begynte forskere å skrive om oldtidens keltiske migrasjoner til disse øyene. Siden da har ideer om kelterne utviklet seg og blitt endret på overraskende vis. Hver generasjon har anvendt sin egen definisjon av kelterne og favorisert en egen metode i studiet av dem».</ref>

Den sene bronsealderen i Skottland og [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]] så en slutt på de store monumentale byggverk i [[Neolittisk tid|den neolittisk tidsepoken]]. Fra en tid hvor religiøse ledere synes å ha tilhørt samfunnets elite, synes det som om småkonger og en form for [[aristokrati]] vokste fram. Ved [[Cairnpapple Hill]] ble steinsirklene revet og gjenbrukt for å bygge en ''cairn'', en [[gravrøys]], for å markere en individuell grav (gravmarkering).

Bronsealderen synes å fremme mindre enheter, dominert av krigergrupper i befestede områder. Med [[bronse]]n ble et omfattende handelsnettverk etablert, som ikke bare spredte og utvekslet gjenstander, men også kultur og mennesker, over store avstander. En del av de prestisjefylte gjenstandene ble muligens spredt som sosial markering framfor som en del av en økonomisk handel, det vil si som gaver assosiert med allianser og ekteskap.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 20.</ref>

En type europisk bronsesverd, [[huggert]], fra tiden rundt 1200 f.Kr., var en kostbar og prestisjefylt gjenstand som viser til omfattende internasjonale kontakter. I Skottland er det mengder av disse langs elvedalene i øst og nord for [[Edinburgh]], men de er også funnet over resten av landet. Med dette sosiale og økonomiske internasjonale nettverket ble antagelig også språk spredt. Det er mulig at [[Keltiske språk|keltisk]] var et felles handelsspråk, et ''[[lingua franca]]'', som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Skottland snakket er ukjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 23-24.</ref>

=== Jernalderen ===
[[Fil:Dunnottar Castle 2007-08-25 (1).jpg|thumb|Dunnottar Castle lå i det piktiske kjerneområdet. {{Byline|Maciej Lewandowski}}]]
Rundt 700 f.Kr. begynte de europeiske nettverkene å kollapse. Grunnen var [[jern]] som det nye metallet for våpen og redskaper. Jernmalm var mindre sjeldent, og bronsehandelen brøt sammen. De små stammesamfunnene i Skottland synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker, mens ofringer til guder synes å svinne hen eller hadde allerede vært forsvunnet i flere århundrer. Bronsealderens preg av språklig og kulturell utveksling hadde uansett en effekt da [[Romerriket]] invaderte [[Britannia (navn)|Britannia]] og siden Skottland, ved at stammene, til tross for deres fragmentering, var like nok for romerne til at de betraktet dem som ett felles folk.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 24-25.</ref>

Et stort antall store og små festningsverker ble spredt over nordlige Skottland på bakker og høydedrag i løpet av jernalderen. Området mellom [[Forth]] og [[Tyne (Skottland)|Tyne]] har de fleste, nær 90 prosent. Historikerne mente lenge at festningsbygningen opphørte med romertiden da ''pax romana'' tillot bønder i sørlige Skottland å leve relativt uforstyrret for krigergrupper, skjønt [[Karbondatering|radiokarbonsk datering]] tyder på at utviklingen med å bygge festninger stoppet opp ''før'' romerne angrep Skottland.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 47.</ref> De stadige angrepene mot de romerske befestningene viser at det var en krigsadel som hadde sin makt ved å kontrollere folk, land og jordbruk.

I mange områder synes det som om landeiende familier eller stammer stort sett var uavhengige, noe som er uttrykt ved bygging av ''[[crannóg]]'' og [[atlantiske rundhus]]. Lokale tradisjoner ble utviklet, [[dialekt]]er oppsto, og kulturelle forskjeller ble etablert. Samtidig virker det som om en økt sentralisering var i anmarsj da noen stammer organiserte seg for større prosjekter som å etablere grenser og kultivere større skogområder. Da den romerske historikeren [[Dio Cassius]] skrev fordomsfullt rundt 220 e.Kr. at de nordlige stammene ikke hadde «kultivert land, men levde av husdyrhold og jakt og av visse former for bær», og la til at de levde nakne, uten skotøy og bodde i telt, blir denne beskrivelsen motsagt av arkeologi.

Den er få bevarte gravplasser som kan gi informasjon om jernalderens folk, isteden kan man se på den neolittiske graven ved [[Isbister]] på Orknøyene: gjennomsnittlig høyde var 170&nbsp;cm for menn og 163 for kvinner. Alle var kraftig bygd, men viste slitasje fra hardt arbeid fra barndommen av. Kvinnene hadde merker på skallene fra å ha slept last med bånd rundt pannen. Det synes som fødselsdødeligheten var høy og levealderen kort, med få eldre medlemmer. Det er statistiske likheter mellom dette samfunnet og senere samfunn på Hebridene.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 27.</ref>

En annen beskrivelse som angår deres etterkommere, kommer fra [[Tacitus]] tusen år senere, som nevner at [[kaledoniere]] hadde rødt hår og store lemmer (''Agricola'', 11), noe som sammenfaller med [[Ammianus Marcellinus]]' beskrivelse av [[Gallia|gallere]] som «Bortimot alle gallere er høye og har lys hud med rødt hår».<ref>[https://web.archive.org/web/20040204175150/http://members.aol.com/scothist/scot3.html Four Peoples – One Nation?] av Robert M Gunn</ref> Et halv århundre senere refererer norrøne kilder (se over) at et karakteristisk trekk for befolkningen på Orknøyene var at de var småvokste. Det er vanskelig på disse generelle opplysningene å trekke ut troverdige etniske trekk for Skottlands førhistoriske befolkning.

=== Romerriket: Mons Graupius ===
[[Fil:Statue of Agricola at Bath cropped.png|thumb|upright|Statue av Agricola i [[Bath]], England.]]
Etter noen innledende forsøk invaderte [[Romerriket]] ved keiser [[Claudius]] i år [[43]] e.Kr. og provinsen [[Romersk Britannia]] ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år [[79]] var hele nåværende [[England]] og [[Wales]] erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet ''terrae incognitae'' befolket av ville, grusomme [[barbar]]ere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; ''[[votadiniene]]'' i øst i [[Lothian]], ''[[Novantae og Selgovae|novantae]]re'' i sørvest ([[Dumfries]] og [[Galloway]]), og mellom disse [[selgovae]]re, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som ''caledonii'', [[kaledoniere]].

I år [[80]] dro den romerske guvernøren [[Gnaeus Julius Agricola|Julius Agricola]] på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn [[Tacitus]], som i år [[98]] skulle utgi sin beretning om felttoget i boken ''Livet til Agricola''. Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra [[britonere]] i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av [[Annandale, Skottland|Annandale]] til de møttes ved [[Firth of Forth]] og marsjerte opp til [[Firth of Tay]]. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom [[Clyde]] og [[Forth]].

Agricola overvintret i [[Tay]] med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige [[borg]]er. Agricolas strategi var å tvinge kaledonierne til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, [[Calgacus]] (muligens avledet fra et gæliske ordet ''calgath'' som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære [[retorikk]] ga følgende tale til sine menn før [[slaget ved Mons Graupius]]: ''«...om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»''<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''The Story of Nation'', New York. Side 18.</ref>

Det deltok hele 15&nbsp;000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. [[Tacitus]] ga grunnene til kaledoniernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om kaledonierne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til [[Roma]]. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år [[87]] begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år [[105]] hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom [[Solway Firth|Solway]] og [[Tyne (Skottland)|Tyne]].

=== ''Conspiratio barbarica'' ===
[[Fil:Roman.Britain.northern.topo.with.walls.jpg|thumb|Kart over nordlige Romerske Britannia og landet mellom Hadrians mur og Den antoninske mur markert i hvitt.]]
Den langvarige effekten av Agricolas invasjon var imidlertid ubetydelig. Arbeidet med en betydelig romersk festning av jord og tømmer i [[Inchtuthill]] ved elven [[Tay]] i østlige Skottland som en base for 5&nbsp;000 soldater ble oppgitt før den ble ferdig, og soldatene ble trukket tilbake sørover.<ref>Den romerske festningen, opprettet tidlig på 80-tallet og forlatt i år 87. Festningen ble utgravd og utforsket av Shephard Frere et al. mellom 1952 og 1965. Pitts, L. & Frere, S. (1985): ''Inchtuthill: the Roman legionary fortress excavations 1952–65''. London: Society for the Promotion of Roman Studies.</ref>

I år [[122]] besluttet keiser [[Hadrian]] å forsegle grensen mot de nordlige stammene og fikk bygget [[Hadrians mur]] som strakte seg fra kyst til kyst mellom [[Wallsend]] og [[Solway Firth]], 117&nbsp;km lang. Det var den første formelle deling av Britannia. Tyve år senere forsøkte romerne igjen å trenge inn på piktisk område og bygde [[Den antoninske mur]] mellom fjordarmene [[Firth of Clyde|Clyde]] og [[Firth of Forth|Forth]]. Byggingen startet i [[142]], og var fullført i [[144]]. Muren var 60&nbsp;km lang og var ment å erstatte Hadrians mur som lå 160&nbsp;km lenger sør. Den var befestet i førti år før romerne ga den opp, frustrert av det ugjestmilde terrenget, og trakk seg tilbake til Hadrians mur i år [[164]]. Istedenfor å legge Piktland under seg endret de politikk til å holde pikterne ute. Etter en serie angrep i [[197]] besøkte keiser [[Septimius Severus]] provinsen i [[208]] og fikk reparert deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av Britannia.

Pikterne fortsatte å angripe romerske bosetninger. Ved år [[306]] var angrepene mer enhetlige og bedre organisert, og passerte Hadrians mur og trengte sørover. Motivasjonen for angrepene synes å være å skaffe seg utbytte i form av rikdommer. Keiser [[Konstantius I]] ble tvunget til å beskytte nordgrensen med ytterligere ressurser. Ved flere fronter over Europa støtte romerne på problemer. Mens romersk makt ble stadig svekket, ble pikterne stadig modigere og piktiske krigsbander herjet sør for Hadrians mur i [[342]], [[360]] og [[365]].

Pikterne slo seg sammen med keltere fra Irland i et koordinert angrep i [[367]] som romerne kalte for ''[[conspiratio barbarica]]'', «barbarenes konspirasjon» ved at [[saksere]] fra [[Germania]] angrep Britannia i vest, og det var samtidig mytteri i romernes egne rekker. Romerne slo tilbake, og ved slutten av året var barbarene drevet tilbake, mytteristene henrettet, og Hadrians mur gjenerobret. Romerne angrep selv nord for muren i [[369]] og [[384]], men det var kortlivet suksess. Romerne forlot Britannia i [[410]] for aldri å vende tilbake.<ref>Moffat, Alistair (2005): ''Before Scotland: The Story of Scotland Before History''. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X. Sidene 297-301.</ref> På [[5. århundre|400-tallet]] falt Romerriket sammen. Betaling og forsterkning opphørte å komme til nordgrensen. Romerske soldater, mange tropper fra andre land, mange med hustru og familie i Britannia, forlot sine poster.

=== Piktland ===
[[Fil:DunnichenHill.jpg|thumb|I nærheten av Dunnichen ([[Angus|Forfarshire]]) vant pikterne [[Slaget ved Dunnichen|et avgjørende]] slag mot Northumbria i 693. {{Byline|Karen Vernon}}]]
«De lever i hytter, går nakne og uten sko. De har stort sett et demokratisk styresett, og er meget tilbøyelig til tyveri. De kan bære sult og kulde og alle former for besværligheter; de vil trekke seg tilbake til sine myrland og holde ut i dagevis med kun hodet stikkende opp over vannet, og i skogene vil de ernære seg på bark og røtter,» skrev [[Dio Cassius]] nedlatende om pikterne i en blanding av frykt og beundring.<ref>All About Scotland: ''[http://www.visitscotland.com/guide/scotland-factfile/scottish-history/romans The Romans]''</ref>

Piktland hadde tidligere blitt beskrevet av antikke kilder som området til en stamme ved navn Caledonii.<ref>''Caledonii'' av [[Tacitus]], [[Klaudios Ptolemaios]], og som ''Dicalydonii'' av [[Ammianus Marcellinus]]. Merk at Klaudios Ptolemaios viser til sjøen vest for Skottland som ''Oceanus Duecaledonius''.</ref>
Andre stammer som også er sagt å ha eksistert i det samme omtrentlige området omfatter ''Verturiones'', ''Taexali'' og ''Venicones''.<ref>Klaudios Ptolemaios, Ammianus Marcellinus.</ref>
Med unntak av kaledonerne kan navnene være andre- eller kanskje tredjehåndskilder, kanskje også rapportert til romerne av kilder som snakket [[Brytoniske språk|brytoniske]] eller galliske språk.<ref>Caledonii er også attestert i en gravmarkering i [[romersk Britannia]].</ref>

[[Fil:Pictish Stone at Aberlemno Church Yard - Battle Scene Detail.jpg|thumb|left|Piktisk steinmonument i Aberlemno som viser en slagscene, antagelig [[slaget ved Dunnichen]].]]
Pikternes skriftlige historie begynner i [[tidlig middelalder]]. Det virker ikke som om de var en dominerende makt i nordlige Storbritannia i løpet av hele perioden. Først dominerte gælerne av [[Dalriada]]-regionen, men som gikk på en rekke tap i kamper i løpet av begynnelsen av [[7. århundre|600-tallet]] ved Degsastan i det første tiåret av århundret og flere ganger under Domnall Brecc i de tredje og fjerde tiårene. [[Anglere|Anglerne]] av [[Bernicia]] overkjørte de tilstøtende kongedømmene og nabokongedømmet [[Deira]] (Bernicia og Deira ble senere kollektivt til [[Northumbria]]) ble det mektigste kongedømmet på De britiske øyer.<ref>For kongedømmene Bernicia og Northumbria, se f. eks. Higham: ''The Kingdom of Northumbria''.</ref>
Pikterne ble sannsynligvis skattskyldig til Northumbria fram til regimet til [[Bridei III av pikterne|Bridei mac Beli]], konge av [[Fortriu]] og overkonge av pikterne mellom [[671]] og til hans død i [[693]], da anglerne gikk på et nederlag i [[slaget ved Dunnichen]]. Tapet bremset anglernes utvidelser nordover. Northumbrianerne fortsatte likevel å dominere det sørlige Skottland i resten av den piktiske perioden.

I løpet av kongedømmet til kong [[Óengus I av pikterne|Óengus, sønn av Fergus]] ([[729]]–[[761]]) var Dalriada underlagt og styrt av en piktisk konge, og selv om Dalriada hadde sine egne konger fra [[760-årene|760-tallet]] synes det likevel ikke som om de kom tilbake til fordums makt.<ref>Broun: «Pictish Kings», forsøker å rekonstruere den forvirrende senere historie til Dalriada. Tausheten til de irske annalene blir ignorert av Bannerman i «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba».</ref> En senere piktisk konge, [[Caustantín av pikterne|Caustantín mac Fergusa]] ([[793]]–[[820]]), fikk plassert sin sønn [[Domnall mac Caustantín|Domnall]] på Dalriadas trone ([[811]]–[[835]]).<ref>Etter Broun: «Pictish Kings», men den senere historien til Dalriada er meget dunkel.</ref> Et piktisk forsøk på oppnå samme dominans over [[britonere|britonene]] i [[Kongedømmet Strathclyde|Alt Clut]] ([[Dumbarton]]) var derimot ikke like suksessfullt.

[[Fil:StèleRocheCelte.jpg|thumb|Detalj fra en stein med utskåret piktisk dyremotiv. Fra utstillingen ''Celts and Scandinavians, artistic encounters'', 2008 - 2009, Musée National du Moyen-Âge, Paris]]
[[Vikingtiden]] brakte med seg større endringer til Storbritannia og Irland, og ikke mindre i Skottland enn andre steder. Kongedømmet Dalriada ble knust, i det minste på midten av [[9. århundre|800-tallet]] da [[Kjetil Flatnese]] etter sigende skal ha grunnlagt et kongedømme på de ytre øyene. Mektige Northumbria underkastet seg også for de norrøne mennene fra [[Norge]] (og etter hvert også fra [[Danmark]]), som dannet kongedømmet [[Jorvik]], og kongedømmet [[kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]] ble også meget påvirket. Kongen av Fortriu, [[Eogán mac Óengusa]], kongen av Dalriada, [[Áed mac Boanta]], og mange andre ble drept i et mektig slag mot vikingene i [[839]].

''[[Ulster-annalene]]'' forteller for samme år: «De (vikingene) vant et slag mot mennene fra Fortriu, og Eóganán, sønn av Aengus, Bran, sønn av Óengus, Aed, sønn av Boanta, og andre bortimot talløse falt her». I kjølvannet av denne katastrofen kom Cínaed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland|Kenneth MacAlpin]]) i løpet av [[840-årene|840-tallet]] og fylte tomrommet, brakte makt til sin familie som siden ville presidere over de siste dagene til det piktiske kongedømmet. Fra restene av det tidligere kongedømmet Dalriada og det piktiske kongedømmet ble det nye kongedømmet [[Alba]] dannet, skjønt Cínaed mac Ailpín selv ble aldri mer enn konge av pikterne.

Tilstedeværelsen av norrøne vikinger, dansker som nordmenn, kan ikke undervurderes i den tidlige middelalder: De samlet de angelsaksiske kongedømmene til ett og således fremmet [[England]] som en nasjon. De fremmet irsk nasjonalisme mot de fremmede og bidro til å forsone Piktland og Dalriada i Skottland mot en felles fiende.

Under kongedømmet til Cínaeds sønnesønn, [[Konstantin II av Skottland|Caustantín mac Áeda]] ([[900]]–[[943]]), ble pikternes kongedømme til Alba. Endringen fra Piktland til Alba kan kanskje ikke ha vært merkbart i begynnelsen, da vi ikke kjenner til det piktiske navnet for deres land trenger det ikke å ha vært en endring i det hele tatt. Pikterne, sammen med deres språk, forsvant ikke plutselig. Forvandlingsprosessen som smeltet pikterne og gælerne sammen til ett folk kan ha begynt noen generasjoner tidligere, fortsatte under Caustantín og hans etterfølgere. Samtlige innbyggerne av Alba ble til «skotter» sannsynligvis i løpet av 1000-tallet og pikterne synes deretter å ha blitt glemt,<ref>Broun: «Dunkeld», Broun: «National Identity», Forsyth: «Scotland to 1100», side 28–32, Woolf: «Constantine II»; sammenlign med Bannerman: «Scottish Takeover», som representerer det tradisjonelle synet.</ref> men forble tilstedeværende i myter og sagn.