Redigerer Phil Spector (avsnitt)

=== «The Wall Of Sound» ===
{{utdypende|Wall of Sound}}
Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «lydmuren», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en virkningsfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av [[mellombølge]]-radio og [[jukeboks]]er som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i [[mellomtone]]registeret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende [[diskant]]. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten, er blant andre «[[Da Doo Ron Ron]]» med [[The Crystals]] fra 1963 og «[[You've Lost That Lovin' Feelin']]» med [[The Righteous Brothers]] fra 1964.

Spector bygget opp denne «lydmuren» gjennom bruk av uvanlig mange musikere på innspillingene, hvor mange av disse spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere, og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio: Romklangen som reflekterte fra veggene, bidro da til å fortette lyden ved at klangen av de enkelte instrumentene smeltet sammen til en helhet hvor det er vanskelig for lytteren å skille dem fra hverandre.

Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den tidens vanlige populærmusikk som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret [[akkompagnement]], gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare [[transistorradio]]ene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden, og hvor hans musikk fungerte bedre enn den øvrige populærmusikken på grunn av disse radioenes lydkvalitet. Hans produksjonsform og det gjennomslaget denne musikken fikk må også sees i sammenheng med de store ungdomskullene etter [[andre verdenskrig]] og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-årene. Også den tidlige [[Elvis Presley]] kan sees som en del av den i tradisjonelle populærmusikken. Hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Til sammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover 1960-årene og videre.