Redigerer Perikles (avsnitt)

=== Første Peloponneserkrig ===
[[Fil:Illus0362.jpg|thumb|300px|Perikles og [[Aspasia]] i verkstedet til [[Feidias|Fidias]].]]
Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med [[Megara]] og [[Argos]] og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep [[Sikyon]] og [[Akarnania]] i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i [[Korintbukta]], før han dro hjem til Athen.<ref>P.J. Rhodes, ''A History of the Classical Greek World'', 44</ref> Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og [[perserriket|perserne]]. Anthony J. Podlecki hevder derimot at Perikles' påståtte endring ble oppfunnet av antikke forfattere for å støtte «et tendensiøst syn på Perikles' endringer».<ref name="Podlecki44">A.J. Podlecki, ''Perikles and his Circle'', 44</ref>

Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.

I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i [[Nilen|Nildeltaet]]. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt.<ref>J.M. Libourel, ''The Athenian Disaster in Egypt'', 605–15</ref> Athenerne sendte i 451–450 tropper til [[Kypros]]. Kimon beseiret perserne i [[slaget ved Kypros]], men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros<ref>H. Aird, ''Pericles: The Rise and Fall of Athenian Democracy'', 52</ref>, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk.<ref>K.J. Beloch, ''Griechische Geschichte'', II, 205</ref>

[[Kalliasfreden]] kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent.<ref>J. Fine, ''The Ancient Greeks'', 359–361.</ref> Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og trådte i kraft igjen i 449–448.<ref>E. Badian, ''The Peace of Callias'', 1–39.</ref> John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i [[Egeerhavet]]. Kagan tror Perikles brukte [[Kallias]], en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler.<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 108.</ref>

Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap.<ref>Wade-Grey, ''The Question of Tribute in 449/8 B. C.'', 212–29.</ref> Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for [[det athenske sjøforbundet]] og for innsamling av «foros» (skatter).<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 206.</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Husk også at dersom ditt land har det største navn i hele verden, er det fordi hun aldri har bøyd seg for katastrofer, fordi hun har betalt med flere liv og møye i krig enn noen annen by og har vunnet seg større makt enn noen andre som er kjent. Minnet om dette vil gå videre til den siste ettertid.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' tredje tale''' ifølge Thukydid ([http://perseus.mpiwg-berlin.mpg.de/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0200&layout=&loc=2.64 II, 64])
|}

Under den [[andre hellige krig]] ledet Perikles den athenske hæren mot [[Delfi]] og gjeninnsatte [[Fokis]]' herredømme over [[orakel]]et. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]] for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. [[Oligarki|Oligarkene]] i [[Theben (Hellas)|Theben]] konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter [[slaget ved Koroneia (447 f.Kr.)|slaget ved Koroneia]], ble Perikles tvunget til å avgi [[Boiotia|Boeotia]] for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og [[Lokris]] ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll.<ref>Fine, ''The Ancient Greeks'', 368–69.</ref> Et enda farligere opprør brøt ut i 446. [[Evvia|Évvia]] og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte [[Attika]]. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 [[talent (vekt)|talenter]] rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen.

Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i [[Khalkis]] som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i [[Istiaia]] som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk [[trirem]], ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side.