Redigerer Pelevs (avsnitt)

== Pelevs i en heltekult ==
Selv om graven til Aiakos forble en helligdom i den mest iøynefallende delen av havnebyen i form av en firkantet inngjerdning med hvite marmorstatuer med baserelieffer, slik [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] har bevitnet det på 100-tallet e.Kr., og med en gravhaug for Fokos i nærheten,<ref>Pausanias, 2.29.6-7</ref> var det derimot ingen ''[[temenos]]'' for Pelevs på Aigina. To versjoner om Pelevs' skjebne kan redegjøre for dette: i [[Evripides]]' drama ''Trojanerinner'', 415 f.Kr., fortelles det at [[Aiakos]], sønn av [[Pelias]], forviste Pelevs fra Fthia;<ref>[[Skolia]] på Euripides' ''Trojanerinner'', 1123-1128, noterte at i en del redegjørelser hadde ''sønnene'' til Aiakos kastet Pelevs ut, og at han ble mottatt av Molon i sin forvisning.</ref> og til sist døde han mens han var i forvisning; i en annen fortelling ble han gjenforent med Thetis og gjort udødelig.

I antikken, i henhold til et fragment av [[Kallimakhos]]' tapte verk ''Aitia'',<ref>En ark av den fragmentariske ''Oxyrhynchus papyri'', notert i Farnell, Lewis Richard (1921): ''Greek Hero Cults and Ideas of Immortality: the Gifford Lectures'', "The Cults of Epic Heroes: Peleus", s. 310f.</ref> var det grav for Pelevs på øya Ikos (dagens [[Alonnisos]]), en øy i de nordlige [[Sporadene]]. Der skal Pelevs ha blitt æret som en «konge av myrmidonere» og «heltens hjemkomst» ble feiret årlig.<ref>Farnell (1921): s. 310f; Sitat: «some ethnic tradition that escapes us, but which led the inhabitants to attach the name of Peleus to some forgotten grave,» noe som henviser til det kulturelle avbruddet mellom [[Mykensk kultur|mykenske Hellas]] og framveksten av heltekulter på 700-tallet f.Kr.</ref> Og det var også hans grav i henhold til et dikt i ''Anthologia Graeca''.<ref>Greek Anthology, 7.2.</ref>

Den eneste andre referansen til dyrkelsen av Pelevs kommer fra [[Kristendom|kristne]] [[Klemens av Alexandria]] i hans polemiske ''Formaning til grekerne''. Klemens tilskriver sin kilde til en «samling av undre» av en bestemt «Monimos», som ellers er ukjent, og hevder i forfølgelse av sin tese at [[daimon]]dyrkere har blitt like grusomme som sine guder, at i «[[Pella]] i [[Thessalia]] har menneskeoffer blitt gitt til Pelevs og [[Kheiron]], ofre av å være [[akajere]].»<ref>Butterworth, George William red. og overs. (1919): ''Clement of Alexandria'', «Exhortation to the Greeks», s. 93.</ref> Om dette er den vedvarende forbindelsen mellom Pelevs og Kheiron den mest pålitelig detaljen.<ref>For å kunne unnskylde Klement, foreslår Farnell at «menneskeofring var tidvis en del av heltekulter, og dette ved Pella kan ha vært en usedvanlig rite forordnet ved en krise ved et senere orakel.» Jf. Farnell (1921), s. 311</ref> At menneskeofring i historisk tid skal ha skjedd, er noe forskerne stiller seg tvilende til.<ref>Hughes, Dennis D. Human (1991): ''Sacrifice in Ancient Greece'', Routledge, gir et skeptisk synspunkt på realiteten av menneskeofring i historisk tid.</ref>