Redigerer Peer Gynt (1934) (avsnitt)

== Anmeldelser ==
I ''Österreichischen Film-Zeitung'' fra den 22. desember 1934 kan man på side 3 lese:

Hans Albers hadde {{quote|mulighet til å utforme en helt usedvanlig effektiv rolle, som bringer flerfoldig prestisje til skuespillerevnene. Hvorvidt han nå spilte den unge Peer Gynt som overmodig, livsglad, pralende bondegutt, som ser seg om i den vide verden, eller [den] senere Peer Gynt som finansdiktator og fullendt verdensmann, og til slutt den hjemvendte verdenstrøtte, aldrende mannen, som for sent innser hvor lykken ventet på ham - skuffer Hans Albers sine mange tilhengere i ingen faser av denne rollen (...) Dr. Fritz Wendhausen har iscenesatt en meget virkningsfull, festlig og variert film, hvis praktfullt fotograferte opptak blir ledsaget av Griegs musikk.<ref>[http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=fil&datum=19341222&seite=3 ''Österrichischen Film Zeitung'', 22. desember 1934, s. 3]</ref>}}

Signaturen A.B.W slaktet i ''Wiener Zeitung'' 23. desember 1934 dette forsøket på en kunstnerisk forening av dikt og film: 

{{quote|Stilt overfor denne grusomme lemlestelsen er det ikke lett å ha en upartisk holdning. (…) Om det i det minste én gang, bare én gang i en eneste scene, hadde vært et lite snev av [Ibsens] vakre dikteriske landskap... Stilt overfor denne nærmest overveldende teksten måtte det da vært mulig å foreta en bevisst beskjæring og finne en form som beveget seg i henhold til det muliges lover. Men bransjens toskeskap er så stor at den fra storhetens høyder bare makter å plukke ut utsvevende fantasier, og mener enkelt at det på grunn av filmens springende omfang gjør det tilstrekkelig å framstille Peer Gynts omvekslende hell så teatralsk. Skuespilleren slokner fullstendig som person, plaget som han er av [sitt] objekt. Eller, som i dette tilfellet, redusert til en bevegelig illustrasjon av et fotografi som holdes opp gjentatte ganger, snart nært, snart fjernt.<ref>[http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=wrz&datum=19341223&seite=14 ''Wiener Zeitung'', 23. desember 1934, s. 14]</ref>}}

Oskar Kalbus vurderte i boka ''Vom Werden deutscher Filmkunst'' de rasistisk-ideologiske motivene i det tredje riket, som fastsatte nærheten til det «nordiske» stoffet», og kom til ulike vurderinger av enkelte avsnitt i denne Gynt-filmen:

{{quote|Pulserer dette nordiske blod også i filmen «Peer Gynt»? Ikke i hele filmen! Og dermed faller også filmverket fra hverandre i flere deler: På den første delen, Peer Gynts lengsel etter verden i morens trange og fattigslige hytte og på de omkringliggende fjellene, engene og elvene, puster Ibsens nordiske fantasi, kanskje endog også på filmens slutt: Peers hjemvendelse til Solveig og hjemstedet. Alt annet er så Ibsen-fremmed at det ikke blir så mye mer igjen av den opprinnelige Peer Gynt-skikkelsen. Den andre delen, Peer Gynts kamp om penger og makt, viser en ny «Peter Voß, milliontyven», med en stil som «Hoppla, nå kommer jeg», og fjerner seg derfor langt fra seriøs og dyp kunst; også den afrikanske delen, som bringer resignasjon, er svak og blass, noe den også allerede er i originalverket (...) Så er ikke bare Hans Albers herlig og overveldende i første del og i filmens slutt; han vokser vel så godt som aldri fra seg selv. Hans unge Gynt, en praktkar, uhemmet i sin styrke og i sin humor, og som livets skipbrudne [er] inntrengende og uforglemmelig, liksom også Lucie Höfflichs kunst i hennes berømte dødsscene (Aases død). Liker man også foretaket med å gjengi Ibsens mektige nordiske Faust på film, møtt med tusenvis av forbehold, så forblir alltid store deler av filmverket en bragd, og i første rekke skuespilleren Hans Albers og regissøren Dr. Fritz Wendhausen. [VOM WERDEN DEUTSCHER FILMKUNST 2. TEIL: DER TONFILM'',<small> Berlin 1935, s. 116 f.</small>]}}

Bogusław Drewniak analyserte forkjærligheten for skandinaviske forfattere, som ble fremmet i det tredje rike, på grunnlag av filmen ''Peer Gynt'' ut ifra et etterkrigssynspunkt:

{{quote|I Tyskland hersket det tradisjonelt en stor interesse for skandinavisk litteratur. Med rett krevde Tyskland å ha bidratt vesentlig til den skandinaviske litteraturens verdensbetydning. I «blodsfellesskapet»s tegn lette Det tredje rike etter dette faktum for å utnytte sine politiske og rasistiske mål. Så var f.eks. Ibsen som en «veiviser for den nordiske sjel» og en «applaudør av føreridealet». Det var fem Ibsen-filmatiseringer i Det tredje rikes tid: et rekordtall. Ibsens spesielt høyt ansette drama, «Peer Gynt», i Tyskland ikke sjelden jamført med «Faust», skaffet seg på den tiden også en spesiell plass gjennom dette, siden én av oversetterne, Dietrich Eckart, hadde blitt Hitlers eneste nære venn. Ikke sjelden ble Peer Gynt-oppsetningene til direkte propaganda-tilstelninger for NSDAP. For å få den i bunn og grunn udramatiske strukturen til dette diktet, rotfestet som det er i epikken, og rikeligheten av dens korte enkeltbilder (på samme måte var det på teateret) til å føye seg etter filmens lover, var det ikke bare behov for sterke impulser fra skuespillere og regissør, men også fra et - med tanke på det filmatiske - godt utformet filmmanus. Kritikerne (...) var delt i sine uttalelser, publikum var heller tilbakeholdent. [''Der deutsche Film 1938–1945'' <small>Ein Gesamtüberblick, Düsseldorf 1987, s. 563 f.</small>]}}

''Das Lexikon des Internationalen Films'' var kort og konsis: 

{{quote|...bare en klisjérik, blass eventyrfilm.<ref>Brüne, Klaus (red.): ''Lexikon des internationalen Films'', bind 6, s. 2918. Reinbek bei Hamburg, 1987</ref>}}