Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

== Middelalderen (493–1417) ==
{{utdypende artikkel|Kirkestaten}}
=== Det østgotiske pavedømme (493–597) ===
Perioden som kalles for det østrogotiske pavedømmet varte mellom 483 og 537. [[Det vestromerske rike]] fikk sitt endelige sammenbrudd under pave [[Simplicius]], og etter hans død i 483 blei det for første gang holdt pavevalg uten en vestromersk keiser til stede. Basilius hadde midtveis i regjeringstida til Simplicius fått samla sammen det romerske senatet, de romerske geistlige og de lokale biskopene i det keiserlige mausoleum; Simplicius slo i denne sammenheng fast at et pavevalg ikke ville være gyldig uten Basilius' samtykke. Basilius var leder for det romerske aristokratiet og stattholder på vegne av [[Odovakar]], «konge av Italia». Simplicius blei etterfulgt av [[Felix III]] (483–492), [[Gelasius I]] (492–496) og [[Anastasius II]] (496–498). Pavedømmet var under sterk påvirkning av det østrogotiske kongeriket, og pavene blei muligens utpekt av den østrogotiske kongen selv. Pavene var i stor grad styrt av [[Teoderik den store]] og hans etterfølgere [[Atalarik]] og [[Teodahad]]. Perioden blei avslutta da [[Justinian I den store]] gjenerobra Roma under [[goterkrigen (535–554)]]. Perioden som følger kalles det bysantinske pavedømmet (537–752).

Østrogoternes påvirkning av kirkas styre viste seg den 22. november 498 da to paver blei valgt. Den følgende seier pave [[Symmachus]] fikk over motpave Laurentius regner man for å være første gang noen kjøpte seg paveembetet. Dette kalles [[simoni]]. Symmachus etablerte også en praksis med å la den sittende paven utnevne sin etterfølger. Denne praksisen blei fulgt fram til en lite populær utpekelse blei gjort i 530. Uenighetene rundt denne praksisen tok slutt ved valget av [[Johannes II]] i 532, den første paven som tok et nytt navn etter sin tiltredelse. 
     
Ifølge [[Catholic Encyclopedia]] "var Teoderik tolerant mot den Katolske Kirke og blanda seg ikke inn i dogmatiske spørsmål. Han forble så nøytral som mulig overfor paven, selv om han involverte seg i pavedømmets anliggender.»

Man opplevde i denne perioden holdningsendring i møte med arianisme. I 523 avslutta [[Eutharic]], konge av vestgoterne, forfølgelsen av ikke-arianere, samtidig som at den østlige kirke begynte med forfølgelse av arianere.

Østrogoternes innflytelse endte med Justinians gjenerobring av Roma. Han hadde avsatt den progotiske pave Silverius og innsatte pave Vigilius i stedet.

=== Det bysantinske pavedømmet ===
[[Det bysantinske pavedømmet]] var en periode da pavedømmet var under bysantinsk dominans. Perioden strakk seg fra 537 til 752, da pavene trengte samtykke fra [[Liste over bysantinske keisere|den bysantinske keiseren]] i utpekelsen av biskoper. Også mange av pavene som blei valgt i denne perioden, hadde vervet ''[[apocrisiarius]]'', embetsmenn som fungerte som bindeledd mellom keisermakt og kirka. Pavene var ofte fra Hellas, Syria eller Sicilia. Justinian I erobra Den italienske halvøya i [[Goterkrigen (535–554)]] og utnevnte de tre følgende pavene, en praksis hans etterfølgere holdt fram med. Seinere blei dette ansvaret overført til [[eksarkatet Ravenna]].

Med unntak av pave [[Martin I]], var det ingen paver som i denne perioden utfordra autoriteten den bysantinske monarken hadde i bekreftelsen av pavevalget. Likevel fant teologiske konflikter sted mellom pave og keiser rundt områdene [[monoteletisme]] og [[ikonoklasme]]. Under de greske pavene var Roma en smeltedigel av vestlig og østlig kristne tradisjoner, som gjenspegles i kunst og liturgi.

Pave [[Gregor I]] (590–604) spilte en viktig rolle i prosessen med å sikre pavens forrang over alle biskoper og satte i gang misjonsvirksomhet i Nord-Europa, inkludert England.

===Frankisk påvirkning===
Langobarderkongen [[Aistulf]] erobra i 751 eksarkatet Ravenna og trua med å invadere Roma. I denne pressa situasjonen la pave [[Stefan II]] ut på en reise nordover, til den frankiske kongen, [[Pippin den yngre|Pippin III]], for å be ham om militær støtte mot langobardene.

Paven salva Pippin i St Denis-klosteret, nær Paris, og hans to sønner, ''Karl og Karloman. ''I 754 og i 756 kom hjelpa fra Pippin. Hans styrker makta å fordrive langobardene fra Ravenna, men han gav ikke områdene tilbake til den rettmessige regenten, den bysantinske keiser. I stedet gav han store deler av det sentrale Italia over til paven og hans etterfølgere. Dokumentet kalt [[Den konstantinske skjenkelse]], et falskt edikt skrevet i Konstantin Is navn som overførte herredømmet over Vestromerriket til paven, kan ha medvirka til Pippins avgjørelse.

Etter å ha overtatt disse landområda av Pippin i 756, fikk paven verdslig makt. Landområda blei organisert i det som skulle bli [[Kirkestaten]]. De påfølgende elleve århundrene var Romas historie så å si sammenfallende med pavedømmets historie.

[[Det langobardiske kongeriket]] hadde sin storhetstid i det 7. og 8. århundre. Paganisme og arianisme var de mest utbredte religiøse retningene blant langobardene, men katolisismen blei mer og mer utbredt. Etter hvert tilegna langobardene seg romersk kultur og latinsk språk og de katolske biskopene overtok gradvis mer av styringa i byene. Langobardisk lov bar preg av både germansk og romersk tradisjon. Etter Aistulfs død gikk den nye kongen, [[Desiderius]], til et nytt angrep på Roma. I 772 erklærte pave [[Adrian I]] sin støtte til Pippins etterfølger, [[Karl den store]], som overvant den langobardiske hær og la landområdene til sitt kongerike.

I 799, etter å ha blitt overfalt av motstandere i Romas gater, la pave Leo III i vei gjennom Alpene for å besøke Karl den store i Paderborn. Det er ikke kjent hva som blei avtalt mellom de to, men året etter reiste Karl den store til Roma for å vise sin støtte til paven. 1. juledag blei det arrangert en seremoni i Peterskirken, og det var planlagt at Leo skulle salve Karl den stores sønn til arving. Det hele skal ha tatt en uventa retning da paven plasserte en krone på Karl den stores hode i det han skulle reise seg etter å ha knelt under bønn. Karl den store blei av paven erklært som keiser. Det blei sagt at Karl den store skal ha følt en motvilje mot det som skjedde, men likevel aksepterte hendelsens innhold. Motviljen kom mest sannsynlig av de diplomatiske vanskelighetene det kunne føre til, da keiseren skulle regjere fra Konstantinopel. At paven viste dette tydelige tegnet på alliansebygging mellom pavedømmet og den øverste lederen for germanske stammer gjenspegla den politiske maktbalansen. Karl den stores rike hadde nådd en utstrekning og dominans som gjorde det hensiktsmessig for pavedømmet å knytte sterke bånd med ham. Det at Karl den stores rike med tida blei kjent som [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]] ligger nok heller i forestillingen om at paven i Roma gav den tyske monarken keiserlig autoritet, enn forbindelsen til byen Roma. Pavedømmets høye posisjon i Romerriket etter keiser Konstantin, fikk nå sin gjengivelse i Det hellige romerske riket av den tyske nasjon.

Den formelle opprettelsen av Det hellige romerske riket av den tyske nasjon (på norsk kalt Det tysk-romerske riket) skjedde ikke før i neste århundre. Tittelen Karl den store tok allerede i 800, vitner om tanken om et romersk keiserrike.

=== Påvirkning fra romerske adelsfamilier (904–1048) ===
Perioden fra pave Sergius III blir innsatt i 904 og til pave [[Johannes XII]] dør i 964 blir ofte kalt [[Saeculum obscurum]], og blir regna for å være ei «mørk tid» for pavedømmet. Historiker Will Durant kaller perioden fra 867 til 1049 det absolutte bunnpunkt for pavedømmet.<ref>[[Will Durant|Durant, Will]]. ''The Age of Faith''. New York: Simon and Schuster. 1972, s. 537.</ref>

I denne perioden blei pavene kontrollert av en mektig og korrupt adelsfamilie, Theophylacti, og deres slektninger.<ref>{{cite journal |author=Brook, Lindsay | title = Popes and Pornocrats: Rome in the early middle ages |url=https://archive.org/details/sim_journal-of-educational-foundations_winter-2003_17_1/page/5 |journal=Foundations |volume=1 |issue=1 |pages=5–21 |year=2003}}</ref>

=== Konflikter med keiseren og østkirka ===
Arvingene til keiserriket kom i strid om hvem som skulle bli ny keiser. Det var [[Otto I av Det tysk-romerske riket|Otto I]] som kom seirende ut av tronstriden da han invaderte Italia, grunnla kongeriket Italia og gjorde seg selv til konge. Kongeriket Italia blei tilknytta [[Det tysk-romerske riket]], som fram til 1024 blei styrt av keisere av [[Det ottonianske dynasti]]. Keiserne søkte å styrke sin innflytelse over småstatene i riket. Bystatene i Nord-Italia blei åsted for konflikten mellom [[ghibellinerne og guelferne]], der ghibellinerne støtta den tysk-romerske keiser, og guelferne støtta kirkestaten og pavedømmet. Da keiser [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]] besøkte Roma i 1048 fantes det tre rivaliserende paver. Sylvester III hadde blitt valgt etter at [[Benedikt IX]] blei jaga ut av Roma i 1044. Benedikt IX kom tilbake til Roma med sine soldater i april 1045 og forviste Sylvester III. Allerede måneden etter abdiserte Benedikt IX og solgt pavedømmet til sin gudfar [[Giovanni dei Crescenzi]] som tok navnet [[Gregor VI]]. Benedikt IX angra på det han hadde gjort og tok tilbake Roma med makt nok en gang. Likevel blei Gregor VI fortsatt anerkjent som den virkelige paven. Henrik III blanda seg inn ved kirkemøtet i Sutri desember 1046, og fikk avsatt Benedikt IX og Sylvester III, som fortsatt gjorde krav på pavedømmet, og erklærte sin støtte til sin foretrukne kandidat: pave [[Klemens II]]. Da Klemens II døde allerede oktober 1046, blei Benedikt IX gjeninnsatt som pave i Lateranpalasset. Året etter, i 1048, tok keiser Henrik III nok en gang kontroll over situasjonen og gikk inn i Roma hæren sin og avsatte pave Benedikt IX i juli 1048.

Konfliktene mellom pavedømmet og den tysk-romerske keisermakten fortsatte i de to påfølgende århundrene. Den mest framtredende konflikten kalles [[investiturstriden]], en strid om hvem som skulle ha rett til å utnevne biskoper i keiserriket, paven eller keiseren. Keiser Henrik IVs [[Kanossagang]] i 1077 for å møte pave [[Gregor VII]], har blitt stående som den viktigste enkeltstående hendelsen blant konfliktene. Konfliktene var forårsaket av forhold som hadde med keiserens økende kontroll over kirkelige anliggender.  Pavevalgsordningen som hadde blitt innført i 1059 inkluderte den tysk-romerske keiseren i valgprosessen. Da pave Aleksander II døde i 1073, blei pavevalgsordningen ikke fulgt, i det folket i Roma støtta opp om munken Hildebrands kandidatur. Hildebrand, som tok navnet [[Gregor VII]], var i stor grad reformvillig og ønska å tilbakeføre selvråderetten til kirka. Etter å ha blitt formant til lydighet mot paven, fikk Henrik IV under en synode i Worms i 1076 de tyske biskoper til å underskrive en lydighetserklæring mot keisermakten. I dokumentene som blei utarbeida under synoden blei pave Gregor VII nedlatende omtalt som Hildebrand, og det blei satt fram krav om at paven måtte gå av. Under en synode i Laterankirka samme år blei dokumentene lest opp, og paven reagerte umiddelbart med å bannlyse Henrik IV. Bannlysningen skulle bli permanent på dagen ett år etter, om ikke keiseren gjorde bot for seg og igjen var lojal mot pavedømmet. Etter å ha forsøkt å avsette keiseren ved å velge en ny keiser, greide ikke fyrstene å enes om en kandidat, og gav dermed Henrik IV et ultimatum: enten måtte han komme til enighet med paven i Roma, eller så ville han bli avsatt. Henrik IV og Gregor VII blei enige om et møte. Paven var ikke overbevist om at keiseren hadde gode hensikter, derfor endte han opp i festningen ved [[Canossa]].  Henrik IV gikk da sin kanossagang, angivelig barføtt ikledd enkle munkeklær. I det han kom til Canossa, skal han ha stått utenfor festningen i tre dager før paven ville slippe han inn. Syndsforlatelsen (absolusjon) han fikk og det at han tok imot nattverden, var tegn på en opphevelse av bannlysningen. Det skulle likevel ikke gå lang tid før keiseren brøt de botferdige løftene han hadde gitt paven.

I 1080 kom en ny bannlysning mot keiser Henrik IV, etter nye stikk mot paven. I stedet for bot, valgte Henrik IV denne gangen heller å invadere Roma, avsette paven og innsette en [[motpave]]. I tiåra som fulgte fortsatte drakampen mellom pavedømmet og de verdslige maktene i Europa. I 1122 blei [[Wormskonkordatet]] vedtatt. Konkordatet stadfesta at ingen verdslig makt hadde rett til å innsette biskoper eller prester. Likevel blei ikke investiturstriden lagt død for godt.

Avstanden mellom kirka i vest og øst blei etter hvert så stor at enhet syntes umulig. I 1054 var [[Det store skisma 1054|Det store skisma]] et faktum. I [[Økumenisk konsil#De syv første konsiler|de sju første økumeniske konsilene]] hadde representanter fra både kirka i vest og i øst deltatt, men språklige, teologiske, politiske og geografiske forskjeller førte med tida til dype uenigheter, og da patriarkatene i Roma og Konstantinopel [[ekskommunikasjon|ekskommuniserte]] hverandre, var skillet endelig. Pave [[Urban II]] (1088–99) mobiliserte til det første korstoget under [[Konsilet i Clermont]] i 1095.

Prosedyrene for pavevalg endra seg i denne perioden. Pave [[Nikolaus II]] utstedte den [[Pavelig bulle|pavelige bulle]] ''«In nomine Domine»'' i 1059, som avgrensa stemmeretten til [[kardinalkollegiet]]. Grunnlaget for dagens [[pavevalg]]ordning blei lagt denne perioden. Kardinal Hildebrand, senere pave Gregor VII, var ledende aktør i disse prosessene.

=== Residens i Viterbo, Orvieto og Perugia  (1257–1309) ===
Paven er biskop av Roma, men det finnes ikke nedskrevet en forpliktelse om at han skal residere i byen. Det pavelige hoff måtte flytte på seg siste halvdel av 1200-tallet på grunn av den ustabile politiske situasjonen i Italia. Viterbo, Orvieto og Perugia var steder som paven kunne benytte seg av som sin residens. Kurien fulgte med paven, og kardinalkollegiet møttes i byen der paven hadde avgått ved døden for å velge ny pave. Byene som dette gjaldt opplevde gjerne økonomiske fordeler og høyere politisk status, men de lokale myndighetene kunne riskere å bli underlagt kirkestatens administrasjon dersom paven skulle velge å bli værende i byen.

Kirkehistorikeren [[Eamon Duffy]] skriver at «de aristorkratiske fraksjonene i Roma gjorde nok en gang byen for ustabil til å la de pavelige myndigheter residere der. Innocent IV blei bortvist fra Roma og faktisk også fra Italia i seks år, og alle unntatt to av pavevalgene på 1200-tallet fant sted utenfor Roma.» Han skriver videre at Roma var åsted for stridigheter mellom krefter i aristokratiet, og at paven følgelig residerte i palassene ved Viterbo og Orvieto.<ref>Duffy, 2006, p. 156.</ref>

=== Avignon-pavedømmet (1309–1377) ===
{{hovedartikkel|Avignon-pavedømmet}}
I løpet av denne perioden residerte sju paver, alle sammen franskmenn, i Avignon: [[Klemens V]] (1305–14), [[Johannes XXII]] (1316–34), [[Benedikt XII]] (1334–42), [[Klemens VI]] (1342–52), [[Innocens VI]] (1352–62), [[Urban V]] (1362–70), [[Gregor XI]] (1370–78). I 1378 flytta Gregor XI den pavelige residens tilbake til Roma, og holdt til  der til sin død.

=== Det vestlige skisma (1378–1417) ===
[[Fil:Western schism 1378-1417.svg|thumb|right|Skismaet delte Europa. Kartet viser hvilke områder som støtta de forskjellige pavekrava.]]
{{Hovedartikkel|Det vestlige skisma}}
Den pavelige kurie hadde blitt merka av sine sytti år i Frankrike. De fleste av medlemmene var franskmenn, og fransk kultur hadde fått utfolde seg i styre og stell. Tilbake i Roma kunne man tydelig se en tiltagende dragkamp mellom franske og italienske krefter. Spenningen som oppstod var i stor grad forårsaka av [[Gregor XI]]s død under ett år etter tilbakekomsten til Roma. Folket i Roma skal ha vært på randen av opprør i det de la fram kravet om å få en romer til pave, eller i det minste en italiener. Konklavet valgte i [[1378]] en italiener fra Napoli som tok navnet [[Urban VI]]. Den nye paven viste seg snart ha vansker med å vinne de franske kardinalenes gunst. De franske kardinalene pekte straks på at valget hadde funnet sted i uverdige forhold, og at det kunne erklæres ugyldig på grunn av at stemmene i stor grad blei påvirka av folkekravet i Roma.

De franske kardinalene trakk seg tilbake og avholdt sitt eget konklave, der en fra deres egne rekker, Robert av Genève, blei valgt. Han tok navnet [[Klemens (VII) (motpave)|Klemens VII]]. Fra 1379 holdt han til i pavepalasset i Avignon, mens Urban VI blei værende i Roma.

Dette var begynnelsen på en vanskelig periode referert til som ''det vestlige skisma'' av katolske akademikere. Skismaet regnes for å ha begynt i 1378 med det franske kardinalkollegiets valg av en ny pave til [[konsilet i Konstanz]] i [[1417]]. Protestantiske historikere har noen ganger omtalt perioden som ''det andre store skisma''. To [[motpave]]r etablerte seg i byene Avignon og Pisa.

I førti år hadde altså den katolske kirke to pavelige hoff, to kurier og to kardinalkollegier. Motpaven i Avignon og paven i Roma søkte aktivt å vinne støtte hos de verdslige makter, og fyrstene kunne på sin side velge hvilken pave deres rike skulle støtte, alt etter hva som høsta de største politiske fordelene.

I 1409 blei det avvikla et konsil i Pisa for å forsøke å løse problemene. Konsilet slo fast at begge pavene, Gregor XII i Roma og Benedikt XIII i Avignon, var årsak til skismaet. Dermed utnevnte de enda en pave, Aleksander V. Utnevninga kom i stand uten at de to pavene hadde forplikta seg til å gå av, så nå hadde kirka tre paver.

Nok et konsil blei sammenkalt i 1414 i [[Konstanz]]. I mars 1415 rømte Pisa-paven Johannes XXIII fra Konstanz, i forkledning. Han blei funnet, brakt tilbake som fange og avsatt i mai. Roma-paven, Gregor XII, gikk frivillig av i juli.

Avignon-paven Benedikt XIII, ville ikke møte opp i Konstanz. Han holdt fortsatt fast på sitt krav på pavestolen. Selv ikke et besøk der keiser [[Sigismund av Det tysk-romerske rike|Sigismund]] prøvde å overtale ham til å gå av, hadde noen virkning.  Etter Konstanz-konsilets forhandlinger med de statsmakter som tidligere hadde støtta Benedikt XIIIs krav, og et siste forsøk på å få ham til bøye av ved å sende en delegasjon, tok konsilet en endelig avgjørelse om å avsette ham i juli 1417. Han godtok aldri konsilets vedtak, trakk seg tilbake til familiens palass ved Valencia i Spania, og sammenligna sitt nye tilholdssted med Noahs ark.<ref>{{Kilde www |ref= |url= http://www.newadvent.org/cathen/09431c.htm|tittel= Pedro de Luna |besøksdato= 2014-02-28|besøkt_måned_dag= |besøkt_dag_måned= |besøksår= |forfatter=Knight, Kevin |forfatter_url= |medforfattere= |utgivelsesdato= |dato= |år= |måned= |format= |verk= |utgiver= Catholic Encyclopedia (newadvent.org) |språk= [[engelsk|en]]}}</ref> Han fortsatte med pavelige gjøremål, som å utnevne nye kardinaler og utstede pavelige forordninger, til sin død i 1423.

Konsilet i Konstanz valgte Oddone Colonna til pave etter endelig å ha greid å skape tilstrekkelig enhet i kirka for et pavevalg. Colonna tok navnet Martin V, etter å ha blitt valgt 11. november, [[Martinsdag]].