Redigerer Pausanias (geograf) (avsnitt)

== Ettermæle ==
[[Fil:Pausaniastp.jpg|thumb|En tidlig fransk utgivelse fra 1731]]
Pausanias' ''Beskrivelse av Hellas'', i motsetningen til en moderne greske reisehåndbok, stopper for en kortfattet digresjon om et punkt i et gammel ritual eller for å fortelle om en [[myte]] i forbifarten som er knyttet til et særskilt sted. Han skrev i en [[Sjanger|sjangre]] som ikke ble populær igjen før tidlig på [[1800-tallet]]. I den topografiske delen av hans verk, er Pausanias også begeistret over digresjoner om naturens underverker, tegn som viser ankomsten av et [[jordskjelv]], fenomenet med [[tidevann]]et, de isbelagte innsjøene i nord, og solen midt på dagen ved [[solverv]] som ikke kaster skygger ved Syene ([[Aswan]]) i [[Egypt]]. Samtidig som han aldri tviler på eksistensen av [[Gresk mytologi|de greske gudene og heroene]], kritiserer han samtidig [[myte]]ne og [[legende]]ne som er knyttet til dem. Hans beskrivelser av betydningen av kunst er likefram og ikke utsmykket. De bærer inntrykket av virkelighet og deres nøyaktighet er bekreftet av bevarte levninger. Han er helt direkte og likefram når han innrømmer det han ikke vet, og når han siterer en bok via en annen gjør han oppmerksom på det.

I motsetning til betydningen av hans verk i ettertiden, etterlot det få og svake spor i den samtidige og umiddelbare greske litteraturen. Det ble ikke lest, «det er ikke nevnt som forfatter, ikke et eneste sitat, ikke et ymt før [[Stefan fra Bysants]] på 500-tallet, og kun to eller tre referanser til det gjennom hele middelalderen.»<ref name="Habicht"/> Ettertiden kom svært nær å tape hele teksten, faktisk er de eneste manuskriptene med Pausanias' tekst bevart i tre kopier fra [[1400-tallet]], alle preget av feil og ''lacunæ'' (hull i teksten). Alle disse tre er avskrifter fra et enkeltstående [[manuskript]] som varte lenge nok til at det ble kopiert. [[Den italienske renessanse]]humanisten [[Niccolò Niccoli]] hadde denne arketypen i [[Firenze]] i [[1418]] og ved hans død i [[1437]] ble det gitt til San Marco-biblioteket i Firenze. Derfra forsvant det en gang etter [[1500]].<ref>Diller, Aubrey (1957): «The Manuscripts of Pausanias The Manuscripts of Pausanias» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'' '''88''', s. 169–188.</ref>

Fram til [[1900-tallet]] har [[arkeolog]]er kunne slå fast at Pausanias var en pålitelig veileder til de steder som de utgravde.<ref>I dette var [[Heinrich Schliemann]] en foregangsmann: en nærlesning av Pausanias ledet ham til kongegravene i [[Mykene]].</ref> Derimot var Pausanias i stor grad oppgitt og avvist av klassisister på 1800- og tidlig på 1900-tallet av rent litterære årsaker og som fulgte den autoritære [[Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff]] i å diskreditere ham som en simpel leverandør av annenhånds sitatlitteratur, og, mente Wilamowitz, heller aldri hadde faktisk besøkt de fleste av de stedene som han beskrev. Christian Habicht<ref name="Habicht"/> tilskrev Pausanias' dårlige omdømme på 1800-tallet til Wilamowitz' livslange antipati og mistillit. Habicht har beskrevet en episode hvor Wilamowitz i [[1873]] ledet en gruppe reisende på villspor etter at han ble forledet ved en feillesning av Pausanias. Arkeologer i det påfølgende århundre har siden helt og holdent gitt Pausanias oppreisning.