Redigerer Paul von Hindenburg (avsnitt)

=== Rikspresident ===
Etter Versaillesfreden pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.

Hindenburg etterfulgte [[Friedrich Ebert]] som president i [[Weimarrepublikken]] etter Eberts død i april 1925.<ref name="snl" /> Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte [[Presidentvalget i Tyskland 1925|nomineringen til presidentkandidat til valget i 1925]], reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren [[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]]. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.

Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til [[Friedrich Wilhelm von Loebell]], som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av [[Wilhelm Marx]] 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av [[Hermann Müller]]s regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også [[Gustav Stresemann]]s politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av [[Heinrich Brüning]]s regjering.

Da [[Hermann Müller]]s koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1930 innledet Hindenburg en periode der han styrte ved presidentdekreter og gikk utenom parlamentet. I juli 1930 oppløste han riksdagen og utnevnte [[Heinrich Brüning]] til kansler Brüning var den første av tre konservative regjeringssjefer som på autoritært vis lovet å gjenopprette Tysklands makt og prestisej.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}}</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1984-0723-502, 1. Wahlgang der Reichspräsidentenwahl.jpg|thumb|upright|En Hindenburg-veggplakat i forbindelse med presidentvalget i 1932.]]
Hindenburg ble gjenvalgt ved [[Presidentvalget i Tyskland 1932|presidentvalget i april 1932]]<ref name="snl" /> med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistene og kommunistene.

Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som [[Heinrich Brüning]] ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av [[Franz von Papen]], som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.

Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil [[NSDAP]]-lederen [[Adolf Hitler]] til [[rikskansler]] i 1933,<ref name="snl" /> selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter [[riksdagsbrannen]] oppløste Hindenburg, på Hitlers begjæring, riksdagen. Den nyvalgte [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|riksdagen]] gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|den nye fullmaktsloven]], med støtte i artikkel 48 i Weimarforfatningen.

Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke i stand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene ''Min Keiser''.

Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods [[Neudeck]] i [[Østpreussen]], nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til ''Führer und Reichskanzler''.