Redigerer Paleomagnetisme (avsnitt)

=== Magnetisme i bergarter ===
Målinger kan gjøres i både magmatiske og sedimentære bergarter.  

Magmatiske bergarter, eksempelvis basalt, har evnen til å bevare magnetfeltet jorden hadde da bergarten størknet. Jernholdige molekyler i den varme smelten beveger seg og spinner tilfeldig grunnet termisk energi. Dipolene til molekylene peker da i forskjellige regninger, men etter hvert som smelten avkjøles og krystalliseres, avtar energien og molekylene vil bevege seg mindre og saktere. Dipolene til de jernholdige molekylene vil da følge jordens magnetfelt, slik som kompassnålen i et kompass.   

Sedimentære bergarter som er avsatt under vann, der magnetiske mineraler som hematitt og magnetitt forekommer, har også potensial til å bevare det magnetfeltet som eksisterte da mineralene ble dannet. Dette gjelder bergarter som leir-, sand- og kalkstein, for eksempel. 

Magnetiske mineraler som [[jern]] vil bidra til å vende krystall- eller molekylstrukturer i bergarter mot den nærmeste [[magnetisk|magnetpolen]], og over et større område kan man måle vinkelforskjeller for å undersøke i hvilken retning, og hvor langt unna den magnetiske nordpol lå fra stedet på det aktuelle tidspunktet. Sammenlikning mellom paleomagnetiske data fra samme tidsepoke på ulike kontinenter brukes til å bestemme hvor kontinentene lå i forhold til hverandre. Denne type forskning er brukt til å gjenskape [[kontinentaldrift]]en og den historiske [[platetektonikk]]en de siste to milliarder år. Ofte sammenlikner forskerne to områder på ulike kontinent «mot hverandre» paleomagnetisk, for eksempel for å bekrefte geologiske indikasjoner på at kontinentene har hengt sammen.