Redigerer Påskeoffensiven (avsnitt)

=== Frontavsnitt ===
==== Nord ====
{{Utdypende|Første slag om Quảng Trị|Andre slag om Quảng Trị}}
Kampene i det nordlige frontavsnittet, forsvart av I Korps under ledelse av først generalløytnant [[Hoàng Xuân Lãm]], som 2. mai ble erstattet av generalmajor [[Ngô Quang Trưởng]], ble innledet om formiddagen 30. mars med et intenst artilleriangrep mot de ytterste stillingen til den sørvietnamesiske hæren. To nordvietnamesiske divisjoner under ledelse av [[Văn Tiến Dũng]] med rundt 30&nbsp;000 soldater og mer enn 100 stridsvogner krysset [[Demilitarisert sone (Vietnam)|den demilitariserte sonen]]. Angrepet var planlagt å komme samtidig med [[monsun]]en i området, for å hemme forsvarernes luftstøtte.
{|
|
28. april erobret to nordvietnamesiske regimenter basen Bastogne, som var det sterkeste sørvietnamesiske støttepunktet for [[Huế]] på den vestlige flanken.<ref>[[Ngô Quang Trưởng]]: [http://www.vlink.com/nlvnch/easter72/eastr721.html ''The Easter Offensive of 1972] {{Wayback|url=http://www.vlink.com/nlvnch/easter72/eastr721.html |date=20121128024451 |df=iso }}, side 49.</ref> Dette gjorde det umulig å kunne forsvaret støttepunktet Checkmate, og denne ble evakuert same natt. Dette gjorde det åpent for et nordvietnamesisk angrep mot Huế langs vei 547.

De nordvietnamesiske styrkene erobret 2. mai hele [[Quang Tri (provins)|Quảng Trị-provinsen]] etter en måneds harde kamper og prøvde å omringe [[Huế]] sørfra.<ref>Andrade, side 187.</ref> General Lãm gikk da av som øverstkommanderende for frontavsnittet, og overlot kommandoen til general Trưởng. 

Trưởngs oppdrag var å forsvare den gamle keiserhovedstaden [[Huế]] som de nordvietnamesiske styrkene da rykket mot, samt å redusere de store tapene. De nordvietnamesiske styrkene forsøkte også et angrep sørover langs hovedvei 1 over elven Thach Han mot Huế. Men etter at Trưởng hadde overtatt den sørvietnamesiske kommandoen i området, ble de sørvietnamesiske styrkene i området forsterket og reorganisert, og utgjorde tilsammen en styrke på {{formatnum:35000}} mann.<ref>Truong, sidene 56–57.</ref><ref>Andrade, side 190.</ref> For forsvarerne var det også heldig at været klarnet opp en uke, slik at de amerikanske bombeflyene kunne gjennomføre omfattende bombeangrep mot de nordvietnamesiske styrkene. Framrykkingen ble derfor stanset 5. mai.
|}
Dette lyktes etter hvert, og i midten av juli ble de igangsatt en motoffensiv for å gjenerobre Quảng Trị og de tapte områdene i denne provinsen. Quảng Trị ble gjenerobret etter harde kamper som opphørte først [[16. september]], men det lyktes ikke sørvietnamesiske styrkene å ta seg tilbake til den demilitariserte sonen.

==== Senter ====
[[Fil:DRVA.jpg|mini|left|Nordvietnamesisk 130 mm artilleri ved [[Kon Tum]].]]

Som i nord, rykket de nordvietnamesiske styrkene 5. april under ledelse av [[Trần Văn Trà]] raskt inn i det sentrale Sør-Vietnam, forsvart av II Korps [[Ngo Dzu]], og senere erstattet av [[Nguyễn Văn Toàn]], for å erobre provinshovedstaden [[Kon Tum]] i provinsen med samme navn samt byen [[Pleiku]], noe som ville ha sikret kontrollen over det vietnamesiske høylandet og kunne splitte Sør-Vietnam i to ved å nå fram til sjøen.<ref>Sheehan, Neil: ''A Bright Shining Lie: John Paul Vann and America in Vietnam'', side 754, New York: Random House, 1988</ref>

Videre var det to faktorer som var viktige for Nord-Vietnam i dette frontavsnittet, og som gjorde at det regnet med at et fullt angrep i dette frontavsnittet ville bli vellykket. For det første, i tråd med [[USAs president|president]] [[Richard Nixon]]s politikk for «vietnamisering» av krigen, var det ikke amerikanske styrker i det sentrale høylandet, bortsett fra et mindre antall rådgivere og noen mindre luftstyrker. Samlet var i det juni dette året tilsammen kun {{formatnum:50000}} amerikanske soldater i hele Vietnam.<ref>Fulghum and Maitland, side 23.</ref> Dernest hadde Nord-Vietnam lyktes i å overtale Sovjetunionen og Kina til å forsyne dem med rundt tusen [[T-55|T-54]], [[PT-76]] og [[Type 59]] [[stridsvogn]]er før offensiven.<ref>Fulghum and Maitland, side 120.</ref> Særlig stridsvognen T54 var overlegen enhver stridsvogn som sørvietnamesere disponerte og ville gi den nordvietnamesiske hæren overlegenhet på bakken.

Etter den raske framrykkingen innledningsvis, ble denne etter hvert forsinket av de sørvietnamesiske forsvarerne med amerikansk luftstøtte, og først 14. mai nådde angriperne fram til Kom Tum og igangsatte [[Slaget om Kon Tum|et større angrep på byen]] fra nord, sør og vest. 

Den tre uker lange forsinkelsen kostet imidlertid nordvietnameserne dyrt, da luftrommet nå var åpnet for amerikansk luftstøtte etter monsunregnet, og amerikanske [[B-52]] bombet de nordvietnamesiske styrkene da disse skulle bryte igjennom de sørvietnamesiske forsvarslinjene. De sørvietnamesiske styrkene kunne da vende tilbake til sine forsvarsposisjoner uten å møte motstand, og beholdt disse resten av offensiven.<ref>Andrade, side 322.</ref> 

Byen ble i de neste to ukene gjentatte ganger utsatt for nye, større nordvietnamesiske angrep, men disse ble hver gang slått tilbake, blant annet ved hjelp av [[BGM-71 TOW]] og amerikansk og sørvietnamesisk luftstøtte. I begynnelsen av juni trakk de nordvietnamesiske styrkene seg tilbake mot vest, men etterlot seg over {{formatnum:4000}} falne på slagmarken.<ref>Andrade, side 356.</ref>

==== Sør ====
[[Fil:EoF5.jpg|mini|260px|Sørvietnamesisk soldat med en [[M72]] panservernrakett under [[Slaget om An Lộc]].]]
Området nordøst for [[Saigon]] ble forsvart av III Korps, under ledelse av [[Nguyen Van Minh]] [[Andre slag om Loc Ninh|erobret Nord-Vietnam 5. april den lille byen Lộc Ninh]] ved grensen til [[Kambodsja]] hvor FNL satte opp et nytt hovedkvarter, og rykket videre 13. april for å innta provinshovedstaden [[An Lộc]] i den daværende Binh Long-provinsen (i dag vestlige del av [[Binh Phuoc]]), 32 km unna. En erobring av An Loc ville ha åpnet veien til Saigon. 

[[Slaget om An Lộc|Det var harde kamper]] med store tap på begge sider om byen, og disse varte fram til 12. juni da de nordvietnamesiske styrkene måtte gi opp og trekke seg tilbake fra området etter at en rekke offensiver mot byen hadde blitt stoppet. Samme dag ble over {{formatnum:1000}} sårede sørvietnamesiske soldater evakuert.<ref>Major A.J.C. Lavalle (red): ''Air Power and the 1972 Spring Invasion'', side 104, Washington, D.C.: Office of Air Force History, 1985</ref> 

Nord-Vietnam trakk langsomt ut sine styrker nord- og vestover, men fortsatte imidlertid å beskyte byen med artilleri, med forsyningslinjene til Saigon ble gjenåpnet. 18. juni ble beleiringen offisielt erklært over.