Redigerer Overvintringsteorien (avsnitt)

==Mulige refugier==
[[Fil:Higravstindan.jpg|thumb|Toppen av [[Higravstind]] i Lofoten kan ha vært en nunatak under istiden]]
<!--[[Fil:LGM-Mangerud-2003.jpg|miniatyr|Den skandinaviske innlandsisen og Barents-Karaisdekket under siste istids maksimum. Fra Mangerud m.fl. (2004)<ref>{{Kilde artikkel
 |forfatter     = J. Mangerud m.fl.
 |tittel        = Ice-dammed lakes and rerouting of the drainage of northern Eurasia during the Last Glaciation
 |publikasjon   = Quaternary Science Reviews
 |utgivelsesår = 2004
 |bind          = 23
 |nummer        = 11&ndash;13
 |side          = 1313&ndash;1332
 |url           = http://people.geo.su.se/martin/PDF/Mangerud_etal_2004_QSR_QUEEN_issue.pdf
 |doi           = 10.1016/j.quascirev.2003.12.009
 |bibcode       = 2004QSRv...23.1313M
 |issn          = 0277-3791
}}</ref>]]-->
Tilhengerne av overvintringsteorien ser for seg to typer av refugier: nunataker, altså fjelltopper som stakk opp av isen, og isfrie områder utenfor isranden, såkalte forlandsrefugier. Nordhagen mente at det hadde vært forlandsrefugier i [[Ryfylke]], ved [[Sognefjorden]]s munning og på [[Møre og Romsdal|Møre]].<ref>[[#refMangerud|Mangerud, 1973, side 6]]</ref>

Gjærevoll mente at det var naturlig å sammenligne med dagens forhold på Grønland. Her finnes det både store isfrie kystområder og en rekke nunataker både på vest- og østkysten. Nord-Grønland er ikke isdekket på grunn av tørt klima. I dette området vokser 106 plantearter, og over 60 prosent av dem forekommer også i de skandinaviske fjellene. På de svært isolerte J.A.D. Jensens Nunatakker vokser det over 60 plantearter.

Et refugium som ligner på dagens Nord-Grønland kalles et tundrarefugium og må ha hatt et kontinentalt klima med lite nedbør. Refugier på nunataker i kystfjellene må derimot ha hatt et relativt fuktig klima. Eilif Dahl antydet at det hadde vært refugier i kystfjellene opp til [[Troms]], mens [[Finnmark]] hadde hatt tundrarefugier. Det kan forklare forekomsten av noen planter i Troms og Finnmark, som [[svartkurle]], masimjelt og [[purpurkarse]].<ref>[[#refGvoll1992|Gjærevoll, 1992, side 156&ndash;160]]</ref><ref>{{Kilde artikkel
 | forfatter=R. Nordhagen
 | tittel=Om ''Crepis multicaulis'' (Led.) og dens utbredelse i Norge, arktisk Russland og Asia
 | publikasjon=Blyttia
 | utgivelsesår=1963
 | bind=21
 | nummer=1
 | side=1&ndash;42
 | url=http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_21-1.pdf
 | issn=0006-5269}}</ref>

Geologiske undersøkelser av [[kontinentalsokkel]]en i forbindelse med [[Petroleumsvirksomhet i Norge|petroleumsvirksomhet]] har gitt mange nye opplysninger om isens utbredelse. Vi vet nå at [[innlandsis]]en gikk helt ut på [[egga]]kanten ([[kontinentalskråning]]en) under de store istidenes maksimum. Den skandinaviske innlandsisen hang sammen med innlandsisen på [[De britiske øyer]] og [[Barents-Karaisdekket]] i nord.<ref name="olsen13" /><ref>[[#refLBT|Vorren og Mangerud, 2006, «Kontinentalsokkelen vokser og får sin form», side 492&ndash;497]]</ref> Den nye kunnskapen gjør at Nordhagens hypotetiske forlandsrefugier virker svært usannsynlige.<ref>[[#refMangerud|Mangerud, 1973, «Regional geologisk vurdering», side 15&ndash;18]]</ref>

På Møre og i Troms finnes det spisse fjelltopper med tegn på sterk [[Frostforvitring|frostsprengning]]. Det er vanskelig å tenke seg at isen kunne ha gått over disse toppene uten å slipe dem ned. Flatere fjell i samme område har store [[Blokkmark|blokkhav]], altså områder der marka er dekket av kantete blokker som er dannet ved [[forvitring]] av den lokale berggrunnen. Enkelte steder i blokkhavene er [[leirmineral]]ene [[kaolinitt]] og [[gibbsitt]] blitt påvist. Disse mineralene dannes ved kjemisk forvitring i varmt og fuktig klima, noe som er et tegn på at blokkhavene er svært gamle.<ref name="Mangerud 2006">[[#refLBT|Vorren og Mangerud, 2006, side 512]]</ref><ref>{{Kilde bok
| forfatter=A. Nøttvedt og E.P. Johannessen 
| redaktør=I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt 
| utgivelsesår=2006
| artikkel=Grunnlaget for Norges oljerikdom
| tittel=Landet blir til: Norges geologi
| utgivelsessted=Trondheim
| forlag=Norsk Geologisk Forening
| side=392
| isbn=978-82-92344-31-6}}</ref>

Slike observasjoner tas ofte som et tegn på at disse områdene stakk opp av isen.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=A. Nesje og S.O. Dahl
| tittel=Autochthonous block fields in southern Norway: implications for the geometry, thickness, and isostatic loading of the Late Weichselian Scandinavian ice sheet
| publikasjon=J. Quaternary Sci.
| utgivelsesår=1990
| bind=5
| nummer=3
| side=225&ndash;234
| doi=10.1002/jqs.3390050305
| bibcode=1990JQS.....5..225N
| issn=1099-1417}}</ref> Men de kan også forklares ved at innlandsisen var frosset fast til underlaget; denne typen kalde breer eroderer lite. [[Flyttblokk]]er ligger noen steder på toppen av blokkhavet, noe som viser at isen har beveget seg over området. Blokkhavene i fjellene rundt [[Gudbrandsdalen]] og [[Østerdalen]] går så lavt at innlandsisen må ha dekt dem, men det er ikke utenkelig at fjell nærmere kysten har stukket opp som nunataker, for eksempel i [[Lofoten]] og på [[Sunnmøre]].<ref name="Mangerud 2006"/>