Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Tiden som keiser ==

=== Kroning og hjemlig strid ===
Da Otto I (den store) døde hadde arvefølgen til den keiserlige tronen lenge vært klar. Otto II hadde vært konge av Tyskland i tolv år og tysk-romersk (med-)keiser i fem år da han døde. I motsetning til sin far hadde Otto II ikke noen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. 8. mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren [[Widukind av Corvey]], Otto II som farens etterfølger. En av Otto IIs første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av [[Magdeburg bispedømme|Magdeburg]]. Selv om Otto II hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første sju årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender.

De innenlandske problemer som Otto I hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto I og det ble stadfestet av Otto II og hans medhjelpere. Otto IIs ekteskap med den bysantinske prinsesse [[Theophania]] viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto IIs viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop [[Dietrich I av Metz]] som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, [[Willigis]], som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto IIs rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. [[Hildebald av Worms]], som hadde blitt utnevnt til Otto IIs kansler i 977 og deretter til biskop i [[Worms]] i 979 var heller ikke fra en adelig familie.

Otto I hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave [[Benedikt VI]] i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i [[Castel Sant'Angelo]], hjemstedet til [[Crescentii]]-familien. Da Otto II sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget [[Crescentius I]] og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave [[Bonifatius VII]] for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet<ref>Richard P. McBrien, ''Lives of the Popes: The Pontiffs from St. Peter to Benedict XVI'', (HarperCollins, 2000), s. 161</ref>.

Etter Otto IIs kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, [[Adelheid av Det tysk-romerske rike|Adelheid av Italia]]. Etter Otto Is død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto IIs mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto II og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet [[Burgund]] (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong [[Konrad av Burgund]].

=== Konflikt med Henrik II ===

Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug [[Henrik I av Bayern]]. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i [[Bamberg]] og [[Stegaurach]]. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger [[Burchard III]], hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse.

Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II. 

Utnevnelsen av Otto som hertug av Schwaben ble av Henrik II sett på som et slag mot hans krav til imperiets trone og en svekkelse av hans anseelse<ref>Reuter , s. 254</ref>. Han og hans rådgiver biskop Abraham av Freising konspirerte med hertugen av Polen, [[Mieszko I av Polen|Mieszko I]] og hertugen av Böhmen [[Boleslaus II , hertug av Böhmen|Boleslaus II]] mot Otto II i 974 . De historiske kildene beskriver ikke formålet for sammensvergelsen, men trolig har Henrik II prøvd å gjenopprette sin anseelse og å sikre sin posisjon som den nest mest innflytelsesrike mann i imperiet. Biskopen av Würtzburg, Poppo, fikk høre om konspirasjonen og krevde at Henrik II og hans tilhengere møtte for keiseren. De gjorde det og ble straffet med fengsel, Henrik II ble fengslet i Ingelheim og biskop Abraham i Corvey.

I 976 kom Henrik II tilbake til Bayern. Det er ikke kjent om han ble løslatt av Otto II eller om han rømte fra fengselet. Da han kom tilbake startet han et åpent opprør mot Otto II og krevde herredømme over imperiet for seg selv. Henrik II mobiliserte den saksiske adelen mot Otto II. Spesielt hadde han sterke forbindelser til markgreve Gunther av Merseburg, hertug Egbert den enøyde og Dietrich I av Wettin som alle var misfornøyd med Otto IIs etterlevelse av de saksiske tradisjonene. Som svar på opprøret ble Henrik II fratatt sitt hertugdømme og ble bannlyst. Deretter marsjerte Otto II med sin hær sørover til Bayern og beleiret [[Regensburg]], Henrik IIs høyborg. Otto II hær brøt til slutt gjennom byens forsvarsverk, og tvang Henrik II til å flykte til Böhmen.

[[Fil:Bajovaria 1000AD (134037775).jpg|thumb|right|300px| Hertugdømmet Kärnten (oransje) ble opprettet av Otto II på konfiskert territorium fra hertugdømmet Bayern (lilla)]]
Med Henrik II detronisert i juli 976 kunne Otto II utstede vidtrekkende forordninger om omorganiseringen av de sørlige tyske hertugdømmer. Otto II reduserte hertugdømmet Bayern med nesten en tredjedel i utstrekning. På det konfiskerte bayerske territorium etablerte Otto II hertugdømmet [[Kärnten]] i Sør-Tyskland . Ved å frata Bayern i Verona-markene reduserte Otto II i betydelig grad de bayerske hertugenes makt i Nord-Italia. Otto II ga det reduserte hertugdømmet Bayern til sin slektning Otto, hertugen av Schwaben<ref>Reuter, s. 254</ref> og utnevnte Henrik III, sønn av den tidligere bayerske hertug Berthold til hertug av Kärnten. Gjennom disse utnevnelsene fortsatte han sin politikk med å utnevne personer som ikke hadde noen politiske koblinger til Otto den store, og også personer som hadde gjort opprør mot ham.

Etter å ha avgjort sakene i Sør-Tyskland kunne Otto II igjen rette oppmerksomheten mot å ta Henrik II til fange. Etter en mislykket første invasjon i Böhmen, marsjerte Otto II til Böhmen nok en gang i august 977. Mens han var der brøt et nytt opprør ut i Bayern og den nyutnevnte hertug Henrik III sluttet seg til Henrik II og tvang Otto II til å returnere fra Böhmen<ref>Duckett, s. 100</ref>. Godt hjulpet av hertugen av Schwaben og Bayern møtte Otto II opprørerne i [[Passau]] og etter en lang beleiring tvang han dem til underkastelse. Otto II den brakte opprørerne inn for [[Riksdagen (Det tysk-romerske rike)|Riksdagen]] i [[Quedlinburg]] 31. mars 978. Boleslaus II ble behandlet med ære og sverget lojalitet til Otto II<ref>Comyn, Robert. ''History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, Vol. I''. 1851, s. 117</ref>. [[Mieszko I av Polen]] anerkjente også Otto IIs overherredømme<ref>Duckett , s. 101</ref>. Henrik II var derimot ikke så heldig. Otto II satte ham i forvaring hos biskopen av [[Utrecht]] hvor han skulle forbli inntil Otto IIs død i 983.

Mens Otto den store hadde benådet opprørske familiemedlemmer for sine forbrytelser, valgte Otto II en annen politikk. Han håpet i stedet å innordnet den bayerske linjen av ottonianerne under sin keiserlige autoritet. Henrik IIs fire år gamle sønn som også het Henrik ble sendt til [[Hildesheim]] for å studere til en geistlig karriere. Det ser ut som om Otto II mente å avslutte de bayerske ottonianernes sekulære kontroll over Bayern. Under en ny hertug ville Bayern forbli et avsidesliggende område av imperiet. Otto II skulle bare besøke hertugdømmet tre ganger i løpet av sin regjeringstid, alle gangene ledsaget av de militære.

=== Krigen mot Danmark ===
I 950 hadde Otto den store beseiret  kongedømmet [[Danmark]] og tvang den danske kong [[Gorm den gamle]] til å akseptere ham som sin overherre. Otto den store tvang også kongen og hans kronprins [[Harald Blåtann]] til å konvertere til kristendommen<ref>[[Snorre Sturlason]]: [[Olav Tryggvasons saga]], kap. 24</ref>. Mens Otto den store regjerte hadde Danmark oppfylt alle sine forpliktelser og jevnlig betalt skatt til tyskerne. Da Harald ble dansk konge i 958 utvidet han riket sitt til å omfatte deler av [[Norge]], og han ble konge der i 970 etter at [[Eirikssønnene]] var drept og [[Håkon Sigurdsson Ladejarl]] aksepterte jarletittelen under dansk konge. Med denne økte makten var den unge herskeren ikke lenger villig til å akseptere tysk overhøyhet over sitt rike. Sommeren 974 gjorde Harald opprør mot Otto I <ref>Comyn, s. 117</ref>. Med støtte fra norske soldater, var Harald i stand til å krysse den danske grensen til Tyskland og beseiret tyske styrker stasjonert i Nord-Tyskland. Otto II angrep Haralds styrker, men den felles dansk-norske hær sto imot den tyske hæren. Om høsten da de norske allierte seilte nordover for å komme tilbake til Norge kunne Otto II slå Haralds styrker tilbake mot [[Danevirke]] og som et resultat av denne seieren kunne Otto II offisielt annektere Danmark inn i imperiet og forviste Harald Blåtann til Norge.

=== Krigen mot Frankrike ===
Før Henrik IIs borgerkrig i Sør-Tyskland brøt ut, fikk Otto II også konflikter i Vest-Tyskland. Brødrene Reginar IV, greve av Mons og Lambert I, greve av Louvain krevde at keiseren leverte tilbake sin konfiskerte arv i hertugdømmet [[Lorraine]]<Ref>Reuter, s. 254</ref>. Året før, i 958, hadde Otto den store forvist deres far Reginar III, greve av Hainaut, til Böhmen etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør uten å lykkes. I 973 ga imidlertid Otto II tilbake de konfiskerte områdene. Nå da både Otto den store og hertug Reginar III var døde, så det ut til at Otto II ønsket en ny start overfor de to sønnene. Lambert I og Reginar IV kom tilbake til Lorraine i 973 for å vinne landet med makt. Etter å ha mislyktes innledningsvis forsøkte brødrene igjen i 976, denne gangen med støtte av kong [[Lothar av Frankrike]]. For å bidra til å roe ned situasjonen i vest utnevnte Otto II Charles, hans egen fetter og bror av Lothar, til hertug av Nedre Lorraine. Samme år utnevnte Otto II erkebiskopen av [[Trier]], Egbert, til sin kansler.

Otto IIs støtte til Charles gjorde imidlertid den franske kongen rasende fordi han betraktet hertugdømmet som sitt eget territorium<ref>Reuter, s. 254</ref>. Charles og Lothar hadde en feide hvor Charles måtte flykte fra Frankrike etter å ha kommet med påstand om utroskap om Lothars kone. Charles flyktet til Otto IIs hoff og støttet Otto II i striden med frankerkongen. Til gjengjeld utnevnte Otto II Charles til hertug og lovet å støtte ham i hans krav på den franske tronen. Like etter dette slo Otto II ned Henrik IIs opprør i sør, og keiseren og hans kone [[Theophania]] kunne dra tilbake til den gamle hovedstaden [[Aachen]] i [[Lorraine]]. Mens den keiserlige familien oppholdt seg nær den franske grensen invaderte Lothar Lorraine og marsjerte mot Aachen<ref>Comyn, s. 118</ref>. Under trusselen fra den franske hæren flyktet Otto II og Theophania først til [[Köln]] og deretter til [[Sachsen]]. Etter å ha hørt om den franske invasjonen tok Otto IIs mor Adelheid av Italia, som var Lothars svigermor (Lothar var gift med Otto IIs halvsøster Emma), parti for Lothar og flyttet til hoffet til sin bror kong [[Konrad av Burgund]]<ref>Comyn, s. 117</ref>. Etter å ha okkupert Aachen i fem dager dro Lothar tilbake til Frankrike.

Otto II innkalte Riksdagen i midten av juli 978 i [[Dortmund]]. Der erklærte Otto II krig mot Frankrike og forberedte hæren til å marsjere vestover. I september 978 hevnet Otto II seg mot Lothar ved å invadere Frankrike med hjelp av Karl<ref>Canduci, s. 226</ref>. Han møtte liten motstand på fransk territorium og herjet landet rundt [[Reims]], [[Soissons]] og [[Laon]]. Otto II fikk da Teoderik I, biskop av Metz, til å  krone Charles til konge av Frankrike. Lothar flyktet til den franske hovedstaden [[Paris]] og ble der beleiret av Otto II og Charles. Men sykdom i Otto IIs hær om vinteren og en fransk unnsetningsarme under [[Hugo Capet]] tvang Otto II og Charles til å heve beleiringen den 30. november og dra tilbake til Tyskland. Under retretten til Tyskland ble baktroppen i Otto IIs hær angrepet og slått av franske styrker og forsyningene ble konfiskert<ref>Comyn, s. 118</ref>. Otto II åpnet fredsforhandlinger med den franske kongen og fred ble endelig inngått mellom Otto II og Lothar i 980. Otto II opprettholdt sitt krav på Lorraine mot å anerkjenne Lothars sønn [[Ludvig V av Frankrike]] som den rettmessige arving til den franske tronen<ref>Comyn, s. 118</ref>.

Etter fredsslutningen returnerte Otto II til Aachen for å feire pinse og flyttet deretter til [[Nijmegen]]. I løpet av denne reisen, i slutten av juni eller tidlig i juli 980, fødte keiserinne Theophania deres eneste sønn, [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]].