Redigerer Oppløsningen av Englands klostre (avsnitt)

==Konsekvenser==

Abbediene i England, Irland og Wales hadde vært blant de viktigste jordeierne i riket. De var også viktige institusjoner for lærdom, håndverk, medisinsk behandling og veldedighet, spesielt utenfor de største byene. Når mer enn 800 slike institusjoner ble fjernet i løpet av svært kort tid, etterlot dette seg mange tomrom i samfunnet.

Ødeleggelsen av klosterbibliotekene regnes som et av de største kulturelle tap under den engelske reformasjonen. [[Worcesterkatedralen|Worcester Priory]] hadde 600 bøker da oppløsningen fant sted, og bare seks av disse er bevart. I et augustinerkloster i York ble 646 bøker ødelagt, mens tre ble bevart. Mange av bøkene ble ødelagt fordi de hadde verdifulle innbindinger, mens andre ble solgt i vognlass og brukt til alskens formål. Blant de ødelagte bøkene var mange uerstattelige, tidlige engelske verk, blant annet en betydelig andel av de eldste [[gammelengelsk|angelsaksiske]] manuskriptene.

Sykehusene som ble drevet av klostrene gikk også tapt, noe som mange steder fikk alvorlige konsekvenser. Det gikk også hardt ut over fattige, som var avhengige av klostrenes veldedige utdeling av mat og almisser. Dette var en av årsakene til at det ble så mange tiggere i [[tudortiden]], noe som igjen førte til at fattiglover ble vedtatt under Edvard VI og [[Elizabeth I av England|Elizabeth I]]. De nye jordeierne var også generelt mer krevende enn klostrene hadde vært, slik at leilendinger måtte betale høyere leie og arbeide mer for godsherrene.

I noen områder var oppløsningen upopulær, spesielt i [[Yorkshire]] og [[Lincolnshire]]. Der ble det utløst et opprør, ''[[Pilgrimage of Grace]]'', som i noen uker truet kronen. Kravet om gjenoppretting av klostrene kom tilbake i [[1549]], under [[bønnebokopprøret]].

Mange av klostrene ble solgt for nominelle summer, blant annet fordi de var beheftet med plikt til å betale pensjoner til munkene dersom de hadde gitt fra seg eiendommene frivillig. En del eiendommer ble gitt til sognene, mens andre ble gitt som belønninger til kongens støttespillere. Verdien av eiendommene hadde blitt vurdert til 200&nbsp;000&nbsp;pund pr. år, men i perioden [[1536]]&nbsp;[[1547]] fikk kongen bare inn gjennomsnittlig 37&nbsp;000 pund pr. år, omkring en femtedel av det de hadde tatt inn som klostre.