Redigerer Olav Engelbrektsson (avsnitt)

== Erkebiskop av Nidaros ==
[[Fil:Sebastiano del Piombo – Portrait of Pope Clement VII (ca. 1526).jpg|thumb|upright|Pave Klemens VII. {{byline|Sebastiano del Piombo|type=Maleri}}]]

I april 1522 kom budet til Nidaros om at Valkendorf var død i Roma. Domkapitlet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro til Roma for å bli providert og vigd av paven. En drøy måned tidligere hadde kong Christian II flyktet til [[Nederlandene]], idet adelen og bøndene i [[Jylland]] og i [[Ditmarsken]] gjorde opprør. Dette var kjent for domkapitlet da Olav Engelbrektsson ble valgt. På vei sørover besøkte Olav kongen i [[Mechelen]], siden han formelt sett fortsatt var Norges konge. Erkebiskopen hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitlet hadde bedt om.<ref>[[#Hamre|Hamre (1998)]], s. 255–256.</ref>

Vel fremme i Roma måtte han avvente [[pavevalg]]et, ettersom pave [[Hadrian VI]] hadde dødd i september. Under oppholdet traff Olav geografen [[Jacob Ziegler]], og gav ham opplysninger som ble brukt i verket ''Schondia'', utgitt i 1532. Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet.<ref>[[#Koht|Koht (1951)]], s. 46–48 og [[#Hamre|Hamre (1998)]], s. 257–258.</ref> Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte pave [[Klemens VII]] i desember 1523. Ved juletider begynte han hjemreisen fra Roma.<ref>[[#Hamre|Hamre (1998)]], s. 258–259.</ref>

Etter historiker [[Øystein Rian]]s vurdering ville Olav Engelbrektsson sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop, hvis kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]], ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.<ref name="NBL" />

=== Riksmøtet i Bergen i 1524 ===
[[Fil:Olav Engelbrektsson coat of arms.svg|thumb|upright|Olav Engebrektssons våpen i moderne stil som katolsk biskop med bl.a. hatt, snorer og dusker. I [[skjold (heraldikk)|skjoldet]] en [[rose (heraldisk)|rose]] omgitt av tre [[lilje (figur)|liljer]]. Uten hjelm, [[hjelmtegn]] eller [[hjelmklede]].<ref>[[#Fjordholm|Fjordholm m.fl. (2012)]], s. 82–87.</ref>]]

For å bli valgt til konge av Norge, måtte Frederik godta en [[håndfestning]] fra det norske riksrådet. På hjemreisen fra Roma i mai 1524 møttes Olav Engelbrektsson, biskop [[Mogens Lauritssøn]] av Hamar og stormenn fra Østlandet på Hamar og entes om en fortsettelse av riksrådets politikk ved tidligere tronskifter. De fremmet også en rekke nasjonale krav, i tråd med erkebiskopens holdninger, om Norges likeverdighet i unionen og indre selvstyre ved riksrådet. Skattlegging og viktige utenrikspolitiske avgjørelser skulle behøve riksrådets samtykke. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle forsøke å gjenvinne alle landområder som Norge hadde tapt. I tillegg var det tatt mange hensyn til adelige og geistlige privilegier. Biskop Mogens reiste deretter til Danmark for å forhandle om dette før riksrådet ville gå videre med en håndfestning, og fikk Frederiks samtykke.<ref name="Rian 16-18">[[#Rian|Rian (1995)]], s. 16–18.</ref>

På riksmøtet i Bergen i august og september 1524 ble Christian II avsatt og Frederik I valgt til Norges konge. Riksrådet utformet en håndfestning, som kongen godtok med få endringer.<!--Historiker [[Audun Dybdahl]] mener at dette var «en ren trenering av kroningen».<ref name="Dybdahl" />--> Håndfestingen inneholdt de samme utfordrende, nasjonale kravene fra Hamar. Riksrådet bad om at brødrene [[Olav Galle|Olav]] og [[Gaute Galle]] fikk [[Akershus len|Akershus]] og [[Båhuslen|Båhus]] til len, mens [[Henrik Krummedike]] ble fratatt alle sine norske len, begge deler i strid med kongens vilje.<ref name="Rian 16-18" /> Det er uklart hvorvidt Olav Engelbrektsson eller [[Vincens Lunge]], stattholder på [[Bergenhus len|Bergenhus]], ledet an for den utfordrende politikken under møtet i Bergen, men i Danmark var inntrykket at dette var Lunge.<ref>[[#NBL|Rian (2000)]] og [[#Holte|Holte (2014)]], s. 28–31.</ref>

=== Feide med Vincens Lunge og fru Inger ===
Øystein Rian mener at Olav Engelbrektsson opptrådte forsiktig overfor kongen de påfølgende årene, selv om han antageligvis støttet Lunge prinsipielt.<ref name="NBL" /> Lunges egenrådige linje svekket derimot erkebiskopens stilling i riksrådet. Samholdet i riksrådet ble også svekket av Lunges feide med riksråd [[Johan Kruckow]], hans påtrykk for å skifte ut lensherren på Akershus, og hans innblanding i tvister om arvegods og forleninger. Lunge kom i uvennskap med biskopene i Bergen og Stavanger, [[Olav Torkellsson]] og [[Hoskuld Hoskuldsson]]. Snart nok var han også gjenstand for erkebiskopens mistro.<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21 og 33–34, [[#Hamre|Hamre (1998)]], s. 316 og [[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref> Antageligvis var det lange avstander og frykt for de mange kaperne og sjørøverne langs norskekysten som gjorde at riksrådet ikke kunne samles til møter i disse årene, men måtte brevveksle.<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21.</ref>

[[Dalejunkeren|Daljunkeraffæren]] ble et vendepunkt. I 1527 kom daljunkeren, muligens Nils Stensson Sture, sønn av riksforstander [[Sten Sture den yngre|Sten Sture]], til [[Austråttborgen]]. Daljunkeren ledet et opprør fra [[Dalarna]] mot Gustav Vasa, og ble lovet hærfolk fra Lunge og hans svigermor, [[fru Inger til Austrått]]. Lunge sendte noen av daljunkerens menn for å slå i hjel Johan Kruckow, men Kruckow unnslapp. Da daljunkeren senere vendte tilbake til Norge, måtte Lunge be ham forlate landet, etter sterkt press fra kong Frederik I. Etter denne affæren ble Lunge tvunget til å avstå Bergenhus til [[Eske Bille]], og fikk til gjengjeld [[Nonneseter kloster (Bergen)|Nonneseter kloster]] med tilhørende gods. Av militære hensyn rev Lunge flere kirkebygg i Bergen og omgjorde Nonneseter til en befestet residens, Lungegården. Fru Inger måtte på sin side avstå sine len til svigersønnen [[Nils Lykke]].<ref>[[#Rian|Rian (1995)]], s. 19–21 og 33–34 og [[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref>

Olav Engelbrektsson var rasende over hva Lunge hadde foretatt seg i Bergen. Samtidig gikk rykter om Lunges og fru Ingers angivelige sympati for protestantismen. Olav forhandlet med den avsatte kong Christian II, som lovet troskap til katolisismen og støtte til erkebiskopen mot Lunge og fru Inger. Christian hevdet også å ha støtte fra sin svoger, keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]]. Erkebiskopen beordret derfor Austråttborgen plyndret, tok kontroll over lenene, og tvang fru Inger på flukt til Bergen. Erkebiskopen fikk ingen støtte utenfra, og måtte derfor love kong Frederik I nytt troskap, slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger, og betale erstatning for det som var røvet og ødelagt.<ref>[[#Dybdahl|Dybdahl (2005)]], s. 120–121.</ref>

=== Steinvikholm slott og St. Olavs skrin ===
{{utdypende artikkel|Steinvikholm slott|St. Olavs skrin}}
<!-- Regnskapsbøker, en [[Olav Engelbrektssons jordebok|jordebok]] skrevet rundt 1533 og utstrakt byggevirksomhet tyder på at Olav var en «dyktig og allsidig administrator», ifølge historiker [[Øystein Rian]].<ref name="NBL" /> Olav Engelbrektsson påbegynte gjenreisningen av [[Erkebispegården i Trondheim|Erkebispegården]], som hadde fått både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ødelagt av danske tropper i 1532.-->