Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===Splittelse i SPD===
{{utdypende|Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands}}
[[Fil:Hindenburg-ludendorff.jpg|thumb|Generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]], som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk et samarbeid etter [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i 1914.{{byline|Maleri av Hugo Vogel (omkring 1917), hentet fra Schlachten des Weltkrieges, Bind 19|}}]]
[[Fil:USPD-Gruendung.jpg|thumb|Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt.{{byline|Deutsches Historisches Museum}}]]
[[Fil:Ebert LCCN2014709630.jpg|thumb|[[Friedrich Ebert]] (formann i SPD fra 1913 til 1919) var en autoritativ formann av [[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands|MSPD]]s [[Burgfrieden|borgfred]]spolitikk under første verdenskrig.{{byline|Foto: [http://loc.gov/pictures/resource/ggbain.29472/ Library of Congress 29472]|Mellom 1915 og 1920}}]] 
Krigen skulle komme til å tære på sosialdemokratenes oppslutning. Det kompromisset de hadde inngått for å få i stand krigskreditter, gjorde at det begynte å murre i deres egne rekker. I 1917 førte det til at [[Antimilitarisme|antimilitaristiske]] krefter brøt ut av SPD og stiftet et nytt [[venstresosialisme|venstresosialistisk]] parti.<ref name="Kautsky1922_8"/>

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «borgfreden» fra 1914. Partiorganet ''Vorwärts'' hadde forpliktet seg til «en balansegang mellom uavhengig rapportering og tilpasning til sensurforskriftene».<ref name="Smaldone1998"/> I desember 1915 distanserte 20 innvalgte til Riksdagen seg fra «krigspolitikk», og avisen gjorde dette standpunktet til sin egen politikk, i opposisjon mot flertallet i deres eget parti i Riksdagen. I 1916 måtte partilederen [[Friedrich Stampfer]] gripe inn for å kontrollere redaktørjobben.<ref name="Weipart2013_128f"/> Kort tid etterpå, den 9. november 1916, ble Stampfer ny sjefsredaktør.

Enda mindre var SPD villige til å bevare «borgfreden» da retningslinjene for tysk politikk fra 1916 ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]].<ref name="Bollinger2017"/> De regjerte faktisk som [[militærdiktatur|militærdiktatorer]] under keiser Wilhelm II, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene.<ref name="Bollinger2017"/> De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen i 1917]] kom de første organiserte [[streik]]ene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300&nbsp;000 rustningsarbeidere i Berlin.<ref name="100jahre"/> Etter at [[USA]] gikk inn i krigen 6. april 1917 ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «[[påskebudskapet (det tyske keiserrike)|påskebudskap]]» 7. april.<ref name="Anzeiger1917"/> Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i [[Preussen]], som på dette tidspunkt praktiserte [[treklassestemmeretten]].<ref name="Anzeiger1917"/>

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte både spartakistene og såkalte revisjonister som [[Eduard Bernstein]]<ref name="Bernstein1921"/> og de mer sentrumsorienterte som [[Karl Kautsky]] på den voksende misnøyen i arbeiderklassen. Det ble avholdt en konferanse i [[Gotha]] (byen til den historiske [[Gothaprogrammet|kongressen av 1875]]) i ''[[Volkshaus zum Mohren]]'' fra 6. til 8. april 1917. Under ledelse av Hugo Haase ble ''[[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (USPD) grunnlagt.<ref name="Kautsky1922_8"/> Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. 

Enkelte av delegatene foreslo partinavnet ''Kommunistische Arbeiterpartei''. Beslutningen om det endelige navnet ble sannsynligvis tatt i Gotha, men det er uklart hvem som tok den endelige avgjørelsen. Hva som er klart er at noen av delegatene hadde reist til Gotha med en forventning om at de bare ville søke en fastere forbindelse med den sosialdemokratiske opposisjonen innenfor eller utenfor SPD. Karl Kautsky har, i sammenheng med sin retur til SPD fem år senere, forsøkt å fremstille det som om grunnleggelsen av USPD skyldtes en slags overrumpling fra spartakistene:<ref name="Kautsky1922_8"/>

{{sitat|Plutselig ble det lagt frem et forslag om at vi skulle konstituere oss selv som ''Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands''. Uten å bli hørt snakket Eisner, Bernstein og jeg mot dette forslaget, som betydde den åpne splittelse med sine fatale konsekvenser. Mot oss snakket [[Georg Ledebour|Ledebour]], [[Joseph Herzfeld|Herzfeld]] og [[Fritz Heckert|Heckert]], og de vant flertallet med 77 mot 42 stemmer (denne avstemningen gjaldt organisasjonens vedtekter som inneholdt partinavnet. Mye av uenigheten skyldtes delegater som foretrakk et annet navn, uten å motsatte seg partiet som sådan). Dersom konferansens tilhengere hadde kunnet fortsette uten spartakistenes deltagelse, hadde resultatet blitt annerledes.|}}

SPD på sin side skiftet navn til ''[[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (MSPD), for å skille seg fra USPD.<ref name="SPD">[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/sozialdemokratische-partei-deutschlands-spd.html Die Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)], Lebendiges Museum Online, 24. februar 2019</ref>