Redigerer Nortraship (avsnitt)

== Nortraship i London &ndash; etableringsfasen ==
[[File:Bundesarchiv Bild 121-0410, Frankreich, Kriegsschäden, zerstörte Schiffe.jpg|mini|Ødelagte skip etter kampene i Frankrike, nederlaget var et sjokk og situasjonen for britene ble kritisk {{Byline|Bundesarchiv, Bild 121-0410}}]] 
[[File:Nortraships office in London, Tanker Departement 1944.jpg|mini|Nortraships kontor i London, her fra Tanker Departement den 20. mars 1944. Fra venstre: Rothon, Miss Pontin, Ekerholt, Hagelund, Mrs. M. Mills.]]

Den viktigste utfordringen for den nye organisasjonen var å ta kontroll over de mer enn 1&nbsp;000&nbsp;fartøyene<ref group="note">Av juridiske grunner måtte skipsførerne ved etableringen av Nortraship sende et telegram som erklærte: «I hold my vessel on behalf of the Norwegian Government.» (Jeg tar kommando over mitt skip på vegne av den norske regjering.) Et av telegrammene Nortraship fikk inn ga grunn til bekymring idet det lød: «I sold my vessel&nbsp;…» (Jeg har solgt mitt skip&nbsp;…), ''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 176 Forskjellen mellom s (...) og h (....) i morsealfabetet er forøvrig svært liten, kun en enkelt prikk.</ref> og å etablere prosedyrer for samarbeid med Storbritannia og USA, sistnevnte var ved Nortraships etablering fremdeles nøytralt. Det var stor mangel på kvalifisert personell, og de som var tilgjengelige var ofte åpenhjertige, bestemte og vant til å arbeide for seg selv.<ref name="Etableringsfasen150-154">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 150–154</ref> At flere innen staben i Nortraship også hadde sine egne shippinginteresser å ta vare på ble en ytterligere kompliserende faktor i arbeidet.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 249-250</ref>

Den øverste ledelsen i Nortraship var nesten uten unntak norsk, mens rekruttering av lavere funksjonærer var avhengig av britisk og amerikansk personell, regnskapsavdelingen ble for eksempel drevet av et ledende britisk regnskapsfirma.<ref name="Etableringsfasen150-154" /> I oktober 1940 hadde Nortraship 230&nbsp;ansatte i London, i oktober 1941 var antallet ansatte økt til 350; en tredel av dem var norske. Nortraship New York hadde tilsvarende over 200&nbsp;ansatte, hvor mer enn halvparten var nordmenn.

Det var også juridiske problemer. Det viktigste var om Nortraship kunne disponere fartøy eiet av skipsredere som fremdeles var i det okkuperte Norge. Dette foreslo britene å løse ved at den norske regjeringen oppnevnte en «kurator som opptrådte på vegne av de norske eierne». Hvis ikke så ble gjort, kunne Nortraships fartøy bli arrestert i nøytrale havner, som i USA. Etter noe diskusjon vedtok den norske regjeringen (fremdeles i [[Tromsø]]) ved lov av 18. mai 1940 at Øivind Lorentzen skulle få fullmakt som kurator.<ref name="Etableringsfasen161-174">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 161–174</ref>

Etterhvert som [[slaget om Frankrike]] utviklet seg i katastrofal retning for de allierte presset britene på for å få mer tonnasje og for å harmonisere hyrene siden norske sjøfolk tjente betydelig bedre enn de britiske.<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 293–295</ref> Grunnet politiske hensyn fikk Nortraship en gunstig behandling med en avtale som ble undertegnet 20. juni 1940.<ref group="note">Memorandum regarding chartering of additional Norwegian tonnage, 20 June 1940, Ministry of War Transport, 59/1646, Public Record Office, London, United Kingdom (Handelsflåten i krig, bind 1, side 292.</ref> En betydelig reduksjon av de norske sjøfolkenes hyrer løste problemet med ulik lønn innen de alliertes handelsflåter.<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295" /><ref name="SeilingsnektKidnapping69" group="note">«Den faktiske hyrereduksjonen var formidabel. Etter den gamle avtalen utgjorde krigsrisikotillegget 300% av grunnhyren, maksimum kr 50, minimum kr 25 pr ''døgn''. Etter den nye avtalen var tillegget plutselig kr 100 pr ''mnd.'', for alle.» og «For en rundreise på om lag tre måneder mellom Storbritannia-USA-Storbritannia ble krigsrisikotillegget for en matros redusert fra ca. kr 1100 til kr 300. Offiserene ble enda hardere rammet ved nyordningen, relativt sett.», fra ''Sjømann, lang vakt'', side 69</ref> Mellomlegget ble plassert i et fond som skulle betales ut etter krigen, det ble etter hvert kjent som [[Nortraships hemmelige fond]].<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295" />

=== Forsikring og DNV ===
Forsikring for flåten måtte også arrangeres da det opprinnelige britiske tilbudet var midlertidig. Fartøyene trengte flere typer forsikring, og de var avskåret fra de tjenestene de vanligvis fikk fra selskaper i Norge, tilsvarende gjaldt for klasseselskapet Det Norske Veritas' hovedkontor. Den 28. mai 1940 undertegnet Øivind Lorentzen en avtale med det britiske handelsministeriet som løste forsikringsspørsmålet i tre måneder.<ref name="Etableringsfasen174-183">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 174–183</ref> Denne avtalen ble malen for tilsvarende avtaler for resten av krigen. Klasseproblemet ble løst ved at Nortraship tok over DNVs avdelingskontorer verden over og det ble koordinert fra DNVs kontor i [[Newcastle upon Tyne]],<ref name="Etableringsfasen174-183" /> under krigen var det også et samarbeid med konkurrenten [[Lloyd's Register]].<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 53</ref>

Nortraships flåte var så stor at det rent økonomisk ville lønne seg å være selvassurandør (at man selv dekket tapene),<ref name="DrakampBritene50-54">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 50–54</ref> Hysing Olsen ved Nortraship i London var blant annet positiv til det. Stort sett valgte Nortraship imidlertid å benytte seg av forsikringsmarkedet i London da en anså det som viktig å opprettholde kontakten med tanke på etterkrigstiden.<ref name="DrakampBritene50-54" /> Skipsfartsminister Sunde og Bjørn Kverndal, sjef for Nortraships forsikringsavdeling i London var blant de som støttet ekstern sjøforsikring. Når det gjaldt krigsforsikring var motparten det offentlige War Risks Insurance Office, Nortraships regnestykker viste at fortjenesten var god og krevde derfor reduksjon i premiene, noe som stort sett ble avvist av britene.<ref name="DrakampBritene50-54" />