Redigerer Norsk historie fra reformasjon til enevelde (avsnitt)

=== Kongens makt ===
[[Fil:Christian III of Denmark.jpg|thumb|left|[[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble Norges første protestantiske konge.]]
Den nye [[luthersk]]e statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet til alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge. For Norge gjaldt det ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt [[kristenretten]]. De lutherske prestene forkynte ikke bare [[evangeliet]], men mante også til lydighet mot kongen og [[øvrigheten]]. Dermed ble [[kongehuset]] rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. I Norge  fantes ikke folkelige protestantiske bevegelser slik som i Danmark og Sverige. Reformasjonen var kun et resultat av Christian IIIs politikk, og trosskiftet hang nøye sammen med maktskiftet.<ref name="NH_sandmo" />

I Christian IIIs [[håndfestning]] fra 30. oktober 1536, paragraf 3, står det<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, Hentet 2. des. 2016 fra «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1108-selvstendighetstap-og-foreningstid.html Selvstendighetstap og foreningstid]».</ref> {{sitat|heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.}}

Denne såkalte ''Norgesparagrafen'' ble likevel ikke fulgt. Norge ble konsekvent omtalt og ansett som et rike, ikke som en dansk landsdel, og Christian III kalte seg «konge av Danmark og Norge».<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1116-norges-status-som-kongerike-1536-1814.html Norges status som kongerike 1536–1814]</ref>