Redigerer Norsk forsvarshistorie (avsnitt)

==Selvstendighet og verdenskriger==
[[Fil:Grænsevagten - no-nb digifoto 20160115 00025 NB NS 000085.jpg|thumb|Norske soldater vokter grensen mot Sverige i tiden rundt unionsoppløsningen. {{foto|Narve Skarpmoen}}]]
[[Fil:Unionsoppløsningen flagg.jpg|thumb|I forbindelse med unionsoppløsningen ble det arrangert en folkeavstemning, hvor det var overveldende flertall for å oppløse unionen.  Dette er en plakat fra den tiden.]]

I [[1895]] hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken.  I juni [[1905]] brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført [[Karlstadforhandlingene|forhandlinger]] om vilkårene for unionsoppløsning.  Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning.  Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene.  Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en [[første verdenskrig|verdenskrig]] var i oppseiling.  Norge valgte å holde seg nøytralt.

Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen [[kystartilleri|kystbefestninger]] og elementer fra Hæren.  Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium.  Spillerommet for en liten nøytral nasjon ble mindre og mindre utover i krigen.  De krigførende maktene respekterte de nøytrale så lenge de hadde militær makt bak kravene.  Da USA kom med i krigen ble spillerommet brått nærmest ikke-eksisterende, og i praksis ble Norge en slags alliert av [[Ententemaktene]].

Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned.  Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk.  Først ble flyene disponert under [[Hærens flyvåpen]] og [[Marinens flygevåpen|Marinens flyvåpen]], men høsten 1944 ble det et felles [[Luftforsvaret|luftforsvar]].

I årene etter første verdenskrig satte de norske myndighetene lit til at konflikter skulle kunne forebygges gjennom det nystartede [[Folkeforbundet]].  Folkeforbundet ble dog hemmet av at verken Tyskland eller det nyopprettede [[Sovjetunionen]] var med, og ei heller ble USA den pådriveren som forbundets stifter, [[Woodrow Wilson]], håpet.<ref>Tyskland var medlem av Folkeforbundet 1926–1933; Sovjetunionen 1934–1939 (ekskludert); USA var aldri medlem.</ref> Norske myndigheter i mellomkrigstiden var utpreget forsvarsfiendtlige, og det var lettere å spare på forsvarsbudsjettet enn mange andre steder.  I tillegg var det viktigste opposisjonspartiet, [[Arbeiderpartiet]], av den overbevisning at den da voksende internasjonale [[sosialisme]]n ville bidra til nedrustning og minske faren for krig. {{tr}}

En debatt var igang om Forsvaret skulle bygges opp med profesjonelle soldater eller som en [[milits]].  For Hærens vedkommende gikk dette på hva slags opplæring soldatene skulle få.  For Marinens del så gikk det på ambisjonsnivået.

I [[1933]] ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa.  I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i [[1940]].  Et stort gap hadde også utviklet seg mellom Forsvarets organisasjon og tildelte midler. Organisasjonen var altfor stor til de budsjettene man hadde blant annet til å trene soldatene.  Man endte opp med en papirtiger.

Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Sen og dårlig organisert mobilisering bidro til at man ganske enkelt ikke hadde kampklare militære ressurser til å stå i mot [[Angrepet på Norge i 1940|det tyske angrepet]] [[9. april]] [[1940]].  På tross av dette valgte både konge og regjering motstandskamp, også på et militært plan.

Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og Forsvaret ble gjenoppbygget der.  Samtidig foregikk det militær motstandskamp i det okkuperte Norge.    Blant det militære personellet som steg i land i Storbritannia var det laber stemning.  Forsvaret hadde vært lite og utdatert, og hadde på tross av noen lokale seire lidd et sviende nederlag for den teknisk og taktisk overlegne fienden.  Et nytt forsvar måtte bygges opp igjen i en nasjon som selv var truet av invasjon.  Når freden kom i [[1945]] ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.

Da det ble fred igjen hadde Forsvaret mistet til sammen 2&nbsp;000 mann.  Til sammen hadde nasjonen litt over 10&nbsp;000 krigsdødsfall, og av disse var over 3&nbsp;600 i [[Nortraship|handelsflåten]].  En viktig konsekvens av motstanden mot naziregimet og arbeidet til regjeringen i eksil var at Norge hadde demonstrert sin vilje til å forsvare grensene og sitt demokratiske styresett.  Dette var et poeng under fredsforhandlingene, hvor Norge kunne sitte rakrygget på seierherrenes side.