Redigerer Norsk film (avsnitt)

== Norsk film under okkupasjonen og i etterkrigstiden ==

Da Tyskland tok kontroll over Norge april 1940 ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Hele 20 norske filmer fikk premiere i de fem årene okkupasjonen varte. 600 langfilmer fikk premiere i løpet av okkupasjonen og av disse var halvparten produsert i Tyskland. 

Den tyske okkupasjonsmakten opprettet raskt et Reichskommissariat i Norge. Reichskommissariat skulle holde oppsikt med forvaltningen og hadde en avdeling som kontrollerte kulturliv og sto for folkeopplysning og propaganda. De lettet etter en norsk filmmann og falt tilslutt på Leif Sinding. Han skulle lede det norske filmlivet i nasjonalsosialistisk ånd. Januar 1941 ble Sinding direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat, som var en del av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. 

De vanskelige årene under okkupasjon ble sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn på lenge fjernet seg fra aktuelle problemer og forsøk på å nærme seg virkeligheten. Mange av filmene spilte seg i sin samtid men gjenspeilet ikke virkeligheten. Tørres Snørtevold, en film av Tancred Ibsen, måtte forandre på slutten av historien, etter pålegg fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet. 

Leif Sinding flyttet all spillefilmproduksjon til de private produksjonsselskapene i 1941. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Selskaper som ikke ønsket å produsere film skulle heller ikke få inntekter av utleie. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. Den 30. april 1941 ble en «Forordning om kinematografbilder» vedtatt. Dette ga Statens Filmdirektorat full kontroll over kinodrift, distribusjon og produksjon. 

Farser og lystspill ble en viktig del av de norske spillefilmene som ble planlagt og satt i gang etter april 1940. Høsten 1941 og hele 1942 ble preget av samtidsorienterte filmer med tydelig uproblematisk skildring av lystigheter i bymiljø. Disse lette upolitiske filmlystspill slo meget godt an hos publikum. 

I 1941 ble Norsk Film A/S preget av store forandringer. All spilleproduksjon ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte i resten av okkupasjonstida produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og bestod av opptak fra forskjellige evenementer omkring i landet. 

Under okkupasjonen var det et sterkt ønske fra NS-hold om å foreta vidtgående forandringer med den norske filmen. Den politiske kontrollen ble skjerpet, og Norge fikk det første forsøket på en sterk statlig styring av filmpolitikken. Med nye finansieringsmuligheter og et økonomisk overskudd skulle det føres penger inn i filmproduksjonen og byggingen av nytt filmatelier. Store deler av disse midlene stod ubrukt da okkupasjonen var over, og dette dannet grunnlaget for etterkrigstidens statlige engasjement i norske filmproduksjon. 

Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. De norske ukerevyene fortsatte likevel å komme på kino, og det var nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene hadde minsket blant annet på grunn av fjernsynet. 
De norske ukerevyene ble populært kalt Filmavisen og grunnlaget for produksjon av disse var lagt allerede under okkupasjonen. Filmavisen var viktig for å skape et samhold og et felles mål for nordmenn i en vanskelig gjenoppbyggingstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden og skildret ofte hvor viktig det var å delta i gjennoppbyggingen av landet. 

I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Fiksjonsfilmene var mest populære blant folk og de norske okkupasjonsdramaene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles for tidlige okkupasjonsdramaene er skildringen av motstandsarbeidet.

Etterkrigs filmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen, Tancred Ibsen mente at det Norge trengte var en «crazy-komedie» etter krigens tunge år. Dette var for useriøst og slo ikke ann hos publikum. Norge fikk også sin første kvinnelig regissør i Edith Carlmar som debuterte med Døden er et kjærtegn (1949), et psykologisk drama, som ble betegnet som «Norges først film noir». Gategutter (1949) av Arne Skouens handler om gatas lov og menneskets muligheter, og har tydelige trekk av italiensk neorealisme. Helaftens dokumentarfilmen fikk en storhetstid etter krigen med filmer som Kon-Tiki (1950), en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjon med balsaflåte over Stillehavet tre år tidligere.

I 1948 med stortingsproposisjonen «Om ymse filmtiltak» begynte staten å engasjere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statensfilmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overført til Norsk Film A/S.