Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

== Planleggingen av Jernverket i 1940-årene ==
[[Fil:Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen (20171123 00114 NB HS 45 00677).jpg|mini|[[Johan Nygaardsvold]] og [[Einar Gerhardsen]], avtroppende og påtroppende statsminister i 1945. Begge var opptatt av [[jernsaken]].]]

Under andre verdenskrig var [[Johan Nygaardsvolds regjering|Londonregjeringen]] engasjert i planene om et norsk jernverk.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}} Det ble nedsatt en særskilt industrikomite med professor Fredrik Vogt som leder. Dermed fortsatte jernsaken og planlegging av et jernverk fra London.{{sfn|Gøthe|1994|p=13}} Arbeidet dreide seg om å bygge opp teknisk kompetanse, blant annet ble mange britiske jern- og stålverk besøkt.{{sfn|Grønlie|1973|p=21–23}}

Selforsynings- og beredskapstanken hadde vært sterk motivasjon for et nasjonalt jernverk. Den elektrometallurgiske kompetansen i landet var internasjonalt sterk, en hadde malmresursene og en hadde kraftressurser.{{sfn|Gøthe|1994|p=131–132}}<ref name=Rinde/> Verket med sine store dimensjoner skulle fungere som en «moderindustri» for resten av industrien.{{sfn|Børresen|1995|p=98–100}}

=== Jernverkskommisjonen ===
I [[fellesprogrammet]] som Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Bondepartiet stod bak rett etter krigen, stod det: «Jernsaken må løses.» I tillegg var næringslivslederne fra den elektrometallurgiske og fra verkstedsindustrien pådrivere.{{sfn|Gøthe|1994|p=15}} ''Statens jernverkskommisjon'' ble nedsatt for å lage en fullstendig utredning innen mai 1946. Kommisjonen bestod av industriledere, fageksperter og politikere: [[Conrad Wilhelm Eger]] (ELKEM), [[Gunnar Bråthen]] (Arbeiderpartiet), [[Arne Drogseth]] (ingeniør), [[Abraham Kvalheim]] (bergmester), [[Diderich H. Lund]] (ingeniør), [[Leif Lyche]] (ingeniør), [[Einar Slåtto]] (statens industridirektør), [[Marius Brostrup Müller]] (metallurg) og [[C.N.R. Aamundsen]] ([[Akers mekaniske verksted]]).{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}

Det forelå ikke noen inngående markedsundersøkelser for stål.{{sfn|Gøthe|1994|p=17–20}} Jernverkskommisjonens vurdering av markedsforholdene var at krigens ødeleggelser ville gi behov for store menger stål.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} Det ble prognosert at det innen 1950 ville det i Norge være behov for minst {{formatnum:400000}} tonn årlig av valseverkprodukter i for av plater, profiljern, skinner og lignende.{{sfn|Brochmann|1947|p=8–21}} Tyskland, som før krigen var Europas største stålprodusent og nest største eksportør, ville sannsynligvis ha mer enn nok med produksjon til eget formål i lang tid fremover. Fremtidig utvikling, spesielt for Tysklands del, syntes usikker, men tendensen til behov for selvforsyning for små land ville gjøre seg gjeldende.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} Dermed vurderte en at et norsk jernverk burde lage mange forskjellige produkter for hjemmemarkedet.{{sfn|Børresen|1995|p=98–100}} Før krigen var det karteller som regulerte stålprisene, og rett etter krigen ble det ansett som sannsynlig at karteller ville gjenoppstå. Enda et viktig forhold på verdensmarkedet var utviklingen av kullprisene, som hadde steget meget sterkt fra tiden før krigen. Denne tendensen så en for seg ville fortsette,{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} dermed ville norsk vannkraft være konkurransedyktig.{{sfn|Gøthe|1994|p=17–20}} Det var bare ett forhold som kunne være negativt for et nytt norsk jernverk, nemlig tekniske og økonomiske forhold som gjorde storskalaproduksjon gunstig.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}}

[[Fil:ChristianiaSpigerverkCa1926.jpg|mini|[[Christiania Spigerverk]] i [[Nydalen]] i Oslo fotografert i 1926. Blant annet i tilknytning til denne bedriften hadde landet et metallurgisk fagmiljø. {{byline|Anders Beer Wilse}}]]

De som utredet jernsaken, innså at et norsk jernverk som kunne produsere tilstrekkelig, måtte ha mye større omfang enn alt det som hadde eksistert tidligere. Det ble også snart klart at ingen privat norske foretak var stor nok for en slik oppgave.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}<ref name=Rinde/> Som en av medlemmene i kommisjonen uttalte: «Beløpene ble etterhvert så svimlende at vi som privat selskap ikke kunne reflektere på å bygge et jernverk selv, og vi hadde vel neppe heller fått lov.»{{sfn|Gøthe|1994|p=15–16}} I industrikretser mente en at et jernverk måtte ligge ved Oslofjorden og at statens involvering kunne være tilstede, men passiv. Ved Oslofjorden hadde en nærhet til markedet og en hadde Christiania Spigerverk som kunne være avtager av stål. I tillegg var det i Oslo at landets metallurgiske fagmiljø hold til. Disse argumentene ble tillagt liten vekt når det ble sett på som presserende å skape modernisering og sysselsetning i distriktene. I Mo i Rana var det også en lokal komite som siden mellomkrigstiden hadde arbeidet for jernsaken, og fremmet stedet, skrevet innlegg og hatt møter med «innflytelsesrike» personer.<ref name=Rinde/>

I førstningen var det meningen at elektrisk kraft skulle leveres fra Glomfjord kraftverk nord for Mo i Rana. Kraftverket var eid av staten og bygget mange år tidligere, men hadde aldri hatt noen avtager av betydning.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}} Fagfolkene i NVE mente imidlertid at uansett trasevalg ville kraftlinjen frem til Jernverket gå gjennom områder utsatt for skred og steinsprang. Jernverkets styre ble bekymret for utsiktene til strømavbrudd.<ref name=Berge/> Dessuten var Glomfjord kraftverk for lite til å produsere all den kraften som Jernverket ville behøve på sikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}} Dermed ble det bestem at [[Nedre Røssåga kraftverk]], sør for Mo i Rana, skulle bygges for å forsyne jernverket med elektrisk kraft.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}} Regjeringen fikk i ettertid hard kritikk for ikke å ha gjort godt nok forarbeid i jernverksaken.<ref name=Berge/>

I Dunderland, rett nord for Mo i Rana var det fra før en jernmalmgruve, men driften hadde ikke vist gode resultater. Derfor så en for seg at malen skulle leveres fra [[Fosdalens Bergverk]] innerst i Trondheimsfjorden og fra malmleiene i Sør-Varanger. Dessuten skulle det satses på jern basert på svovelkis fra Grong.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}}

=== Jernverket besluttes og styret utnevnes ===
[[File:Sven Arntzen.jpg|mini|Advokat [[Sven Arntzen]] ble formann for Jernverkets styre. ]]

Regjeringens forslag til jernverk ble fremlagt i Stortingsproposisjon nummer 78 (1945–46).{{sfn|Gøthe|1994|p=17}} Beliggenheten for jernverket var viktig og mange hensyn skulle tas. Aktuelle steder var Hølen utenfor Larvik, Orkanger, Steinkjer og Spildra i Meløy, samt Mo i Rana. Jernverkskommisjonen anbefalte Mo i Rana.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}} Beslutningen om at staten skulle bygge et jernverk i Mo i Rana ble fattet i Stortinget den 10. juli 1946.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}}

I debatten i Stortinget var stedsvalg for jernverket fokus. Det store prinsipielle spørsmålet, om det var behov for et jernverk, ble i liten grad diskutert. Et forslag om å utsette saken for å få bedre tid til vurderinger ble nedstemt. Deretter ble beslutningen om å vedta bygging av et jernverk vedtatt enstemmig. Avgjørende for valget av Mo i Rana var distriktspolitiske hensyn og generelt modernisering av Nord-Norge.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}}{{sfn|Grønlie|1973|p=71–91}}

Til styret i Jernverket ble følgende valgt: Sven Arntzen (formann), Theodor Broch (varamann), Johannes Gahr (viseformann), Alf Ihlen (varamann), [[Sigval Bergesen d.y.]], Robert Lepsøe (varamann), [[Tor Skjønsberg]], [[Christian Brinch]], Bråthen (sekretær), [[Fredrik Vogt]], [[Parelius Berntsen]], Drogseth og Amundsen.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}{{sfn|Børresen|1995|p=104–106}} Styret var en forsamling som i det vesentlige representerte teknologi, næringsliv og offentlig forvaltning. Selv om Arbeiderpartiets utvalg for offentlige bedrifter hadde påpekt viktigheten av at styret i statsbedriftene fikk medlemmer som delte arbeiderbevegelsens samfunnssyn, så fikk allikevel høyresidens næringslivsfolk innta slike posisjoner. Det til tross for deres skepsis til statsbedrifter og bedriftsdemokratiske rettigheter. Når Arbeiderpartiet allikevel valgte disse personene, har forklaringen vært at det ville vært umulig å finne folk med industriell lederkompetanse i egne rekker. Arbeiderpartiets industripolitiske talspersoner anså det som helt selvsagt at statsbedriftene skulle være like effektive som de private. I valget mellom forretningsmessig effektiv drift og sosiale hensyn ble det første valgt. Mennene som ble valgt til styret, hadde også meget bredt kontaktnett i teknologiske miljøer og markedet som skulle betjenes. Enda et poeng er at jernverkets styre representerte samarbeidsånd og forsoning etter andre verdenskrig. Jernverkstyret bestod kort sagt av høyt respekterte menn fra forskjellige deler av samfunnslivet.{{sfn|Børresen|1995|p=112–117}}{{sfn|Børresen|1995|p=133–135}}

Jernverket ble etablert som et aksjeselskap med staten som hovedaksjonær,{{sfn|Brochmann|1947|p=38–39}} og selv om staten eide praktisk talt 100 % av aksjene var det ikke en del av sentralforvaltningen.{{sfn|Grønlie|1973|p=160–162}} Det ble sagt i brosjyren fra Opplysningskomiteen for gjenreisningsarbeidet at «[…] det er en sak som angår hele Norge at Mo blir en mønsterby. Her skal norsk kultur stå sin prøve. Her skal utlendinger komme og se hva vi kan utrette når vi gjør vårt beste […] Mo skal bli en sunn og lykkelig by […] [d]et blir nemlig i denne byen at tusener av norske kvinner og menn skal tilpasses et helt annet levevis enn det de er vant til.» En siktet da til at fiskeribefolkningen måtte tilpasse seg et annet levevis i industrien, ettersom fisket i fremtidens Nord-Norge skulle skje med store havgående trålere og ikke med mange små fiskebåter.{{sfn|Brochmann|1947|p=38–39}}

=== Jernverket kjøper Norsk Blikkvalseverk ===
Christiania Spigerverk eide Norsk Blikvalseverk A/S i Bergen hvor tynne blikkplater ble valset ut. Spigerverket anså det ikke som lønnsomt å fortsette driften i det foreldede anlegget, dessuten ville de legge om produksjonsprogrammet sitt. Styret i Jernverket oppfattet en avvikling av Blikkvalseverket som uheldig, spesielt fordi tynne blikkplater var et viktig produkt for hjemmemarkedet, blant annet for hermetikkbokser. Ble virksomheten lagt ned, fryktet en at en ny fabrikk ville bli vanskelig å bygge opp senere eller på et annet sted. Dermed ble det til at Jernverket overtok Blikkvalseverket fra Spigerverket i november 1948.{{sfn|Børresen|1995|p=186–188}}

En risiko ved dette kjøpet var at en forutsatte at Blikkvalseverket skulle fortsette blikkvalsing etter den foreldede metode, det vil si varmvalsing. Senere, når Jernverket fikk økonomisk mulighet, skulle det bygges om. Konsekvensen var at det kunne bli sterk konkurranse fra utenlandske produsenter. Her satset styret på at vareknapphet og rasjonering ville avhjelpe situasjonen og at Blikkvalseverket ville få solgt sine produkter. Senere kom beslutningen til å bli en økonomisk belastning for Jernverket.{{sfn|Børresen|1995|p=186–188}}

=== Arbeiderpartiets industripolitikk etter andre verdenskrig ===
I 1946 ble i tillegg til Jernverket et annet stort industriforetak med staten som eier besluttet, nemlig [[Hydro Aluminium|A/S Årdal Verk]].{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=147–149}} Industrialisering var den langsiktige strategien for Arbeiderpartiets modernisering av landet, og industriinvesteringer fikk høyest prioritet. Importbehovet var stort både for innsats- og forbruksvarer, og dermed var valutapolitikken viktig. Nye eksportindustrier skulle skaffe varer og valuta fra utlandet, mens innenlands industri skulle redusere behovet for importvarer. Først da verdenshandelen etterhvert ble liberalisert, gikk en inn for sterkere eksportindustri.<ref name= Berge>{{ Kilde bok | forfatter = Furre, Berge | utgivelsesår = 1992 | tittel = Norsk historie 1905–1990  – Vårt århundre | isbn = 82-521-3487-4 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110901039 | side = 218–220 }}</ref >

Et tilfredsstillende produksjonsgrunnlag var et formål med Jernverket, et annet var at det skulle være en viktig del av landets infrastruktur sammen med kraftverk, skoler, helsevesen, kommunikasjon og annet. Nasjonal selvforsyning av jern og stål var viktig, og erfaringen etter to verdenskriger var at industrien ble kritisk sårbar uten sikker tilførsel av disse basisvarene. Ved å oppfatte Jernverket som en del av infrastrukturen var ikke lønnsomhet og markedssituasjonen utenfor Norge spesielt viktig. Rett etter 1946 fikk opposisjonen på Stortinget en annen holdning enn Arbeiderpartiet når det gjaldt infrastrukturtanken. Etter dette var det bedriftsøkonomiske mål som gjaldt. Denne holdningen ble forsterket utover i 1950-årene, også blant Arbeiderpartiets representanter. Utover i 1960-årene ble infrastrukturtankegangen forlatt.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=39–43}}

Vannkraften var landets komparative fortrinn, dermed lå det tilrette for kraftutbygging og kraftintensiv metallurgisk industri.<ref name= Berge/> I tillegg var norsk teknologi og vannkraft «rett inn i hjertet av den industripolitikken Arbeiderpartiet førte an i etter 1945.» I Arbeiderpartiet var en opptatt av storproduksjon, mens de teknologiske beslutningene overlot en til ingeniørene. At staten tok på seg oppgaven som det private næringslivet ikke kunne makte, ble et tegn på hvor viktig jern- og stålproduksjon var. Noen mente at det nærmest var en garanti for en vellykket industrireisning at staten stod bak. Slik ville også Jernverket bli et mønster for organisering av industri i «den nye arbeidsdagen.»{{sfn|Børresen|1995|p=98–100}}

Flere historikere har oppfattet Arbeiderpartiets nære samarbeid med næringslivsfolk som et uttrykk for at partiet var på vei til å avideologiseres. [[Rune Slagstad]] har ment det motsatte: at «Arbeiderpartistaten» (1945–1965) var en gjennomideologisert stat, og at det var Einar Gerhardsen selv som iscenesatte ideologien. Det foregikk et ideologisk hamskifte med sosialismens omforming til en «reformteknokratisk styringsideologi.»{{sfn|Børresen|1995|p=112–117}} 

Historikeren [[Tore Grønlie]] har forsket på norsk industripolitikk generelt og har ikke funnet noen konsistent strategi for det statlige industriengasjementet. Statens engasjement i industrien var aldri noe som ble gjennomgående drøftet i Arbeiderpartiet eller Stortinget. Ideologi var ikke viktigst, men at statsbedriftene skulle tjene penger, skaffe utenlands valuta, gi sysselsetning og drive ressursutnyttelse. Statsbedriftene skulle drives etter vanlige forretningsprinsipper omtrent som private bedrifter.<ref name= Berge/>