Redigerer Norges skoger (avsnitt)

==Lauvskogene==
===Varmekjære lauvskoger (edellauvskog)===
Til de varmekjære [[løvtrær|lauvtrea]] hører [[eik]], [[ask]], [[hassel]], [[alm]], [[Orer|svartor]], [[lind]], [[bøk]] og [[Lønnfamilien|lønn]]. De kan enkelte steder danne rene bestand, men vanligst forekommer de to eller flere i blanda bestand. De har høgere varmekrav enn bartrea; en regner gjerne en gjennomsnittstemperatur på ca. 12&nbsp;°C  for de fire varmeste månedene, mens gran og furu krever ca. 8&nbsp;°C.

Lauvskogene er lysåpne skoger med et rikt busk- og feltsjikt. I busksjiktet finner en arter som [[krossved]], [[trollhegg]] og [[tysbast]]. Feltsjiktet kan tidlig om våren ha arter som blåveis, hvitveis, [[maigull]], [[gullstjerne]] og [[marianøkleblom]]; senere på sommeren [[kransmynte]], [[kranskonvall]], [[storklokke]] og [[skogsvinerot]]. Av grasarter finner en høgvokste arter som [[skogfaks]], [[myskegras]] og [[skogsvingel]].

Innover i dalføra på Østlandet og nordover langs kysten kan en finne mindre lokaliteter av varmekjære lauvtrær utafor området for sammenhengende utbredelse. En finner dem da på særlig gunstige lokaliteter, som i bratte, sørvendte lier, ofte på [[rasmark]] innunder fjellskrenter. To arter varmekjære lauvtre har spredte forekomster nord for polarsirkelen, nemlig hassel som forekommer helt nord til Steigen, og alm som vokser nord til Beiarn like sør for Bodø.

I varmeperioder etter [[istiden|istida]] har de varmekjære lauvskogene hatt en langt videre utbredelse enn i dag.
====Bøkeskoger====
[[Fil:Bøkeskog2.jpg|thumb|Bøkeskog]]
Bøkeskoger finnes lokalt i [[Vestfold]]; mest kjent er [[Bøkeskogen (Larvik)|Bøkeskogen i Larvik]]. Bøk er et varmekjært treslag som trives best på god moldjord med frisk fuktighet. Bøka er det mest skyggetålende treslaget, og vil på visse steder langs kysten i Sør-Norge kunne skygge ut gran. Pga. en vanskelig avsetningssituasjon for lauvtrevirke er den derfor gjerne blitt bekjempa i skogbruket.

Bøk kan finnes i rene bestand, og har da et lystett kronetak som ikke tillater noe feltsjikt. Bakken dekkes av lauv og jordsmonnet er surt. [[Hvitveis]] er en art som tilpasser seg bøkeskogen godt, idet den blomstrer før trærne har satt blad. I feltsjiktet kan en ellers finne [[myske]], [[gauksyre]] og [[hårfrytle]]. Det er vanlig å skille mellom ''smylebøkeskog'' og ''myskebøkeskog''. I mer lysåpne bøkeskoger der bøka veksler med gran, kan feltsjiktet ha arter som [[maiblom]] og [[blåbær]].

Bøka er det treslaget som sist innvandra til landet, for ca. 2000 år siden. Én teori er at bøka kan ha kommet med ballastjord fra Danmark eller andre land lenger sør. Når det gjelder verdens nordligste bøkeskog i [[Lindås]] i [[Hordaland]], har det vært antyda at bøka har kommet med ballastjord fra Østlandet i [[Vikingtida]].

====Eikeskoger====
Langs kysten av Østlandet, Agder og Sør-Vestlandet kan en i ytre strøk finne eikeskoger som er en nordlig utløper av den mellomeuropeiske, atlantiske eikeskogen. Til forskjell fra øvrige varmekjære lauvtrær er eika seintvoksende, og jordsmonnet er surt og næringsfattig.
[[Fil:Birch grove Norway.jpg|thumb|Lavlandsbjørk (hengebjørk). Ringsaker, Hedmark.]]
Eikeskogene har både sommereik og vintereik, og enkelte steder kan det være innblanding av nøysomme treslag som bjørk og [[osp]]. Feltskiktet er fattig og inneholder lite krevende arter som smyle, blåbær og maiblom, foruten lyngarter.

===Bjørkeskoger===
====Bjørkeskoger i låglandet====
Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av [[lauvtrær]] enn av [[bartrær]]. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, [[Orer|gråor]] og [[hegg]]. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et [[suksesjon]]sstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.

I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom låglandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen

Låglandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.

====Fjellbjørkeskoger====
[[Fil:Mountain-birch-Trollheimen.jpg|thumb|Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh.]]
Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og [[skoggrense|skoggrensa]] i fjellet &ndash; den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2&nbsp;m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.

Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som [[selje (tre)|selje]], rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.

I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende [[einer]], og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, [[gulaks]], [[sauesvingel]], [[skogmarimjelle]], [[gullris]] og [[skogstjerne]] er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av [[reinlav]] og andre busklaver.

En spesiell type fjellbjørkeskog er ''høgstaudefjellskogen'', som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av [[tyrihjelm]], [[turt]], [[mjødurt]], [[skogstorkenebb]], [[skogrørkvein]] og [[ballblom]]. Andre steder dominerer storbregner som [[strutseveng]], [[skogburkne]] og [[ormetelg]]. Det er et svært produktivt økosystem som  utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.

I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.

===Oreskog===
I Norge fins to arter av [[Orer|or]]; ''svartor'' og ''gråor''. Oreskog forekommer over hele landet, enten i rene bestand eller i blanding. Svartora er varmekjær og går ikke lengre nord enn Trøndelag. Or har [[symbiose]] med nitrogenbindende bakterier (''[[Actinomyceter]]''). Den trekker derfor til seg nitrogenkrevende arter som [[mjødurt]] og [[brennesle]] i feltsjiktet.

Or krever jevn tilgang på fuktighet, og trives langs bekker og vassig. Innafor barskogsområdene kan en se oreskogen strekke seg som band langs bekkedalene. Om høsten skiller oreskogen seg klart fra den øvrige lauvskogen, idet den står med grønne blad til frosten kommer.

Hegg er vanlig sammen med både svartor og gråor. I svartorskogens busksjikt finner en arter som [[trollhegg]] og [[svartvier]]. Dessuten skjer foryngelsen av gamle trær ved stubbeskudd etter at stammen er død, slik at oreskogen gjerne har et preg av tett buskas. Vanlige arter i feltsjiktet er storbregner som skogburkne og strutseveng, og urter som [[soleihov]] og mjødurt. I bunnsjiktet er torvmoser og [[fagermose]]r vanlige.

Gråora er mindre varmekrevende og fins over hele landet. Den er et pionértreslag, og konkurrerer særlig godt på ustabil grunn som rasmark og sandstrender. Om våren er feltsjiktet dominert av for eksempel hvitveis og gullstjerne; senere på sommeren kommer [[skogstorkenebb]] og [[kratthumleblom]]. Nitrofile arter som brennesle, [[geitrams]] og [[rød jonsokblom]] er karakteristiske for gråorskogen.