Redigerer Norge (avsnitt)

=== Naturgeografi ===
{{se også|Liste over elver i Norge|Liste over fjorder i Norge|Norges geologi}}
{{sitat|Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.|''[[Historia Norvegiae]]'' (oversatt av [[Halvdan Koht]])<ref name="Helleland">{{Kilde bok|utgivelsesår=1975|forfatter=Helleland, Botolv|tittel=Norske stedsnavn/stadnamn|isbn=8250401042|utgivelsessted=Oslo|forlag=Grøndahl|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071506084}}</ref>.}}

==== Hovedtrekk ved landskapet ====
[[Fil:Distant massif of Hatten over Vestfjorden, Nordland, Norway, 2015 September.jpg|miniatyr|Sterkt oppskåret kystlandskap ved [[Tysfjord]], nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.]]

Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:<ref name="NINA2009">{{Kilde bok|tittel=Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå|etternavn=Erikstad|fornavn=Lars|utgiver=Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo|år=2009|isbn=978-82-92838-22-8}}</ref>

# [[Strandflaten]] er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til [[Nordkapp]], og er særlig utpreget mellom [[Stad]] og Vesterålen med øyer som [[Smøla]] og [[Andøya]]. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
# Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
# [[Kontinentalskråningen]] er overgangen mellom [[kontinentalsokkelen]] og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:
* Slettelandskap som omfatter [[sediment]]flater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for [[Hardangervidda]] og [[Finnmarksvidda]]. På havbunnen finnes store sletter.
* Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles [[Alpint terreng|alpine fjell]] i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som [[Lyngsalpene]] og [[Lofoten]]. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk.

==== Nærmere beskrivelse ====
[[Fil:Hardangerfjord.jpg|miniatyr|Simadalen med [[Simadalsfjorden]] i bakgrunnen viser de store høydeforskjellene mellom høyfjellet og havet. [[Lang-Sima kraftverk]] i dalen er et av Norges største.]]

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun {{formatnum:8000}}&nbsp;km² er oppdyrket og 37&nbsp;% er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41&nbsp;% og Trøndelag med 27&nbsp;%. Av Norges areal er 7&nbsp;% øyer i saltvann.<ref name="SSB2017a">{{Kilde avis|tittel=Skog, fjell og vidde dominerer|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/skog-fjell-og-vidde-dominerer|besøksdato=2017-11-27|dato=2017-09-04|språk=nb-NO}}</ref><ref name="SSB2017b">{{Kilde avis|tittel=Arealbruk og arealressurser|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat|besøksdato=2018-11-14|dato=2018-07-02|språk=nb-NO}}</ref><ref name="ReferenceF">[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref> Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 [[Meter over havet|moh.]]. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til {{formatnum:1000}}–{{formatnum:1200}} meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.<ref name="Norge"/><ref name="ReferenceD">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 106.</ref>

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste [[vannskille]]t og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. [[Liste over fjorder i Norge|Fjordene]] er undersjøiske fortsettelser av dalene.<ref name="Norge"/><ref name="ReferenceB"/>

Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for [[Vannkraft i Norge|vannkraftproduksjonen]] på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 moh.) fra og med [[Finnmarksvidda]] helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet.<ref name="Norge"/><ref name="ReferenceF"/><ref name="ReferenceB">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref> Den flate kystbremmen ved [[Lista]] er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet.<ref name="ReferenceF"/> [[Beerenberg]] er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Beerenberg|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Beerenberg|besøksdato=2018-08-05|etternavn=Barr|fornavn=Susan|dato=2017-09-04|språk=no}}</ref>

Kystlinjen uten fjorder og bukter ([[Grunnlinje (havrett)|grunnlinjen]]) er {{formatnum:2532}}&nbsp;km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på {{N|28953}} km (ifølge SSB).<ref>{{Kilde www|url=http://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-11-14|verk=www.ssb.no}}</ref> Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt {{N|239057}} registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er {{formatnum:100915}}&nbsp;km lang. Landet er 432&nbsp;km på det bredeste og 1,6&nbsp;km på det smaleste.{{Sfn|Minifakta|2015|s=6}}

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er [[Galdhøpiggen]] med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på [[Kinnarodden]] i Finnmark. Hovedlandets nordligste punkt er [[Knivskjellodden]] og det sørligste punktet [[Pysen]] ved [[Mandal]]. Det østligste punkt er [[Hornøya]] i [[Vardø]] og det vestligste på [[Holmebåen]] ved Utvær i [[Solund]].{{Sfn|Minifakta|2015|s=6}} Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya [[Lindesnes kommune|Lindesnes]]. [[Norges geografiske midtpunkt]] ligger i [[Steinkjer]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.steinkjer.kommune.no/norges-geografiske-midtpunkt-ligger-i-steinkjer.498715-76935.html|tittel=Norges geografiske Midtpunkt ligger i Steinkjer - Steinkjer kommune|besøksdato=2023-11-20|dato=2011-05-29|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2011-05-29|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110529135357/http://www.steinkjer.kommune.no/norges-geografiske-midtpunkt-ligger-i-steinkjer.498715-76935.html|url-status=yes}}</ref>

==== Berggrunn ====
Norges berggrunn består av fire hoveddeler: [[Prekambrium|prekambrisk]] [[grunnfjell]], [[den kaledonske fjellkjede]], [[Devon (geologi)|devoniske]] avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og [[Oslofeltet]]. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av [[marmor]], [[olivin]] og [[titanjern]] som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet [[anortositt]], pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 19.</ref>

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref><ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Istiden etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i [[raet]] er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. [[Jæren]] er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 22–23.</ref>

==== Ferskvann og is ====
[[Fil:Jostedalsbreen Jölster Sogndal over Fjärlandstunnelen IMG 0111.JPG|miniatyr|Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1&nbsp;% av hovedlandet og over 60&nbsp;% av Svalbard.]]

[[Vassdrag i Norge|Norges vassdrag]] flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerrak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til [[Barentshavet]]. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. [[Glommavassdraget]] har største nedbørfelt og er landets lengste elv.<ref name="Norge"/>

Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre [[Mardalsfossen]] og [[Vettisfossen]] er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 122.</ref> I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i [[New Zealand]], deler av [[Alaska]] og [[Chile]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Schandy, Tom|utgivelsesår=1995|tittel=Vern vår natur|isbn=8254002274|utgivelsessted=Oslo|forlag=Faktum|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009050704025}}</ref>

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.<ref name="SSB1983"/>

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel [[Jostedalsbreen]] og [[Svartisen]]), dalbreer og små botnbreer. [[Isbre]]er og varig snø dekker 1&nbsp;% av hovedlandets areal.<ref name="SSB2017a"/><ref name="SSB2017b"/><ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 202.</ref> Over 60&nbsp;% av Svalbard er dekket av isbre.<ref>{{Cite book|title=Guide to Spitsbergen|url=https://archive.org/details/spitsbergensvalb0000umbr_p3z5|last=Umbreit|first=Andreas|year=2005|publisher=Bradt|location=Bucks|isbn=1-84162-092-0}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Svalbard|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Svalbard|besøksdato=2018-08-05|etternavn=Thuesen|fornavn=Nils Petter|dato=2018-01-09|språk=no}}</ref>

Arealet av alt ferskvann utgjør {{formatnum:17000}}&nbsp;km<sup>2</sup> eller 5,2&nbsp;% av landets areal. [[SSB]] oppgir at Norge har {{formatnum:440000}} innsjøer, av disse er {{formatnum:178950}} i Finnmark. Norge har {{formatnum:1242}} innsjøer større enn 1&nbsp;km<sup>2</sup>.<ref>{{Kilde bok|tittel=OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN|etternavn=Rogstad|fornavn=Lars|utgiver=SSB|år=1985|utgivelsessted=Oslo}}</ref> Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: [[Hornindalsvatnet]], [[Salvatnet]], [[Røssvatnet]] og [[Mjøsa]] – Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum.<ref>{{Kilde bok|tittel=Innsjøenes verden|etternavn=Strøm|fornavn=Kaare|utgiver=Universitetsforlaget|år=1959|utgivelsessted=Oslo}}</ref>