Redigerer Nord-Afrika (avsnitt)

==Historie==
===Oldtiden og antikkens Roma===
De mest kjente landene fra oldtiden i vestlige Nord-Afrika er [[Karthago]] og [[Numidia]]. Karthagenerne var av [[Fønikia|fønikisk]] opphav, og en romersk myte om deres opphav sier at dronning [[Dido (dronning)|Dido]], en fønikisk prinsesse, ble gitt landområder av en lokal hersker etter hvor mye land hun kunne dekke med et stykke kuskinn. Hun fant ut en genial måte for å utvide kuskinnet til en stor størrelse, og fikk dermed kontroll over et stort område. Hun ble også avvist av den [[troja]]nske prins [[Aeneas]], ifølge [[Vergil]], og skapte dermed et historisk uvennskap mellom Karthago og [[Roma]], og Aeneas skulle senere legge grunnlaget for Roma. Karthagenerne var en handelsmakt og hadde en sterk marine, men var avhengige av leiesoldater for å styrke bakketroppene. Karthagenerne utviklet et [[imperium]] i [[Spania]] og [[Sicilia]], hvor den sistnevnte var årsaken til [[Første punerkrig|den første punerkrigen]] med [[Roma|romerne]]. I mer enn en hundreårsperiode ble alle karthagenske territorier erobret av romerne, noe som førte til at de karthagenske nordafrikanske territoriene ble til [[Afrika (romersk provins)|den romerske provinsen i Nord-Afrika]] i 146 f.Kr.. Dette skapte spenning &mdash; og senere konflikt &mdash; mellom Numidia og Roma. De numidiske krigene er kjent for å være starten på både [[Gaius Marius]] og [[Lucius Cornelius Sulla]] sine karrierer, og for å ha strukket den konstitusjonelle byrden på [[den romerske republikk]]; Marius krevde en profesjonell hær, noe som var motstridende med de tidligere romerske verdiene, for å overvinne den talentfulle militære lederen [[Jugurtha]]. Nord-Afrika forble en del av [[Romerriket]], som kom opp med kjente navn som [[Augustus av Hippo]], helt til udugelig lederskap fra romerske kommandører tidlig på 400-tallet tillot [[Vandaler|vandalene]], et [[Germanerne|germansk]] barbarisk folkeslag, å krysse [[Gibraltarstredet]] hvorpå de overvant det usolide romerske forsvaret. Tapet av Nord-Afrika blir ansett som den forårsakende hendelsen til [[Vestromerriket]]s fall, siden Afrika tidligere hadde vært en viktig kornprovins som opprettholdt den romerske velstanden, på tross av de barbariske inntogene, og velstanden gjorde at de kunne bygge nye hærer. Å ta tilbake Nord-Afrika var av overordnet prioritet for Vestrommerriket, men de var frusterte over vandalenes seire og at de måtte bruke sin energi på å forsvare seg selv fra [[hunerne]]. I 468 f.Kr. kom det siste forsøket fra romerne, med bistand fra [[Østromerriket|bysantinerne]], men dette forsøket på å erobre Nord-Afrika endte med at de ble drevet tilbake. Heretter var det «ingen vei tilbake» for Vestrommerriket, i historisk perspektiv, og den siste romerske keiseren ble avsatt i år 475 av [[Østgotere|østgoternes]] øverstkommanderende, [[Odoacer]], som ikke så noe poeng i å ta tilbake Nord-Afrika. Handelsrutene mellom Europa og Nord-Afrika holdt seg intakte helt til fremveksten av [[muslim]]ene.

=== Arabisk overtakelse til moderne tid===

Den arabisk-islamske erobringen nådde Nord-Afrika i 640 e.Kr. Innen år 670 hadde mesteparten av Nord-Afrika falt under muslimsk herredømme. Innfødte [[berbere]] startet deretter en respons i form av regjeringer på steder som Fez, Marokko og Sijilimasa. I det ellevte århundre ble det dannet en reformistisk bevegelse som kalte seg for [[Almoravidene]], startet en [[jihad]] mot kongerikene lenger sør i [[savanne]]n. Denne bevegelsen befestet troen på islam, og åpnet for videre inntrenging i [[Subsaharisk Afrika|det subsahariske Afrika]]. Etter [[middelalderen]] var området løst kontrollert av [[Det osmanske riket]], med unntak av Marokko. Etter 1800-tallet ble det kolonisert av [[De franske imperiene|Frankrike]], [[Det britiske imperiet|Storbritannia]], [[Det spanske imperiet|Spania]] og [[Italia]]. Under [[andre verdenskrig]], fra 1940 til 1943, var området preget av [[felttoget i Nord-Afrika]]. På 50- og 60-tallet hadde alle nordafrikanske stater oppnådd uavhengighet. Det strides fortsatt over [[Vest-Sahara]] mellom [[Marokko]] og den Algerie-støttede [[frigjøringsbevegelsen Polisario]].