Redigerer Nikolaj Leskov (avsnitt)

== Leskov og ettertiden ==

Revolusjonen er en del av forklaringen på mindre interesse for Leskov. Den gryende interessen som ble Leskovs forfatterskap til del på slutten av hans liv og i begynnelsen av det tyvende århundret forsvant med kommunistenes maktovertakelse. Verker med mye religiøs tematikk eller som brøt retningslinjene for den sosialistiske realismen ble av de nye makthaverne undertrykket og ikke utgitt. Riktignok ble Dostojevkijs verker tillatt, siden han ble regnet for en så stor kunstner at bolsjevikene valgte å se gjennom fingrene med hans politiske og religiøse standpunkter. Dette gjaldt i mindre grad for Leskov. Hans forfatterskap brøt bolsjevikenes normative kriterier for god litteratur, grunnet sterk religiøs symbolikk og tematikk og hans angrep på de revolusjonære i sekstiårene. Leskovs verker ble riktignok aldri offisielt fordømt eller forbudt, men det skulle gå lang tid mellom hver gang hans litterære produksjon kom i nye opplag. 

På tjuetallet kom den første, svært reduserte, postrevolusjonære utgivelsen, imidlertid med utelatelse av de religiøse og antinihillistiske verkene. Den første tilnærmede komplette utgivelsen av hans samlede verker måtte imidlertid vente til tøværsperioden etter [[Josef Stalin|Stalins]] død, da ellevebindsutgivelsen under Eikhenbaums redaksjon utkom fra 1956 til 1958. Også her var flere av de omstridte verkene utelatt. Dette gjeldt flere av de religiøse tekstene; blant annet ''Legenda o sovestnom Danile'' (''Legenden om samvittighetsfulle Daniel'') og ''Lev Starca Gerasima'' (''Starets Gerasims løve''), og også flere av de såkalte antinihilistiske verkene, eksempelvis romanen [[Na Nozjakh]]. Den neste utgaven av hans samlede verker utkom i 1989, men heller ikke denne var komplett. Denne situasjonen er imidlertid i ferd med å endre seg, i skrivende stund utgis hele hans forfatterskap i tretti bind.

Også innen forskningen ble Leskov i stor grad ignorert.  Først på førtitallet ble de to første monografier over forfatterskapet utgitt i Sovjetunionen, av Leonid Grossman og Valentina Gebel’ i 1945. Mye av den sovjetiske forskningen skulle derimot skape en Leskov i sitt eget bilde, i tråd med den russiske revolusjonens ide. Det religiøse aspektet ved Leskovs forfatterskap skulle i stor grad bli ignorert og denne siden av Leskovs forfatterskap har det generelt sett blitt forsket mer på i vesten enn i Leskovs hjemland. Mye av den fremste forskningen rundt Leskov og hans forfatterskap skulle derfor finne sted utenfor Russlands grenser.

Leskov levde og skrev i den tid som har blitt kalt den russiske prosaens gullalder. Han var samtidig med forfattere som Dostojevskij, Tolstoj, Turgenjev og [[Ivan Gontsjarov|Gontsjarov]]. Men i motsetning til Leskov har disse opplevd en leserkrets og interesse som aldri har blitt Leskov til del, verken i Russland eller i utlandet.

En annen begrunnelse for liten interesse utenlands har Svjatopolk Mirskij formulert:

:«Det angelsaksiske publikum har bestemt seg for hva det vil forvente seg fra en russisk forfatter, og Leskov passer ikke inn i dette bilde.»'' 

Den litterære sjanger som la grunnlaget for den russiske prosaens gullalder er hovedsakelig den realistiske roman, med psykologiske og filosofiske skildringer og analyser, og ofte med sterk samfunnskritisk brodd. Dette var en sjanger hvor Leskov skrev lite, og det han skrev hører på ingen måte blant denne periodens fremste romaner.

Leskov fremstår heller ikke i sitt forfatterskap som en stor psykolog. Hans fortellinger gir oss ikke svarene på gåtene i menneskesjelen på samme måte som romanene til Dostojevskij og Tolstoj. Selv var Leskov overbevist om at om femti år etter hans død ville hans tanker og ideer overskygge hans verker. Men dette har vist seg å være en feilslått profeti. Hans ideer er glemt, i beste fall settes de i sammenheng med tolstojanismen, og noen form for «leskovianisme» er aldri oppstått.

Leskovs mesterskap fremtrer i stedet på to andre felter, ordkunsten og fortellerkunsten. Ikke uten grunn har Leskov ofte blitt beskrevet som «språkets mester». Hans verker er et lappeteppe av forskjellige stiler, forskjellige dialekter og mye bruk av kirkeslaviske vendinger. I tillegg til dette skapte han også [[neologisme]]r.

Leskovs språkkunst hadde likevel ikke bare positive sider for utbredelsen av hans verker. Han tunge språkstil har trolig vært en av grunnene til at han ikke har vært mer lest, verken i Russland eller i utlandet. Selv satte Leskov Tolstojs mer enkle stil høyt, og hevdet selv at sin egen stil var grunnet manglende talent: ''«Å skrive så enkelt som Lev Nikolajevitsj er ikke blant mine talenter».'' Dette har også skapt utfordringer for oversettere, siden Leskovs særegne stil er vanskelig å gjengi på andre språk. Å oversette hans neologismer og dialektord på en måte som yter originalteksten rettferdighet, har også vært problematisk.

Han regnes også som en av den russiske litteraturens fremste fortellere. Leskovs fortellerkunst fremhever også Walther Benjamin i sitt kjente essay «Fortelleren»:

:''Hver morgen forteller nyheter oss om verden. Og likevel er vi fattige på bemerkelsesverdige historier. Det kommer av at ingen begivenhet lenger er kommet til oss som ikke allerede er gjennomsyret med fortolkninger. Med andre ord: nesten ingenting av det som skjer, kommer fortellingen til gode; nesten alt kommer informasjonen til gode. Halve kunsten ved det å fortelle er nemlig det å holde en historie fri for fortolkninger mens man forteller den. Leskov er en mester i dette.''