Redigerer Ngô Đình Diệm (avsnitt)

== President ==
[[Fil:Ngo Dinh Diem at Washington - ARC 542189.jpg|mini|Ngô Đình Diệm ankommer sammen med den amerikanske utenriksminister [[John Foster Dulles]] [[Ronald Reagan Washington nasjonale lufthavn|Washington nasjonale lufthavn]] i 1957, hvor han blir møtt av president [[Dwight D. Eisenhower]]]]

Bao Dai flyttet til [[Paris]], men forble statsoverhode for [[Sør-Vietnam]]. Han utnevnte Diệm som sin statsminister. Året etter lyktes Diệm imidlertid ved en [[folkeavstemning]] å få Bao Dai fjernet. Bao Dai abdiserte på nytt og forble i sitt parisiske eksil.  

I 50 år, fram til midten av 2000-tallet ble folkeavstemningen fortolket kun fra amerikanske perspektiver. Det trekkes ofte fram at folkeavstemningen ble mistenkt for grovt fusk – resultatet viste at hele 98 prosent ønsket seg Diệm. Historiker Jessica Chapman hevdet derimot at folkeavstemningen burde betraktes som en viktig kulturell og politisk hendelse for Sør-Vietnam<ref name=":0">{{Kilde artikkel|url = http://escholarship.org/uc/item/629724zz|tittel = Staging Democracy: South Vietnam's 1955 Referendum to Depose Bao Dai|forfatter = Chapman, Jessica|dato = 20.12.2005|publikasjon = Pacific Rim Research Program, UC Berkeley}}</ref>. Chapmans studie av valgkampens retorikk viste at Diem selv trodde på demokratisk styring. Han fremstilte seg som en kandidat for modernisering av Vietnam, i motsetning til Bao Dai som representerte det gamle umoderne<ref name=":0" />.  

Diem overtok selv kontrollen i Sør-Vietnam, og sikret seg samtidig amerikansk støtte. 26. oktober 1955 utropte han seg selv for president og dannet Republikken Vietnam (RVN). Fra 1955 til 1960 fikk RVN de jure-anerkjennelse fra 47 land, inkludert Sverige og Danmark<ref>{{Kilde bok|tittel = Sáu Năm Hoạt Động Của Chánh Phủ Việt Nam Cộng Hòa.|etternavn = Thành-Tích|fornavn = |utgiver = |år = 1960|isbn = |utgivelsessted = Saigon, Vietnam|sider = 446|kapittel = }}</ref>. Diem lyktes å konsolidere makten og etablerte et sterkt, sentralisert styre rundt seg selv, som slo hardt ned på all politisk motstand og opposisjon. Særlig slo han hardt ned på religiøse og etniske minoriteter, men også på buddhistiske grupper, noe som førte til at det var stor religiøs/politisk uro og opptøyer mot ham. 

Styret var i tillegg preget av [[nepotisme]], hvor hans mest betrodde medarbeider var broren [[Ngô Đình Nhu]], som både var [[Opium|opiumsavhengig]] og en utilslørt beundret av [[Adolf Hitler]]. Han ledet Diệms politiske gruppering Can Lao og organiserte både deres måte å marsjere på og deres torturmetoder etter de [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] organisasjonene.<ref>Olson, James S.: ''Where the Domino Fell'', side 65. St. Martin's Press, 1996 ISBN 0-312-08431-5</ref> Videre hadde den yngre broren den administrative kontrollen over Huế-området, til tross for at ingen av disse brødrene hadde noen offisiell posisjon. Også Nhus hustru [[Madame Ngo Dinh Nhu]] spilte både en aktiv økonomisk og politisk rolle, blant annet fylte hun rollen som Sør-Vietnams [[førstedame]] for den ugifte Diệm, og hun og ektemannen bodde også i Presidentpalasset samen med Diệm.

Videre var styret preget av utstrakt korrupsjon, hvor familiemedlemmene beriket seg på brorens styre, og sto bak både smugling, opiumshandel og krydderhandel, og samlet store formuer i utenlandske banker.<ref>Buttinger, Joseph: ''Vietnam: A Dragon Embattled''. Praeger Publishers, 1967, sidene 954–955</ref><ref>Langguth, A. J.: ''Our Vietnam: the war, 1954–1975'', side 258,. New York: Simon & Schuster, 2000 ISBN 0-684-81202-9</ref> 

I tråd med Diệms religiøse idealer, kjørte han, særlig med støtte fra Madame Nhu, en hard politikk mot bordeller, opiumsbuler, forbød skilsmisse og abort. Han kjørte et vellykket væpnet oppgjør med [[Binh Xuyen]] i det såkalte [[Slaget om Saigon (1955)|slaget om Saigon]] i 1955. Han sørget også for en avvæpning av de private hærene til [[Cao Đài]] og [[Hòa Hảo]] som kontrollerte deler av [[Mekongdeltaet]].
{{Utdypende|Opptakten til Vietnamkrigen}}
Diệm var en lidenskapelig anti-kommunist, og sto bak tortur og drap på virkelige og antatte kommunister i stor skala. Antall drepte skal ha komet opp i {{formatnum:50000}} og {{formatnum:70000}} arresterte.<ref>Maclear, Michael: ''Vietnam: The Ten Thousand Day War'', side 70-90 New York: Methuen Publishing, 1981 ISBN 0-423-00580-4</ref> Hans harde styre gjorde at motstanden mot ham økte, og særlig viste de kommunistiske gruppene seg å være mest effektive. Etter Genèveavtalen hadde fortsatt mellom {{formatnum:5000}} og {{formatnum:10000}} [[Kaderparti|kadre]] blitt igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.<ref name="Pentagon">[http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm The Pentagon papers, bind 1, kapittel 5] {{Wayback|url=http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm |date=20100411013904 }} ''Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954-1960''</ref> Den første organiserte [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL-virksomheten]], «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.<ref name="Pentagon" /> Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.<ref name="Pentagon" /> Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».<ref name="Pentagon" />.

{{Utdypende|Vietnamkrigen}}
I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør.<ref>Qiang Zhai: ''China and the Vietnam Wars, 1950-1975'', s. 83, 2000 ISBN 0807848425</ref> For den kinesiske lederen [[Mao Zedong]] ble militær assistanse til Nord-Vietnam en måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen.<ref>Qiang Zhai: ''China and the Vietnam Wars, 1950-1975'', s. 5, 2000 ISBN 0807848425</ref> Rundt {{formatnum:40000}} kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963.<ref name="Ang16">{{Cite book|first=Cheng Guan |last=Ang |title=The Vietnam War from the Other Side |url=http://books.google.com/?id=4OgLBUXHikIC&printsec= |year=2002 |publisher=RoutledgeCurzon |isbn=0700716157 |pages= 76}}</ref> FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis {{formatnum:300000}} ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962.<ref name="Pentagon" /> Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.<ref name="Victory-xii">Merle Pribbenow (oversettelse). ''Victory in Vietnam: The Official History of the People's Army of Vietnam'', s. xii. University Press of Kansas. 2002 ISBN 0-7006-1175-4</ref>