Redigerer Newport-opprøret (avsnitt)

== Etterspill ==
[[Fil:Dramatisation_of_the_trial_of_the_Chartists_at_Shire_Hall,_Monmouth,_including_background_information_1_of_7.ogv|venstre|miniatyr|Dramatisering av rettssaken mot den Chartists på Shire Hall, inkludert bakgrunnsinformasjon.]]
I kjølvannet ble 200 eller fler chartister arrestert for å vært innblandet, og 24 ble anklaget for høyforræderi. Alle de tre viktigste lederne i marsjen, John Frost, Sefanja, Williams, og William Jones ble funnet skyldig I høyforræderi og dømt i Shire Hall i [[Monmouth]] til [[hengning, trekking og kvartering]]. De skulle bli de siste til å bli dømt til denne straff i England og Wales.

Etter en landsdekkende kampanje og spesielt en direkte [[korridorpolitikk]] rettet mot innenriksministeren i regjeringen, ble til slutt dommene omgjort for de tre til [[Transportering|forvisning for livet]].<ref>Malcolm Chase, ''Chartism: A New History'' (Manchester UP, 2007), pp. 137–40.</ref> Andre chartister innblandet på en eller annen måte omfattet James Stephens, John Lovell, John Rees og William Pris, og i henhold til enkelte beretninger, [[Allan Pinkerton]].

Vitnemål finnes fra samtidige, slik som Yorkshire chartisten Ben Wilson, at et vellykket opprør i Newport hadde gitt signalet til et nasjonalt opprør. Eldre historie foreslår at chartismen gled inn i en periode med intern fordeling etter Newport. Faktisk. bevegelsen var utrolig sterk (og forble det helt til slutten av 1842). I utgangspunktet, mens flertallet av chartistene, under ledelse av Feargus O ' Connor, konsentrerte seg om å begjære Frost, Williams og Jones til å bli benådet, var det betydelige minoriteter i [[Sheffield]], [[East End (London)|East End i London]] og [[Bradford]] som planla sine egen opprør i respons. Samuel Holberry ledet et avbrutt opprør i [[Sheffield]] 12. januar. Politiets handling av en stor forstyrrelse i East End i London 14. januar, og 26. januar hvor
et par hundre Bradford chartister iscenesatte et opprør i håp om å fremskynde en domino-effekt over hele landet.<ref>Chase, ''Chartism'', pp. 135–38, 152–57.</ref> Etter dette gikk chartismen over til en prosess av indre fornyelse og mer systematisk organisering, mens de transporterte og fengslede Newport-chartistene ble ansett som helter og martyrer blant arbeiderne.

I mellomtiden ble Samfunnet og middelklassen overbevist om at alle opprørerne betød chartister som var svært voldelig. Newport ordfører Thomas Phillips ble erklært en nasjonal helt for sin del i å knuse opprøret og ble slått til ridder av [[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] knapt seks uker senere.

Frost selv fikk tilslutt en uforbeholden unnskyldning i 1856, og fikk lov til å vende tilbake til Storbritannia, og fikk en triumferende velkomst i Newport.<ref>Williams, David.</ref> Men han bosatte seg aldri i Newport igjen, bosatte seg i stedet i Stapleton i nærheten av [[Bristol]], hvor han fortsatte å publisere artikler som for reform fram til sin død i 1877, 93 år gammel.