Redigerer Natur (avsnitt)

=== Modernitetens natursyn ===
[[Fil:Charles Darwin by Julia Margaret Cameron, c. 1868.jpg|mini|Charles Darwin ga sin definisjon på natur: «Jeg mener med naturen bare den samlede handlingen og produktet av mange naturlover, og ved lover hendelsesforløpet slik det er fastslått av oss.»{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3–4}} {{byline|Julia Margaret Cameron }}]]

Den dualistiske og [[mekanistisk filosofi]] som preget den klassiske epoken i Europa radikaliserte naturoppfatningen.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}} I denne filosofien forklares både levende og ikke-levende natur analogt med maskiner, for eksempel franskmannen [[René Descartes]] (1596–1650) som oppfattet alle ikke-menneskelige organismer som komplekse maskiner.<ref>Tranøy, Knut Erik: {{snl|mekanisk (filosofi)|Mekanisk (filosofi)}} 15. august 2020</ref> Spesielt via filosofer som [[Francis Bacon]] (1561–1626)) og Descartes, samt [[Nyplatonisme|nyplatoniske]] påvirkninger gjorde dette synet seg gjeldene. Den materielle verden mistet gradvis sine guddommelige egenskaper og moralske verdi i Europa.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}}

Den svenske botanikkeren [[Carl von Linné]] (1707–1778) var eksponent for et ''naturteologisk natursyn'', der alt hadde en gudommelig opprinnelse. Alt i naturen var vakkert og hadde en hensikt, den hadde også et budskap og en dypere mening. Menneskets rolle var å tolke dette budskapet. Naturen var også skapt for mennesket, noe som innebar at mennesket kunne utnytte den. Dermed kunne dyr deles inn i nytte- og skadedyr. Siden naturen var skapt av den allmektige Gud, var den også perfekt på alle måter. For øvrig var denne oppfatningen den vanligeste på 1700-tallet.{{Sfn|Hessen|2008|s=13–18}}

Med [[den industrielle revolusjon]] oppstod et [[motkultur]]elt, [[Romantikken|romtantisk natursyn]] i de fleste industribyer i Europa på 1700- og 1800-tallet. Kjente filosofer bak denne tenkningen var den sveitsiske filosofen [[Jean-Jacques Rousseau]] (1712–1778), i Tyskland [[Johann Wolfgang von Goethe]] (1749–1832) og [[Friedrich von Schelling]] (1775–1854).{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3–4}}

Den tyske naturforskeren og filosofen [[Gottfried Leibniz]] (1646–1716) hadde samme natursyn som Linné. Leibniz så på naturen som et svært komplisert urverk, der alle tannhjulene var tilpasset hverandre. Imidlertid ville den som undersøkte naturen avdekket naturens kamp, der lidelse og voldsom død er vanlig. Dermed ble det etterhvert vanskelig å ha en optimistisk og naiv naturoppfatning. Således dukket [[det ondes problem]] fra teologien også opp i naturen. Den britisk naturforsker [[Charles Darwin]] (1809–1882) ble med sin banebrytende, og etterhvert svært innflytelsesrike evolusjonsteori, den som satte en stopper for naturteologiens natursyn.{{Sfn|Hessen|2008|s=13–18}}

En filosofisk retning, tilskrevet den antikke greske filosofen [[Tales fra Milet]] (omtrent 624–545 før Kristus), går ut på at alt som finnes i verden er fysisk. Den generelle ideen er at naturen til den faktiske verden (universet og alt i det) samsvarer med en viss tilstand, tilstanden til det å være fysisk. Retningen kalles [[fysikalisme]] og de som har denne oppfatningen benekter ikke at verden kan inneholde mange fenomener som ved første øyekast ikke virker fysiske, for eksempel fenomener av biologisk, psykologisk, moralsk, sosial eller matematisk natur. Men de insisterer likevel på at slike fenomener til syvende og sist er fysiske, eller i det minste har et viktig forhold til det fysiske.<ref>{{Kilde www | forfatter= Stoljar, Daniel | redaktør = Edward N. Zalta & Uri Nodelman | url= https://plato.stanford.edu/archives/fall2023/entries/physicalism/ | tittel= Physicalism | besøksdato= 28. november 2023 | utgiver= Stanford Encyclopedia of Philosophy Archive | arkiv_url= | dato = 25. mai 2021 }}</ref>