Redigerer Nasjonalisme (avsnitt)

==Forklaring på nasjonalisme== 
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|thumb|250px|[[Eugène Delacroix]]' berømte maleri «[[Friheten leder folket]]» (1830) viser det franske [[nasjonalsymbol]]et [[Marianne]] med [[frihetslue]] og [[trikolor]]. Bildet ble laget til minne om [[julirevolusjonen]] og kan tolkes både som et revolusjonært frihetsmotiv såvel som et nasjonalistisk propagandabilde.]]
Nasjonal identitet forstås som et fellesskap av mange individer, som opplever at de har vesentlige verdier, gjerne kulturelle, til felles. Forskeren [[A.D. Smith]] definerer fellesskapsfølelsen til et hjemland/et territorium, felles lover, felles økonomi og felles historisk hukommelse. Herav også en felles offentlig kultur. Opprinnelig må begrepet nasjon forstås slik: «et folk med samme språk og [[kultur]]». Denne definisjonen fungerer på en lang rekke førindustrielle samfunn opp gjennom historien. «Nasjonen» har ofte vært nødt til å definere seg i forhold til noen «andre», et nabofolk som snakker et annet språk eller med en annen [[kultur]].

Det skilles ofte mellom en «objektiv-kulturell» nasjonal identitet, som er basert på kultursamhørighet, og en «subjektiv-politisk» nasjonal identitet. Den første definisjonen går tilbake til [[Montesquieu]]. Her legges det vekt på folkeslagenes individualitet. Tankegangen er beslektet med likhetsidealene fra den [[franske revolusjon]]. Tankegangen peker mot [[nasjonalromantikken]]. Den andre kan knyttes til praktisk nasjonsbygging og er noe yngre enn den første. Denne tankegangen minner mer om det vi i dag forbinder med politisk nasjonalisme, gjerne aggressiv og i statens tjeneste. [[Tyskland]] etter samlingstida i 1870 og Norge i tida omkring 1905 tok i bruk denne typen. 

[[Montesquieu]] prøvde å argumentere for at et folks [[Lov (jus)|lov]]er og skikker vokste naturlig fram i det klimaet folket bodde under. Han var den første som definerte «nasjonal identitet». [[Johann Gottfried von Herder]] bygde videre på Montesquieu, og betraktet et folks språk og kultur som uttrykk for folkekarakter, klima og landskap. Han knyttet sammen begrepene «folk» og «fedreland». Han la grunnlaget for den romantiske [[historismen]]. Han definerte samtidig «nasjonal kultur»&nbsp;&ndash; hvert folkeslag sin egenart. Dette er bakgrunnen for den moderne [[kulturrelativismen]], som i dag er viktig for forståelsen av kulturelt mangfold. Herder redefinerte dermed nasjonalismen.

Den moderne nasjonalismeforståelsen springer ut av tankene til [[Ernst Gellner]] og [[Benedict Anderson]]. Gellner mener at nasjonen oppsto i og med den [[industrielle revolusjonen]], og måtte ha moderne kommunikasjon som forutsetning for samling av et folk til én felles identitet. Anderson mener at nasjonene er «forestilte fellesskap», og at all nasjonsbygging er konstruert snarere enn organisk basert. Begge teoriene arbeider innenfor et kortsiktig historisk perspektiv. Forskningsmiljøet i Norge er svært opptatt av disse teoretikerne, og baserer mye av sin forskning på dem. Ifølge historikeren og statsviteren [[Hugh Seton-Watson]] er nasjonalisme i sin enkleste form «anvendelsen av opplysningstidens doktrine om folkelig suverenitet på nasjonale fellesskap.»<ref>Hobson 2015, s. 23</ref>