Redigerer Mytteriet på «Bounty» (avsnitt)

== Mytteristenes skjebne ==

Mytteristene var klar over at de risikerte dødsstraff dersom de ble funnet: for å overleve måtte de forsøke å holde seg skjult for Royal Navy. De seilte først til øya [[Tubuai]] og forsøkte å bosette seg der. Etter å ha terrorisert de innfødte i tre måneder ga de opp og seilte for Tahiti, hvor de satte iland 16 av besetningen. Fletcher Christian, 8 andre besetningsmedlemmer, 6 menn fra Tahiti og 11 kvinner satte så seil for å unnslippe den ventede straffen. Ifølge dagboken til en av besetningsmedlemmene ble de tahitiske innfødte kidnappet, og Christian satte seil uten å varsle dem, hensikten var å få tilgang til kvinnene.

Mytteristene seilte innom [[Fiji]] og [[Cookøyene]], men fryktet at de ville bli funnet der og fortsatte flukten. Ved hjelp av sjøkart og beretninger som Bligh hadde med seg i kapteinslugaren sin, fikk mytteristene greie på at en avsidesliggende øy hadde blitt oppdaget mange år før i det sørlige Stillehavet. Øya ble kalt Pitcairn, og de bestemte seg for å forsøke å finne den. De oppdaget Pitcairn etter lang tids søk; øya hadde blitt plassert feil på admiralitetets kart, og lå rundt hundre nautiske mil fra den oppgitte posisjonen. Mytteristene og de innfødte gikk iland på den ubebodde øya, og  den [[23. januar]] [[1790]] ble HMAV «Bounty» brent i det som idag kalles Bounty Bay. Rester etter skipet, som ballaststein og nagler, er fremdeles synlig på stedet, mens roret er utstilt på Suva museum på Fiji.

Den 7. november 1790 seilte [[HMS «Pandora»]] under kommando av kaptein [[Edward Edwards]] fra Storbritannia for å lete etter «Bounty» og mytteristene. «Pandora» hadde dobbelt besetning, da det var planlagt at den ekstra besetningen skulle bemanne «Bounty» når den var gjenvunnet fra mytteristene. «Pandora» nådde Tahiti den 23. mars 1791. To av mytteristene hadde i mellomtiden blitt drept på Tahiti, Matthew Thompson skjøt Charles Churchill og ble derfor steinet til døde av Churchills innfødte familie. Fire av mennene fra «Bounty» kom ombord på «Pandora» kort etter ankomsten til øya og ytterligere ti ble arrestert i løpet av noen uker. Disse fjorten, en blanding av mytterister og lojale besetningsmedlemmer, ble plassert i et provisorisk fengsel på skipets dekk. Dette har senere blitt kritisert som unødvendig hard behandling, men en skal huske på at Edwards ikke kunne vite hvem av mennene som var mytterister, og ei heller hvorvidt disse ville gjøre opprør.

Den 8. mai 1791 forlot «Pandora» Tahiti og fortsatte jakten på mytteristene vest for Tahiti. Etter tre måneders resultatløs søk gikk seilasen videre vestover og gjennom Torresstredet, der skipet grunnstøtte og sank den 30. august 1791. 31 av besetningen og 4 av besetningsmedlemmene fra «Bounty» omkom, da «buret» de satt fanget i på dekk ikke ble åpnet før i siste øyeblikk. De gjenværende 89 besetningsmedlemmer og 10 fra «Bounty» seilte så videre i 4 små lettbåter og nådde Timor 16. september 1791.

Etter å ha nådd England ble de 10 besetningsmedlemmene fra «Bounty» stilt for krigsrett. Under rettssaken ble det lagt stor vekt på hvem av mannskapet som var sett med våpen under mytteriet, da å ha våpen uten å bruke dem for å forsøke å stoppe et mytteri ble likestilt med å delta i mytteriet. I dommen som ble avsagt den 18. september 1792 ble fire av mannskapet som Bligh hadde utpekt som uskyldige frikjent.