Redigerer Myllarguten (avsnitt)

==Konserten i Christiania 1849==
[[File:Thorgeir Audunsson (kaldet Möllarguten).jpg|thumb|Tegning/litografi av F. H. Stockfleth, utgitt av Buchers Steent, bevart hos [[Nasjonalbiblioteket]].]]
Etter møtet i 1831 gikk de to hver sin vei. Bull reiste utenlands igjen, og de to møtte hverandre først igjen i [[1848]], da Bull la opp til en stor konsert med «nasjonal musikk» på [[den gamle logen]] i Christiania. Her ble Myllarguten bedt om å opptre, og han reiste inn til hovedstaden på ski vinteren til [[1849]]. Ole Bull ønsket å vise Christianias borgere hva norsk folkekunst var verdt. Konserten ble holdt mandag 15. januar 1849, og Tarjei skulle spille sju slåtter fordelt på to avdelinger. Den øvrige musikken sto Ole Bull for. Myllarguten fikk selvsagt et godt honorar for denne jobben. Salen ble pakkende full av begeistrede byborgere, og dessuten en del telemarkinger som hadde fått fribilletter. [[Aasmund Olavsson Vinje]], som var kommet til byen på denne tida, ønsket ikke å gå på konserten. «Si' det gange gale, só blei det fór stort ansvar på ókkón», sa han.

Ikke alt gikk som det skulle den kvelden. Tarjei fikk ikke opp feleskrinet sitt, og måtte bryte det opp med kniv. Dette gjorde ham så nervøs at han glemte å holde seg til programmet. På den annen side spelte han seg slik opp at han helt glemte hvor han var, og publikum var begeistret. Dagen etter skrøt avisene av konserten, og [[Welhaven]] skrev et langt dikt til Myllargutens ære. Rikard Berge påpeker allikevel at de fleste trolig gikk fra konserten med lite utbytte. De var ikke vant med hardingfelemusikk. Da den nasjonalromantiske bølgen la seg, var heller ikke Myllarguten så gjev lenger. Da var han bare en «forfyllet bonde fra Telemarken».

[[Nasjonalromantikken]] dannet et bilde av Myllarguten som et «rått naturbarn». Det var viktig å sette ham inn i rammen av «den umiddelbare natur», som man på den tid forherliget. [[Andreas Munch]] skriver i sitt referat fra konserten om forskjellen på Tarjei og Ole Bull:

«...man følte en brændende lengsel efter at faa denne bundne Harmoni Befriet og forædlet, efter at mærke den tage i Kunstens Vinger og paa dem hæve sig til det fulde og sande Skjønhedsideals klare Regioner. Og Opfyldelsen af denne levende Længsel, af dette drømmende Befrielsesønske skulde idetminste denne gang ikke længe lade vente paa sig, skulde i legemlig Form trede os imøde klar og forsonende, som en Berettigelse for den stakkars Thorgeirs Fremragen paa en Bykoncert, som Aftenens Symbol. Thi efterat den i sig selv sammenkrøbne, ligesom i en Puppe indhyllede Fjeldspillemand var forsvundet fra sin Forhøining, og ene Efterklangen af hans særbundne, vilde Toner endnu dirrede for Alles Øren, og ligesom forlangte sin opløsning til fuld Harmoni, da traadte en høi, herlig Gestalt frem, med hævet Bryst og Hoved, med aabent Blik ogsaa i det Ydre et Vidne for den nordiske Naturs Fri og dog kunstneriske Udvikling. Det var Ole Bull, som nu med sin mægtige Arm strøg over Fjeldviolinens Strænge, løste hvad der havde været bundet, og gav Møllargutens dunkelhvirvlende slaatter Sangens Forklaring og Fuldendelse» (konsertanmeldelse i ''Rigstidende'' [[21. januar]] 1849).

Denne anmeldelsen vitner ikke akkurat om stor forståelse av den genuine bygdekulturen.