Redigerer Muntlig litteratur (avsnitt)

== Muntlig litteratur etter skriftkulturens etablering ==
Skriftkulturen ble opprinnelig til som et hjelpemiddel for å huske det talte ord, spesielt fortellinger og taler. Med tiden ble det skrevne ord tillagt større vekt enn det talte. Dette gjaldt også løfter og bekreftelser av ulike slag. De gamle nordmenn så i begynnelsen med skepsis på bøker og mente at det skrevne ord ville gå ut over hukommelsen og det man var vant til å huske. En gammel Telemarksbonde som ikke kunne lese, regnet seg som en ordholden mann, og var direkte krenket over at han skulle være nødt til å legge fram skriftlig dokumentasjon.

Ettersom skriftkulturen ble etablert i det vestlige samfunnet ble betydningen av den muntlige fortellingen redusert. Fortelleren – i motsetning til [[forfatter]]en – som yrke forsvant. Samtidig gikk ikke de tradisjonelle fortellermiljøene tapt med det første, selv om skriftspråket tvang seg fram. I [[det gamle bondesamfunnet|tradisjonsbevisste]] miljøer ble en lang rekke arenaer for fortelling holdt i hevd, og mange formidlere la vekt på å fremføre historiene sine stilrent og med spenst. Det ble sett på som en stor kvalitet og kunne formidle historier godt. Mange tradisjonsbærere sørget for å få stoffet sitt skrevet ned, gjerne med referanse til for eksempel en bestefar som kilde, fordi de visste det ellers ville gå tapt.