Redigerer Mossekonvensjonen (avsnitt)

==Mossekonvensjonens betydning i unionstiden==
[[Fil:Norwegian constitution of November 1814.jpg|thumb|Mossekonvensjonen ledet til ''[[November-grunnloven]]'', som i motsetning til [[17. mai-grunnloven]] fastslo at «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, '''forenet med Sverige under een Konge'''.»]]
Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt hvis konge ifølge [[Kieltraktaten]] hadde fått landet overdratt. Norges avvisning av Kieltraktaten og foreningen med Sverige fikk liten støtte utenfor landets grenser. Militær seier var heller ikke realistisk, og Norges konge og regjering valgte forhandling da det ble entydig klart at stormaktene støttet Sveriges krav. Sverige avviste Christian Frederik som forhandlingsmotpart, siden Frederik VI gjennom Kieltraktaten hadde frasagt seg sin og den danske kongefamiliens rett til Norge. Derfor forhandlet svenskene med regjeringen, som svenskene anerkjente som lovlig representant for Norge.

Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Etter Mossekonvensjonen fikk Stortinget myndighet til å vedta en ny Grunnlov og å velge landets nye konge. Norge skulle være en likeverdig part i en fremforhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge skulle bestå som selvstendig (men ikke uavhengig) stat med sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. Kun kongemakten og utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige. Men det ble ikke tydelig sagt om det var Kieltraktaten som dannet basis for unionen mellom rikene, eller Mossekonvensjonens bestemmelser.

Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for et svensk overherredømme over Norge i [[unionstiden]], og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle forenes med Sverige. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med [[parlamentarisme]]n fra [[1880-årene]], utviklet den svenske rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]] den såkalte ''[[Lydrikesläre]]''. Denne formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til [[1905]].<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref> 

I Norge var på den andre side ''[[Jamlikhetsteorin]]'' enerådende, formulert av Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]] allerede i 1860-årene - og forfektet i Norge av rettsprofessorene [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Mariboe Benjamin Aubert]] og Bredo von Munthe af Morgenstierne. De mente i motsetning til Oscar Alin at Kieltraktatens endelige utforming, hvor Norge tilfalt den svenske kongen og ikke Sverige, måtte tas bokstavelig, og at Norge bare opparbeidet en plikt til å anta den svenske kongen på lik linje med Sverige.<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref> Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige ifølge dette synet. Tilhengerne av ''Jamlikhetsteorin'' viste videre til at teksten ble endret fra å innlemme Norge i Sverige («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»). 

Synet på det norske opprør og Mossekonvensjonen falt dermed langs tilhørende akser, styrt av hvilket syn betrakterne hadde på Norges plikter etter Kieltraktaten. Oscar Alin anså det norske Stortinget som opprørere mot sin lovlige svenske konge og mot sin (svenske) stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente [[17. mai-grunnloven]] fra Eidsvoll som fundament for styret av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Kongens rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren norsk stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref> Ludvig Auberts syn var diametralt motsatt; eidsvollsmennene handlet som lovlig nasjonal myndighet og kong Christian Frederik førte en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet er Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, erkjente den svenske kongen at han var å betrakte som en fremmed fyrste. Han innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett enten å godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.
<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stilling'', side 100 og 124-136.</ref>