Redigerer Modernisme (avsnitt)

==Modernismen skyter fart, 1910 - 1930==
I forkant av [[første verdenskrig]] kunne man ane en voksende spenning og utilfredshet med samfunnet, manifestert i [[1905-revolusjonen]] i Russland og i mange radikale partier, også i kunst i alle former. Man gikk inn for enten radikalt å forenkle tidligere konvensjoner eller avvise dem helt. [[Igor Stravinskij]]s ''[[Vårofferet]]'' kom i [[1913]]; en ballett om [[menneskeofring|menneskeoffer]]. Samme år kom også [[Albert Einstein|Einsteins]] første artikkel om [[relativitetsteorien]], [[Niels Bohr]] utformet [[skallmodellen|Bohr-modellen]], [[Edmund Husserl]] utga sin ''Ideer'', [[Ezra Pound]] grunnla [[imagisme]]n, og det sterkt kontroversielle [[Armory Show]] fant sted i [[New York]]. Samtidig sjokkerte unge malere som [[Pablo Picasso]] og [[Henri Matisse]] med sin avvisning av det tradisjonelle [[perspektiv]]et som utgangspunkt for bildene - et skritt ingen av [[impresjonisme|impresjonistene]], selv ikke [[Cézanne]], hadde tatt.

Disse tingene var i ferd med å gi begrepet modernisme nytt innhold: det skulle omfatte oppløsning og avvisning av, eller bevegelse forbi enkel [[Realisme (kunst)|realisme]] i [[litteratur]] og [[kunst]], og enten avvisning eller dramatisk endring av [[tonalitet]]sbegrepet i [[musikk]]. Dette fjernet modernistene fra [[1800-tallet]]s kunstnere som tendensielt hadde tro på at verden gikk fremover. Forfatterne [[Charles Dickens|Dickens]] og [[Leo Tolstoj|Tolstoj]] og komponisten [[Johannes Brahms]] var ikke radikale eller bohemer, men heller verdsatte medlemmer av samfunnet som med sin kunst bidro til samfunnets fremgang, selv om den tidvis kritiserte uønskede sider av det. Modernismen oppfattet, mens den ennå var progressiv{{når|Når var modernismen progressiv, - når var den det ikke?}}, tradisjonelle former og tradisjonelle sosiale former som fremskrittsfiendtlige. Derfor ble «kunstneren» noe nytt, en revolusjonær som skulle omvelte, snarere enn opplyse.

[[Futurisme]]n er et godt eksempel på dette. I [[1909]] ble [[Filippo Tommaso Marinetti|F.T. Marinettis]] første [[manifest]] trykket i Paris-avisen [[Le Figaro]]; kort tid senere undertegnet en gruppe malere ([[Giacomo Balla]], [[Umberto Boccioni]], [[Carlo Carrà]], [[Luigi Russolo]] og [[Gino Severini]]) [[det futuristiske manifest]]. Manifestene var formet etter [[det kommunistiske manifest]], og la frem ideer som skulle provosere, og samle tilhengere. Under sterk påvirkning fra [[Henri Bergson|Bergson]] og [[Nietzsche]] sto futurismen som en del av modernismens omfavnelse av oppløsningen av for eksempel samfunn og eksistens.

Den modernistiske filosofien og kunsten ble fortsatt betraktet kun som en del av en større sosial bevegelse. Malerne [[Gustav Klimt|Klimt]] og [[Cézanne]], og komponistene [[Mahler]] og [[Richard Strauss]] var «fryktelige moderne» – de som sto nærmere [[avant-garde]]n ble oftere hørt om enn hørt. [[Polemikk]]er til forsvar for [[geometri]]sk eller abstrakt malerkunst ble stort sett kun sett i nisjemagasiner (som ''[[The New Age]]'' i [[Storbritannia]]) med små leserkretser. Modernistisk [[primitivisme]] og pessimisme var kontroversiell, men ikke i tråd med en allmenn, viktoriansk tro på fremgang, og den utbredte [[liberal]]e optimismen.

Den [[første verdenskrig]]en og dens etterspill sto for opprivende omveltninger, slik kunstnere, for eksempel [[Johannes Brahms|Brahms]] fra slutten av [[1900-tallet]], hadde fryktet og som avant-gardistene hadde sett frem til. For det første syntes den tidligere [[status quo]] tydelig mislykket for en generasjon som hadde sett millioner dø i kamp om jordstykker – før krigen hadde man hevdet at ingen ville gå inn i en sånn krig fordi omkostningene ville bli for store. For det andre forandret maskinalderens fremvekst livsbetingelsene fundamentalt – krigsmaskiner ble en realitet. For det tredje ble selv grunnleggende forestillinger rokket ved av krigens grusomhet. Realismen syntes ubrukelig i møte med skyttergravskrigens uvirkelighet, for eksempel fremstilt i [[Erich Maria Remarque]]s ''[[Intet nytt fra Vestfronten]]'' ([[1929]]). Videre fremsto tanken om menneskehetens sakte, men sikre åndelige fremgang latterlig i møte med krigens nedslaktinger. Den første verdenskrig blandet sammen teknologiens harde, geometriske, mekaniske rasjonalitet med mytens marerittaktige irrasjonalitet.

Modernismen hadde vært forbeholdt de få før krigen, men ble i [[1920-tallet|1920-årene]] den rådende retning i [[europeisk kunst]]. Modernismen viste seg i Europa i kritiske retninger som [[dadaisme]], i konstruktive retninger som [[surrealisme]], og i mindre bevegelser som [[Bloomsburygruppen]]. Hver av disse «modernismene», som noen kalte dem, la vekt på å finne nye metoder for å oppnå nye resultater. [[Impresjonisme]]n var en forløper: på tvers av landegrenser samlet billedkunstnere og forfattere seg som i en internasjonal bevegelse. [[Surrealisme]], [[kubisme]], [[Bauhaus]] og [[leninisme]] er eksempler på bevegelser som raskt fant tilhengere utenfor sitt geografiske opphav.

Kunstutstillinger, teater, film, litteratur og bygninger underbygget alle en allmenn oppfatning av at verden var i forandring. Mange slike møtte motvilje; malerier ble spyttet på, det ble organisert opptøyer i utstillinger og politiske skikkelser erklærte modernismen umoralsk. Samtidig er 1920-årene kjent som «[[Jazz-alderen]]», og allmennheten viste stor entusiasme for biler, luftfart, telefonen og andre teknologiske fremskritt.

Rundt [[1930]] hadde modernismen blitt en del av det etablerte, både i kunst og politikk. Begrepet hadde endret betydning: på 1920-tallet reagerte man mot modernismen fra før [[1918]], den som la vekt på sin forbindelse til den fortiden den var i opprør mot, og mot trekk ved den som ble oppfattet som overdrevent påtatte, irrasjonelle og emosjonelle. Perioden etter første verdenskrig vaklet mellom systematisering og [[nihilisme]]; den mest avgjørende bevegelsen var [[dadaisme]]n.

En del forfattere angrep den nye modernismens galskap, mens andre beskrev den som sjelløs og mekanisk. Modernister i mellom var det uenighet om publikums rolle, kunstneres forhold til publikumet, og kunstens rolle i samfunnet. Modernismen innebar således mange motstridende svar. Det falt ned på at [[vitenskap]] og vitenskapelig rasjonalitet, ofte med modeller fra [[1700-tallet]]s [[Opplysningstiden|opplysningsbevegelse]], ble stående som kilden til logikk og stabilitet, mens de grunnleggende, primitive seksuelle og underbevisste driftene i samspill med maskinalderens tilsynelatende ulogiske sammensetning ble det følelsesmessige grunnlaget. Med utgangspunkt i disse to noe uforenlige faktorene begynte modernister å stable sammen et komplett [[verdensbilde]].