Redigerer Mikael VIII Palaiologos (avsnitt)

== Forholdet til Karl I av Napoli ==
[[File:ShepherdByzempire1265.jpg|thumb|Det bysantinske riket i 1265 (William R. Shepherd, '' Historical Atlas '', 1911)]]
Slaget ved Benevento den 26. februar 1266 skapte en ny utfordrer for Mikael, da [[Karl I av Napoli]] (også kjent under navnene Karl av Anjou og Karl I av Sicilia) overvant Mikaels gamle allierte [[Manfred av Sicilia]] og sikret seg kontroll over Sicilia. Karl hadde store ambisjoner om å gjenopprette Det latinske rike og fikk i stand en traktat (traktaten av Viterbo) med de forviste latinske lederne [[Balduin II av Konstantinopel]] og [[Vilhelm II Villehardouin]] fra Morea. Traktaten var også støttet av pave [[Klemens IV]] <ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 195-200</ref>.

Mikael møtte også en utfordring på grensen mot Asia. Selv om fredsavtalen mellom bysantinerne og seldsjukkene fortsatt sto ved lag, hadde turkmenske nomadestammer av [[Oghuz-tyrkere]] invadert bysantinsk territorium. Ettersom Mikael hadde blikket vendt mot den vestlige trussel, gjorde han i første omgang ingen mottiltak mot dette. I 1269 sendte han sin bror, «despot» Johannes Palaiologos, inn i den sørlige delen av det bysantinske Anatolia for å tvinge tyrkerne tilbake. Da denne styrken vedte tilbake, kom også tyrkerne tilbake og gjenopptok sine herjinger<ref>Vryonis, ''Decline of medieval Hellenism'', s. 136f, 250f</ref>.

Mikaels reaksjon på Viterbo-traktaten var å prøve å svekke pavens støtte til den. Så lenge paven mente at Karl I av Napoli førte en rettferdig og hellig krig kunne ikke Mikael vinne. Mikael prøvde å forhandle fram en løsning med en union mellom den ortodokse kirken og pavekirken, men uheldigvis for Mikael døde pave Klemens IV i november 1268 og dette satte en stopper for forhandlingene. For å prøve å stagge Karl I appellerte Mikael til Europas ledende hersker, kong [[Ludvig IX av Frankrike]] som var Karl I’s eldre bror. Ludvig var mer interessert i et korstog mot muslimene og å ta kontroll i [[Det hellige land]], enn han var i å angripe ortodokse kristne, så han fikk overtalt Karl I til å delta i [[Det åttende korstog]] i 1270. Kong Ludvig IX døde den. 24. august 1270, og Karl I fikk kontroll over styrkene. Han framforhandlet en fredsavtale med Emiren av Tunis og seilte så flåten til Sicilia hvor han gjorde seg klar til å dra mot Bysants. På dette tidspunkt ble imidlertid Mikael reddet av en voldsom storm som ødela det meste av flåten. Angrepet ble derfor avblåst.

Etter et tre års interregnum der Karl I forsøkte å påvirke valget ble [[Gregor X]] valgt til ny pave. Mikael prøvde å snakke med ham om en union av kirkesamfunnene, men Gregor viste seg å være mindre imøtekommende enn Klemens IV hadde vært. Mikael forhandlet også med Konstantinopels egen [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriark]] Josef I Galesiotes om viktigheten av å godta unionen og pavens krav, men han fikk ikke gehør. I løpet av vinteren 1274-1275 måtte Mikael avsette patriark Josef og erstatte ham med sin egen støttespiller Johannes XI Bekkos for å få et kirkelig samtykke til unionen<ref>Nicol, ''Last Centuries'', s. 56</ref>.