Redigerer Miguel de Cervantes (avsnitt)

=== 1566 til 1580: Militærtjeneste og fangenskap ===
[[Fil:Madrid - Monumento a Miguel de Cervantes (35231601834).jpg|thumb|left|Monument over Cervantes som ble reist i 1929 ([[Madrid]])]]
På 1800-tallet oppdaget en biograf en arrestordre på en Miguel de Cervantes, datert 15. september 1569, som ble siktet for å ha såret Antonio de Sigura i en [[duell]].<ref> McCrory (2006), s. 48.</ref> Selv om det var omstridt på den tiden, hovedsakelig på grunn av at slik oppførsel var uverdig for en så stor forfatter, er den nå akseptert som den mest sannsynlige årsaken til at Cervantes forlot Madrid.<ref>Lokos (2016), s. 118.</ref>

[[Fil:Nafpaktos evlahos.jpg|thumb|Statue av Miguel de Cervantes ved havnen i[[Naupactus]] (Lepanto)]]
[[Fil:Cervantes en Lepanto.jpg|thumb|''Cervantes i slaget ved Lepanto'', maleri av Augusto Ferrer-Dalmau.]]
Han tok seg til slutt til [[Roma]], hvor han fikk seg en stilling i husstanden til [[Giulio Acquaviva]], en italiensk biskop som tilbrakte 1568 til 1569 i Madrid, og ble utnevnt til kardinal i 1570.<ref> McCrory (2006), s. 50.</ref> Da den osmansk-venetianske krigen (også omtalt som den kypriotiske krigen) fra 1570 til 1573 begynte, utgjorde Spania en del av Den hellige liga, en koalisjon dannet for å støtte [[Republikken Venezia|den venetianske republikken]]. Da Cervantes muligens så en mulighet til å få sin arrestordre opphevet, dro Cervantes til [[Napoli]], den gang en del av [[Aragóns kronvelde]].<ref name="McCrory_52"> McCrory (2006), s. 52.</ref>

Militære kommandanten i Napoli var Álvaro de Sande, en venn av familien, som ga Cervantes en kommisjon under Álvaro de Bazán, marki av Santa Cruz. På et tidspunkt fikk han selskap i Napoli av sin yngre bror Rodrigo.<ref name="McCrory_52"/> I september 1571 seilte Cervantes om bord på «Marquesa», en del av flåten til den hellige liga under [[Don Juan de Austria]], halvbror utenfor ekteskap til [[Filip II av Spania]]; den 7. oktober beseiret de den [[Det osmanske rike|osmanske]] flåten i [[slaget ved Lepanto]].<ref>Davis (1999), s. 199.</ref>

Dette avgjørende sjøslaget, den mest betydningsfulle militære konflikten til havs siden det romerske [[slaget ved Actium]] (32 f.Kr.), stoppet [[muslim]]sk inntrenging i Europa, og gjorde det for første gang mulig for europeiske kristne at de ikke skulle bli overkjørt av [[islam]] i en tid da kontinentet var selv splittet mellom [[katolsk]]e og [[Protestantisme|protestantiske]] stridigheter.<ref>Davis, Robert C. (2009): ''Holy War and Human Bondage''. Santa Barbara: ABC-CLIO. ISBN 978-0-27598-950-7; s. 199.</ref>

Ifølge hans egen beretning, selv om han led av malaria, ble Cervantes gitt kommandoen over en 12-manns båt, en liten båt som ble brukt til å angripe fiendtlige bysser. Marquesa mistet 40 døde og 120 sårede, inkludert Cervantes, som fikk tre adskilte sår, to i brystet, og et annet som gjorde venstre arm ubrukelig, dette siste såret er grunnen til at han senere ble kalt for den enarmede mann fra Lepanto, «El Manco de Lepanto», et tilnavn som fulgte ham resten av livet. Hans deltagelse i slaget ved Lepanto var likevel en kilde til stolthet på hans eldre dager, slik han nevnte i forordet til bind 2 av ''Don Quijote'': «Hvis sårene mine ikke har noen skjønnhet for betrakterens øye, de er i det minste hederlige i vurderingen av de som vet hvor de ble mottatt.»<ref> Cervantes (1615), s. 20.</ref>  Don Juan de Austria godkjente ikke mindre enn fire separate lønnsøkninger for ham.<ref> McCrory (2006), s. 58.</ref>

I ''Viaje del Parnaso'' («Reise til Parnassos»), utgitt to år før han døde i 1616, hevdet Cervantes å ha «mistet bevegelsen til venstre hånd til ære for høyre».<ref name="Ma_99">Ma (2017), s. 99.</ref> Som med mye annet er omfanget av hans funksjonshemmingen uklart, den eneste kilden er Cervantes selv, mens kommentatorer siterer hans vanlige tendens til å lovprise seg selv.<ref> Eisenberg (1996), s. 32–53</ref> I henhold til Nicolás Marín: «Det er ingen anledning der Cervantes ikke priser seg selv, selv om han unnskylder seg for å gå utover grensene for sin naturlige beskjedenhet; dette skjer så mange ganger at det aldri er mulig å se det eller tro på det.»<ref>Marín, Nicolás (1973):  [https://www.cervantesvirtual.com/obra-visor/la-interpretacin-cervantina-del-quijote-0/html/ffcf2960-82b1-11df-acc7-002185ce6064_50.html "Belardo furioso. Una de Lope mal leída], ''Anales Cervantinos''. 12: 21. ISSN 0569-9878 – via ''Cervantes Virtual''</ref> Imidlertid var funksjonshemmingen alvorlige nok til at han var seks måneder på et sykehus i [[Messina]] på [[Sicilia]].<ref> Fitzmaurice-Kelly (1892), s. 33.</ref>

Selv om han kom tilbake til tjeneste i juli 1572, viser opptegnelser at de skadene på brystet hans fortsatt ikke var fullstendig leget i februar 1573.<ref> McCrory (2006), s. 60.</ref> Basert hovedsakelig i [[Napoli]], ble han med på ekspedisjoner til [[Korfu]] og Navarino (dagens [[Pylos]]), og deltok i okkupasjonen av [[Tunis]] og tuniske havnen La Goulette i 1573, som ble gjenerobret av osmanerne i 1574.<ref> Garcés (2002), s. 191–192, 220.</ref> Til tross for Lepanto var krigen totalt sett en osmansk seier, og tapet av Tunis en militær katastrofe for Spania. Cervantes vendte tilbake til Palermo, hvor han ble betalt av hertugen av Sessa, som også ga ham rosende brev.<ref>McCrory (2006), s. 63.</ref>

I begynnelsen av september 1575 forlot Cervantes og Rodrigo Napoli på [[galei]]en «Sol»; da de nærmet seg Barcelona den 26. september, ble skipet deres erobret av osmanske [[korsar]]er, og brødrene ført til [[Alger]], for å bli solgt som slaver, eller – som tilfellet var med Cervantes og hans bror – holdt i fangenskap for løsepenger, da det ville være mer lukrativt enn å selge dem som slaver.<ref>Fitzmaurice-Kelly (1892), s. 41.</ref> Rodrigo ble løst ut i 1577, men familien hans hadde ikke råd til å betale for Cervantes, som ble tvunget til å bli værende i fangenskap.<ref>McCrory 2006, s. 65–68, 78.</ref> Den tyrkiske historikeren Rasih Nuri İleri fant bevis som tyder på at Cervantes arbeidet med byggingen av den store [[moské]]en Kılıç Ali Pasha, noe som betyr at han tilbrakte minst en del av fangenskapet i [[Istanbul]].<ref>Eren, Güleren (juni 2006): "The Heritage of A Sailor", ''Beyoğlu'', '''3''', s. 59–64</ref><ref> Bayrak, M. Orhan (1994): ''Türkiye Tarihi Yerler Kılavuzu''. İstanbul: İnkılâp Kitabevi. ISBN 975-10-0705-4; s. 326–327.</ref><ref> Sumner-Boyd, Hilary; Freely, John (1994): ''Strolling Through Istanbul: A Guide to the City'', 6. utg., İstanbul: SEV Matbaacılık.  ISBN 975-8176-44-7; s. 450–451.</ref> Dette er dog ennå ikke bevist, og intet ytterligere bevis har blitt publisert i saken.<ref>Vielva Diego, Héctor (september 2016): [http://www.archivodelafrontera.com/wp-content/uploads/2017/02/VIELVA_Cervantes-en-Estambul.pdf «Cervantes in Istanbul, history or fiction?»] (PDF), ''Archivo de la Frontera'', ISBN 978-84-690-5859-6</ref>

I 1580 var Spania opptatt av å integrere [[Portugal]] i sitt rike, og å slå ned [[Åttiårskrigen|det nederlandske opprøret]], samtidig som osmanerne var i krig med [[Persia]]; de to sidene ble enige om en våpenhvile, noe som førte til en forbedring av forholdet mellom de to partene.<ref> Glete (2001), s. 84.</ref> Etter nesten fem år, og fire fluktforsøk, ble Cervantes i 1580 satt fri av [[Ordo Sanctissimae Trinitatis]] (trinitarene), en religiøs veldedighetsorganisasjon som spesialiserte seg på å frigjøre [[Slavehandelen på Barbareskkysten|kristne fanger]]. Han kunne da til sist reise tilbake til Madrid.<ref>Parker & Parker (2009); [https://www.ewtn.com/catholicism/library/order-of-trinitarians-11906 «Order of Trinitarians»], ''Ewtn.com''</ref> En episode i ''Don Quijote'', slavenes fortelling, trekker veksler på Cervantes’ tid i fangenskap.<ref name="Breitholtz_255">Breitholtz (1979), s. 255</ref>