Redigerer Michael Collins (1890–1922) (avsnitt)

== Finansminister ==
I 1919 fikk Collins også ytterligere ansvar da de Valera utnevnte ham til finansminister. Departementene var i stor grad teoretiske størrelser, ettersom ministrene var ettersøkt av britiske myndigheter og kunne bli arrestert eller drept når som helst. Departementsarbeidet foregikk normalt i private hjem eller på hotellrom. Collins var et unntak. Han opprettet et finansdepartement som klarte å organisere salg av obligasjoner til et fond for å finansiere republikken. Hans ry var så stort av selv [[Lenin]] hørte om fondet og sendte en representant til Dublin for å låne penger til den russiske republikken. Han sendte med deler av de russiske kronjuvelene som sikkerhet, og disse ble liggende glemt i en safe i Dublin inntil de ble oppdaget ved en tilfeldighet i [[1930-årene]]. 

Collins har i ettertid, når det ble klart hvor mye han klarte å utrette, blitt sett nærmest som en «enmannsrevolusjon». Blant hans bedrifter, utover det som allerede er nevnt, var opprettelsen av ''[[Twelve Apostles|The Twelve Apostles]]'' (en gruppe snikmordere som drepte britiske agenter), effektiv styring av IRA, effektiv styring av regjeringen i den lange perioden de Valera var i [[USA]] og en omfattende operasjon for våpensmugling. 
 
Sammen med [[Richard Mulcahy]] var Collins helt sentral i organiseringen av IRA, i den grad man kunne ha en sentral styring med en geriljahær som var inndelt i små, lokale grupper. Det er Collins som gjerne får æren for strategien med mobile enheter, såkalte ''flying columns''; det må nevnes at han ikke var helt alene om å organisere dette, særlig var [[Dick McKee]] som i [[1920]] ble henrettet av britene som hevn for [[Bloody Sunday (1920)|Bloody Sunday]]. Det var også en rekke mer eller mindre kompetente lokale ledere i IRA. 

I 1920 tilbød britene en dusør på 10&nbsp;000 [[britisk pund|pund]], en enorm sum på den tiden, for informasjon som førte til Collins' arrestasjon eller død. Innen IRA ble han kjent som ''The Big Fellow''. 

Blant andre irske ledere fikk han særlig to fiender: Cathal Brugha, som var forsvarsminister men ble fullstendig overskygget av Collins i militære spørsmål, og Eamon de Valera. De Valera hadde en bitter motvilje mot Collins, spesielt da Collins' popularitet gikk i været mens de Valera forsøkte å sikre amerikansk anerkjennelse av republikken. Collins hadde forsøkt å få ham fra dette, og at den yngre politikeren fikk rett og samtidig sikret seg så mye popularitet, var vanskelig å svelge. Da de Valera kom tilbake forsøkte han å sende Collins til USA, men ettersom Collins og det meste av ledelsen i Sinn Féin, med unntak av Cathal Brugha og [[Austin Stack]], var mot det reiste han ikke. 

Etter at britene i 1921 overraskende erklærte en [[våpenhvile]] ble det lagt planer om en konferanse hvor britiske myndigheter kunne diskutere med sin irske motpart. Dette kan langt på vei sees som en seier for republikken, som så langt bare hadde blitt internasjonalt anerkjent av [[Sovjetunionen]]. 

De Valera fikk i august 1921 Dáil til å oppgradere hans embete fra statsminister til president av republikken, med den begrunnelse at republikken da ville ha et statsoverhode på samme nivå som [[den britiske monarken]] i de kommende forhandlingene. Han annonserte så at ettersom kongen ikke ville delta personlig burde heller ikke republikkens president gjøre det. I stedet for å reise selv opprettet han en gruppe utsendinger med alle fullmakter, ledet av [[Arthur Griffith]] og med Collins som Griffiths assistent. Collins mente at de Valera selv burde ledet delegasjonen, men reiste til England for å delta i forhandlingene.