Redigerer Max Müller (offiser) (avsnitt)

== Etter krigene ==
[[Fil:Max Müller 1808-1884.jpg|thumb|left|150px|Max Müller ca. 1870]]
Etter krigen ble han hedret med kommandørkorset av 1. grad Dannebrogordenen i [[1864]]. Müller forble sjef for (2. Infanteribrigade), mens han ble medlem av [[Forsvarskommisjonen av 1866]]. Her fikk han ingen stor innflytelse, siden han var langt bedre til å kommandere enn å forhandle. Ved gjennomføringen av [[Hærloven av 1867]] ble han utnevnt til [[general]] og sjef for 1. Sjællandske Brigade: Nok en gang i denne stillingen gikk han inn for, med jernhånd og uten å skåne seg selv, å utvikle sine underordnedes stridsevne. I [[1870]] var han sjef for Leirdivisionen ved [[Hald]] og i [[1875]] ble han innvilget storkorset av Dannebrogordenen. I [[1879]] fikk han avskjed fra krigstjeneste grunnet høy alder. Müller var enestående dyktig i å lede forband på bataljons- eller brigadenivå. Han ville sikkert også ha gjort utmerket tjeneste også ved større enheter, for han forsto seg på ved i avgjørende øyeblikk å opptre med stor ro og handlet hurtig og forstandig. Men han må ha kjent sin begrensning; i ''Tidsskrift for Krigsvæsen'' [[1865]] skrev han: ''«Naar man betegner os Stedet, hvor, og Tiden, da vi skulde slaa til, saa maa vi gøre det paa en saadan Maade, at vi knuser Alt, hvad der er imod os»''.

Etter et langvarig sykeleie døde han den 28. oktober 1884 på Frederiksberg og ble begravet på [[Frederiksberg Ældre Kirkegård]]. Hans hustru, Emilie f. Thorsen, datter av kjøpmann Gottborg Thorsen i [[Flensborg]], hadde han giftet seg med den 11. september 1852.

Max Müllers er portrettert på et maleri fra Sankelmark av [[Otto Bache]] i 1887, det henger i ([[Frederiksborgmuseet]]), og er reprodusert i tresnitt av [[Hans Peter Hansen (xylograf)|H.P. Hansen]], og av [[Niels Simonsen]] i 1864. Det finnes dessuten et litografi samt tresnitt fra 1868 og 1879. Portrettet på steingraveringen ''Fædrelandslykke'' er fra 1886.