Redigerer Massakren i Paris i 1961 (avsnitt)

==Bakgrunn==
FLN hadde [[Algeriekrigen|kjempet for et uavhengig Algerie]] siden 1954 og besluttet i 1958 innledet væpnede aksjoner i selve Frankrike. Maurice Papon ble innsatt som politiprefekt i 1960 som et svar på voldshandlingene. Papon hadde blant annet erfaring som brutal politisjef i [[Constantine (Algerie)|Constantine]] i årene 1956-1958.<ref name=":5" /><ref name=":8" /> I oktober 1961 ble det ført forhandlinger mellom den franske regjeringen og FLN. I en folkeavstemning hadde 75 % av franskmennene sagt ja til uavhengighet. Franske kolonister («colons») i Algerie, senere kjent som [[pied-noir]], var sammen med høyresiden i Frankrike helt mot uavhengighet. Terrororganisasjonen [[Organisation de l’armée secrète]] (OAS) hadde forsøkt å myrde [[Charles de Gaulle|president de Gaulle]], og blodbadet i Algerie fortsatte. Maurice Papon innførte portforbud i Paris fra 5. oktober; portforbudet gjaldt fra kl 20:30 og bare for algeriere («franske muslimer fra Algerie»<ref name=":7" />). De omkring {{formatnum:150000}} algerierne som bodde i Paris på den tiden var franske statsborgere. FLN forberedte en boikott av det «rasistiske og diskriminerende» portforbudet kvelden 17. oktober.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Et åpent sår i fransk historie|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=22. april 2017|side=|sitat=}}</ref><ref name=":2" /> Hensikten med portforbudet var å få slutt på FLNs angrep mot politi og sikkerhetsstyrker i Paris, og å hindre FLNs pengeinnsamling som i stor grad foregikk på kafeer på kveldstid. Portforbudet la sterke begrensninger på FLNs virksomhet.<ref name=":5" /> Personer fra Spania, Italia og Marokko ble også utsatt for politiets hardhendte kontroller fordi de så algeriske ut.<ref name=":4" /> 

Brunet mener det var en ond sirkel av vold, der det grunnleggende rasistiske politiet i Paris nesten daglig ble utsatt for voldelige angrep av FLN - 47 politimenn var drept og 140 såret alt i alt siden 1958. Mange politifolk sympatiserte med den høyreekstreme OAS ([[Organisation de l'armée secrète]]) som motsatte seg uavhengighet for Algerie. Innad i politiet var skillet mellom medlemmer av FLN og nordafrikanske personer mindre og mindre klart. Politiets voldsbruk 17. oktober fremstår dermed som en hevnaksjon ifølge Brunet.<ref name=":3" /> Demonstrantene fryktet ikke voldsbruk fra politiet fordi dette var i Paris med mange vitner inkludert mange utenlandske turister.<ref name=":4" /> 

Det uvanlige med denne voldelige episoden er at den skjedde i [[France métropolitaine]], «selve Frankrike», mens voldsbruk i Frankrikes kolonier og oversjøiske territorier var ikke noe nytt. Etter andre verdenskrig var det vanlig at statlige tjenestemenn krysset Middelhavet og tjenestegjorde vekselvis i Algerie og i selve Frankrike. Tjenestemennene tok med seg erfaringer og holdninger fra Algerie tilbake til hovedlandet. I 1953 skjøt politiet i Paris mot en «14. juli-marsj» og drepte åtte personer, hvorav syv var algeriere som holdt nasjonalistiske bannere. Historikeren og frankrikeviteren Jim House har konkludert med at massakren 17. oktober dels var resultat av at voldsbruk hadde blitt normalisert og at offentligheten var likegyldig og apatisk.<ref name=":5" />