Redigerer Marion Dönhoff (avsnitt)

=== Journalist under rettsoppgjøret ===
Tysk presse ble fra 1945 til 1949 utgitt på lisens fra de allierte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Mediengeschichte: Fakten|url=https://www.br.de/telekolleg/faecher/deutsch/medienkompetenz/1-mediengeschichte102.html|dato=2021-08-05|fornavn=Bayerischer|etternavn=Rundfunk|språk=de|besøksdato=2022-08-07}}</ref> Den britiske okkupasjonsmakten kunne derfor i 1946 invitere henne til å begynne å skrive for avisen [[Die Zeit|''Die Zeit'']].<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/|tittel=100 Köpfe der Demokratie|besøksdato=2021-07-23|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref> Hun hadde i 1945 gjort seg bemerket med memorandumer til de [[Den britiske okkupasjonssonen|britiske okkupasjonsmyndighetene]] om bakgrunnen for fremveksten av nasjonalsosialismen. Hun kritiserte de allierte for det hun oppfattet som et ensidig bilde av Tyskland. I likhet med andre kvinnelige motstandskjempere som [[Annedore Leber]] og [[Freya von Moltke]] krevde hun større anerkjennelse for motstandsbevegelsen som hadde eksistert i Tyskland.<ref name=":0" /><ref name=":2" /> 

''Die Zeit'' var ledet av sjefredaktør Richard Tüngel og hadde de første årene etter starten i 1946, et politisk ståsted langt til høyre for forbundskansler [[Konrad Adenauer]]s [[Christlich Demokratische Union|CDU]]. Også Dönhoff fulgte denne redaksjonelle kursen. Hun hevdet at bare noen ganske få på toppen hadde pådratt seg skyld under nasjonalsosialismen, og at mange derfor led urett under rettsoppgjøret. I 1949 gikk hun inn for et generelt [[amnesti]] for krigsforbrytelser. Konkret viste Dönhoff forståelse for de som medvirket i [[Eutanasi|eutanasiprosjektene]] og de utkommanderte ved massedrapene. Hun forsvarte general [[Wilhelm Speidel]] som var øverste ansvarlig for massakrene i [[Lyngiades]] og [[Kalávryta]]. Dönhoff hevdet at dersom rettsoppgjøret var blitt utsatt, ville det sett annerledes ut. Okkupasjonsmakten opptrådte ifølge Dönhoff ikke som «rettens majesteter», men som «oppdragere». Så sent som i 1951 hevdet hun at seiersmaktene hadde tatt giften fra nazitiden og brakt den videre inn i dagens samfunn. Her møtte hun i redaksjonen motstand fra sin kollega [[Ernst Friedlaender]] som mente at «en øverstkommanderende hadde plikt til å vurdere en forbryterstat som en forbryterstat, og handle deretter».<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.zeit.de/zustimmung?url=https%3A%2F%2Fwww.zeit.de%2F2021%2F19%2Fmarion-graefin-doenhoff-die-zeit-nuernberger-prozesse-journalismus-nachkriegszeit%2Fkomplettansicht|tittel="Nürnberg war falsch"|besøksdato=2022-07-15|verk=www.zeit.de|sitat=Ein Höchstkommandierender hatte die Pflicht, den Unrechtsstaat zu erkennen und danach zu handeln.|arkiv-dato=2022-07-15|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220715122634/https://www.zeit.de/zustimmung?url=https://www.zeit.de/2021/19/marion-graefin-doenhoff-die-zeit-nuernberger-prozesse-journalismus-nachkriegszeit/komplettansicht|url-status=yes}}</ref>

Vinteren 1945 til 1946 fulgte Dönhoff [[Nürnbergprosessene]] sammen med [[Richard von Weizsäcker]] og [[Axel von dem Bussche]]. Det dreide seg om prosessene mot [[Julius Streicher]], [[Hermann Göring]] og [[Joachim von Ribbentrop]]. Som de øvrige to mente Dönhoff at de tiltalte ikke bare skulle dømmes for overgrep mot andre folk, men også for forbrytelser mot sitt eget folk.<ref name=":6" />

Historiker og ''Die'' ''Zeit''-redaktør fra 1963 til 1998 [[Karl-Heinz Janßen]], stilte femti år etter avisens etablering spørsmålet om Dönhoff burde tatt sterkere avstand til de «brune», enn det hun faktisk gjorde. Han besvarte selv spørsmålet med å vise til at ''Die Zeit'' med rette hadde gitt uttrykk for det mange tyskere følte på det aktuelle tidspunkt.<ref name=":5" />

Hennes kritikk mot de alliertes påtalemyndighet ble nedtonet etter at hun hadde vært til stede under prosessen mot de ansvarlige for massakren i [[Oradour-sur-Glane]]. I 1954 ble det til slutt for meget for Dönhoff, da redaktør Tüngel offentliggjorde en artikkel fra nasjonalsosialisten [[Carl Schmitt]]. Det kunne hun ikke akseptere og sa opp sin stilling i avisen. I året som fulgte arbeidet hun blant annet for ''[[The Guardian]]''.<ref name=":5" />