Redigerer Marinens historie (avsnitt)

==Gjenoppbyggingen og «kanonbåtkrigen» 1808-1814==
Etter utbruddet av krigen mellom England og Danmark-Norge i 1807 som følge av «flåteranet» i 1807 bestod «Den norske kystdefensjon» av [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskipet]] «Prinds Christian Fredrik», orlogsbriggen «Lougen», et fåtall [[kanonsjalupp|rokanonsjalupper]], [[kanonjolle|rokanonjoller]] og noen mindre, armerte båter. Denne flåten var i hovedsak stasjonert langs Skagerrakkysten for å sikre korntransportene mellom Danmark og Norge. Britisk blokade av norskekysten førte til enkelte konfrontasjoner med denne lille marinestyrken, i hovedsak rettet mot konvoier med livsviktige varer langs kysten. Handlingen i det velkjente diktet [[Terje Vigen]] er lagt til denne tiden. Fartøyene på norsk/dansk side var små kanonfartøyer, og krigen 1807-1814 er i dag ofte omtalt som «[[kanonbåtkrigen]]», på grunn av de mange og små fartøyene som utgjorde Danmark-Norges sjøforsvar.

Med en så begrenset marinestyrke kunne Norge gjøre lite mot de større britiske krigsskipene som seilte langs kysten og opprettholdt blokaden. Norge måtte konsentrere seg om kystforsvar, og hindre at de fiendtlige skipene trengte inn til norske havner. Dette medførte en stor oppblomstring av [[kaperfart]]en. Ved å legalisere [[sjørøver]]i mot fiendtlige skip langs norskekysten, kunne den norske staten både tjene penger (1 % av det kaperne tok av [[prise]]r skulle gå til staten), og sikre en viss innsats mot britiske blokadeskip. Kaperne konsentrerte sine angrep mot handelsfartøyer som førte varer fra eller til de fiendtlige landene, men mange av kaperne hadde håpløse odds mot de større fartøyene, og mange norske sjøfolk havnet i fengsel i England.

[[Fil:Gunboat_battle_near_Alvøen_Norway.jpg|thumb|right|300px|Slaget mellom fregatten Tartar og fire norske kanonjoller samt en kanonsjalupp i 1808]]
Utover i krigsårene fra 1808 til 1814 ble kystdefensjonen forsterket med i alt 8 orlogsbrigger og et stort antall rokanonfartøyer og andre armerte småbåter. På et par år ble det bygd over 40 [[kanonsjalupp]]er og 50 kanonjoller. Disse ble fordelt langs kysten i grupper. Norge var svært fattig og hadde ikke råd til de store utgiftene til flåtevesen, så man baserte sjøforsvaret på små, men effektive kanonbåter.

Den 16. mai 1808 drev fire [[kanonjolle]]r og en kanonsjalupp den britiske fregatten «Tartar» på flukt, under [[slaget ved Alvøen]]. Fregatten var egentlig på vei inn til Bergen for å forsøke å ta noen kaperfartøyer der, men ble stanset på veien av de norske kanonbåtene. Sterkt skadet klarte Tartar å unnslippe ved å seile ut igjen samme vei som hun var kommet. Tilsvarende maktet danske kanonbåter å erobre den engelske orlogsbrigg «The Tickler» i Storebælt 3. juni. Men noen avgjørende betydning for maktbalansen fikk ikke slike begrensede dansk-norske seire.

===Skjærgårdsflåten===
Fra høsten 1807 ble det bygget kanonbåter ved fem private verft og på det nyanlagte Kongens verft på Tangen i Kristiansand. Opptil 600 mann var engasjert i dette arbeidet.

5. november 1807 var det stabelavløpning for de to første kanonjollene. Disse var en gave fra stiftamtmann [[Nicolai Emanuel de Thygeson]]. I løpet av vinteren ble det sjøsatt totalt 12 [[kanonjolle]]r og 11 [[kanonsjalupp]]er fra verftene i Kristiansand. Seks var gaver fra private, blant annet innsamlede penger og sølv fra byens borgere. Norge trengte desperat en flåtestyrke for å hindre fiendtlige skip å drive kaperfart langs kysten, samt for å kunne hevde suverenitet over eget havområde. Noen større fartøyer var det ikke snakk om, og det som senere er blitt kjent som [[roflotiljen]] så dagens lys. Skipene var for det meste designet og tegnet av den svenske skipskonstruktøren Fredric Henric af Chapman (1721–1808).

Flåtestyrken ble plassert ut på strategiske punkter langs kysten, for på den måten å verne om den livsviktige handelen langs kysten. Engelske skip gikk stadig inn for å søke å ta norske handelsfartøyer, og lyktes i enkelte tilfeller. Andre ganger ble de slått tilbake av de norske kanonfartøyene. Selv om det var krig, ble de minste fartøyene lagt opp om vinteren. De ble regnet som ubeboelige, og uten uthvilt og frisk besetning kunne et fartøy utrette lite. Da krigen sluttet i 1814, la man opp svært mange fartøyer – utgiftene til konstant utrustning av fartøyene, samt mange nyanskaffelser, over flere år var mer enn marinedepartementet hadde råd til.

Sommeren 1813 bestod skjærgårdsflåten, det vil si den norske marinestyrke, av drøyt hundre mindre krigsfartøy. Det omfattet 10 kanonskonnerter og om lag 90 mindre kanonbåter, 8 orlogsbrigger og 7 væpnede forsyningsskip. Det var ca. 135 sjøoffiserer i tjeneste og totalt om lag 5&nbsp;500 menige mannskaper. Marinens oppgave var å patruljere kysten og beskytte kornskutene fra Jylland mot britiske eller svenske kapere og marineskip.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Krig-med-Sverige/Krigsforberedelser På vei mot 1814, Krigsforberedelser] - ''Arkivverket'', 30. august 2013.</ref>

===Skip===
19. juni 1808 kom «Lougen» og fire kanonbåter fra Kristiansand i kamp med  den engelske orlogsbriggen «Seagull» vest av [[Flekkerøy]]. Det lyktes de norske skipene å nedkjempe den engelske briggen og ta henne under slep. Imidlertid var «Seagull» skadd og måtte settes på grunn i Fossevik, vest av Møvik. «Seagull» ble innlemmet i den norske flåten etter reparasjon, men beholdt sitt engelske navn. «Seagull» gjorde god nytte for seg i den norske flåten. Samme år som hun ble kapret, erobret hun under norsk flagg den svenske kutteren «Gripen». I 1810 erobret hun, utenfor Kristiansand, sammen med briggene «Alsen», «Allart», «Samsøe» og «Kiel», en fiendtlig konvoi på 47 skip, til en total verdi av 5,5 millioner danske riksdaler.

De norske briggene deltok i mange slag langs kysten og kapret flere fiendtlige skip.

Norge hadde egen marine fra 1814, og ifølge «Stortingsforhandlingene» i 1814 var Norges flåte noe redusert fra nivået i 1813 og bestod av følgende skip:
{| class="wikitable"
|-
! Skip
! Antall
|-
| [[Brigg]]er
| 7
|- 
| [[Kanonskonnert]]er
| 8
|-
| [[Kanonsjalupp]]er
| 46
|-
| [[Kanonkutter]]e
| 2
|-
| [[Kanonjolle]]r
| 51
|-
| [[Bombesjalupp]]er
| 2
|- 
| Armerte, innleide [[skonnert]]er
| 2
|-
| Armerte, innleide [[kutter]]e
| 4
|-
| Under bygging:
| 1 brigg, «Fredriksværn»
|}

==== Briggene ====
[[Fil:Fredriksvaern 1815.png|thumb|right|250px|Tegning av briggen «Fredriksværn».]]
[[Brigg]]ene var så å si de eneste skipene Norge hadde som var utstyrt og egnet til å krysse utenfor [[grunnlinje (havrett)|grunnlinjen]]. Briggene ble sett på som en grei nok skipstype til kystforsvar, i forhold til de langt dyrere [[fregatt]]ene. Også [[kanonskonnert]]ene ble regnet til den sjøgående flåten, men var på langt nær så anvendelige til havs som briggene. Briggene hadde fra 16 til 18 stk. 18 [[pund (masseenhet)|pund]]s kanoner, og hadde en besetning på 96-120 mann. Briggene var i størrelsesorden 28-30 meter lange.

I 1815, året etter at Norge hadde fått sin egen [[grunnloven|grunnlov]] og gått over i union med [[Sverige]], ble briggen «Fredriksværn» sjøsatt. «Fredriksværn» var bestykket med 18 stk. 18 punds kanoner, og 2 stk. 6 punds kanoner. Briggen ble først hugget opp i 1854 etter nesten 40 år i tjeneste.

==== Kanonskonnertene ====
I [[1808]] satte man i gang bygging av to [[Kanonskonnert#Kanonskonnertene av 1808|kanonskonnerter]], nemlig «Axel Thorsen» og «Skjøn Valborg». Kanonskonnertene hadde 2 større kanoner, én forut og én akter, og hadde 45 manns besetning. Skonnertene bygget før 1814 hadde mulighet for bruk av årer, og hørte derfor mer til den innaskjærsflåten Norge hadde etter 1807. Senere, i 1839, bygget man tre nye skonnerter, uten åregafler og beregnet kun på seilføring. Disse hadde høyere [[fribord]], og var mer egnet til seilas på åpent hav.

==== Kanonsjaluppene ==== 
[[Kanonsjalupp]]ene var en «forstørret» utgave av kanonjollene, og var bestykket med to større kanoner. De var ca. 21 meter lange, og hadde et mannskap på 63 mann.

==== Kanonkuttere ====
[[Kanonkutter]]ne var vesentlig lik kanonskonnertene, men hadde kun én mast, en såkalt [[papegøyemast]] – en liten mast plassert langt akterut, men en besetning og bestykning lik kanonskonnertene. De var dårligere seilere enn kanonskonnertene, men billigere og raskere å bygge.

==== Kanonjollene ====
[[Fil:Kanonjolle_drawing.gif|thumb|right|250px|En tegning av en kanonjolle, det minste av fartøyene benyttet i [[roflotiljen]] som ble bygget opp etter 1807.]]
[[Fil:Battle of alvoen 1808 reconstruction 2008-2.jpg|thumb|right|En replika av en kanonjolle, «Øster Riisøer 3», i Alvøen 16. mai 2008, under markeringen for 200-årsjubileet for slaget ved Alvøen.]]
[[Kanonjolle]]ne var de minste fartøyene i den norske flåten. De ble stort sett kun brukt i de lyse månedene av året, og ble sett på som totalt ubeboelige om vinteren – forholdene for mannskapet var ikke særlig gode. De var bestykket med en større kanon akterut, og ble under kamp rodd av sin besetning. De kunne også føre seil dersom de skulle langt av gårde. De hadde, i tillegg til hovedarmamentet, fra 2 til 4 [[haubits]]er, og var fra 14 til 20 meter lange. Mannskapet skrev seg til 23 mann.

Kanonjollene var små, men effektive fartøyer som gang på gang viste seg verdig til tjeneste i marinen. De kunne holde større fartøyer på avstand, og en kan kanskje si at de var forløperne til  [[motortorpedobåt]]ene, og de dannet i alle fall grunnlaget for de senere [[kanonbåt]]ene. Manøvrerbare, små og med stor slagkraft i forhold til sin størrelse kunne de utgjøre en vesentlig forskjell i kamp. På grunn av sin lave profil kunne de være svært vanskelige å treffe med kanonskudd. Dog var de åpne, små og hadde lavt fribord. Det ble ikke bygget fartøyer av denne typen etter 1833, selv om de figurerte i flåteplanene lenge etter det. Man anså dem som for små og uhamselige i de barske forhold langs norskekysten.

==== Bombesjalupper ====
[[Bombesjalupp]]er (også kalt ''mortérsjalupper'') var ganske like kanonsjaluppene, men var bestykket med én stor [[morter]] i stedet for to kanoner. De var omtrent 16 meter lange, og hadde et mannskap på 50 mann.

===Flåtebaser===
Fartøyene var ikke alltid utrustet og på patrulje, tvert i mot lå de ganske ofte i opplag, eller i havn klar til å rykke ut dersom det løp inn meldinger om fiendtlig aktivitet langs kysten. I 1807 lå marinens hovedstasjon i [[Fredriksvern]]. Det fantes dertil mindre baser i:

* Melomsvik Opplagshavn (nord for Håøya, Tønsbergfjorden, opplagshavn)
* Husvik (utenfor Tønsberg, opplagshavn)
* [[Kristiansand]] (verft og [[Marvika Orlogsstasjon|Marvikens opplagshavn]])
* [[Marineholmen|Bergen Opplagshavn]] (Bergen, verft og opplagshavn)
* [[Trondheim]] (verft)

Noen baser hadde status som opplagshavner, dette gjaldt for eksempel Bergen Opplagshavn (senere «Marineholmen»), mens andre var større stasjoner, utstyrt med slipp, verft, forlegninger eller verksteder.